Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga vurderer følgjene av cruiseaktivitet i norske farvatn og tilgrensande havområde med særleg fokus på sjøsikkerheit, beredskap og redning. Rapporten synleggjer at cruise gir økonomiske og reiselivsrelaterte verdiar, men også vesentlege risikoar knytte til store passasjertal, skipsteknologi, dårleg ver, avstand til redningsressursar og sårbare kyst- og arktiske område. Særskilde utfordringar er organisering av innsats ved store utløyse- eller havarihendingar, manglande lokal beredskap i mange hamner, utilstrekkeleg slepekapasitet og påkosta medisinsk evakuering. Miljøkonsekvensar ved utslepp og akutt forureining står sentralt, liksom behovet for betre informasjonsdeling, trafikkstyring og krav til operatørar. Utgreiinga peiker på at ansvar og oppgåver er spreidd på fleire aktørar og regelverk som ikkje fullt ut samsvarar med dagens trafikkbilete. Konklusjonen er at tiltak må kombinerast: styrkt beredskap og redningsevne, skjerpa regelverk og operasjonelle krav, betre infrastruktur i hamner og kyststrekningar, og økonomiske insentiv/krav for operatørane for å redusere risiko og miljøpåverknad. Tiltaka skal gjere beredskapen robust nok til å handtere større og meir komplekse hendingar i norske farvatn.

Utgreiinga tar for seg korleis rettslege rammer og praktisk handtering av inndragning i dag svekkjer evna til å ta utbytte frå gjengrelatert kriminalitet. Bakgrunnen er at organiserte kriminelle miljø får store økonomiske fordelar som blir tilført formuesgjenstandar, kontantar og verksemd, og at desse ressursane blir brukte til å oppretthalde og utvide kriminell verksemd. Rapporten peikar på at regelverket er fragmentert, beviskrava for strafferettsleg inndragning ofte gjer det vanskeleg å knyte verdiar til kriminalitet, og at lovfestinga av sivil inndragning og mellombels sikring er mangelfull. Rådet meiner dette fører til låg grad av faktisk inndragning samanlikna med omfanget av økonomisk vinning i gjengmiljøa. Sentral konklusjon er at lovverket må styrkast både substantivt og prosessuelt: det bør opnast for klare reglar som sikrar inndragning av økonomisk overskot, leggje til rette for effektive provisionaltiltak, styrke tilgangen på finansinformasjon og betre samordning mellom politiet, skattemyndigheiter og påtalemakta. Samstundes krev endringane rettssikkerheitssikrande grenser og klåre kriterium for når skjerpande prosedyrar kan nyttast.

Utgreiinga handsamar spørsmålet om strafferettsleg regulering av deltaking i og rekruttering til kriminale grupper. Bakgrunnen er ei aukande uro i samfunnet for organiserte og gatebaserte kriminelle miljø, rekruttering av unge og utfordringar ved handheving av annan straffelovgjeving der tilknyting til ei gruppe ofte er sentral. Utvalet vurderer om nasjonal straffelov bør gje politiet og påtalemakta betre verktøy for å førebygge rekruttering, ramma inn aktivitetar som fell utanfor dagens bestemmelser, og samtidig ivareta grunnleggande rettstryggleik og ytringsfridom. Rapporten legg vekt på at ei ny kriminalisering må vere klar i avgrensing, krevje bevis for medvit om kriminaliteten i gruppa, og ha proporsjonale straffer for å unngå overgrep mot sårbare personar eller stigmatisering av heilt lovlydige. Utvalet peiker òg på behov for andre tiltak parallelt med straff: førebygging retta mot ungdom, styrking av etterforskingsevne, og rettstryggleiksgarantiar som klåre definisjonar av «gruppe», åtferdskriterium og krav til intensjon. Hovudkonklusjonen er at målretta, avgrensa og rettssikkerheitsforankra kriminalisering kan vere eit nyttig tiltak mot rekruttering og deltaking i kriminalitet, men må kombinerast med førebyggjande og etterforskjingsmessige ressursar.

Utgreiinga vurderer om innføring av særdomstolar eller særskilde domstolsordningar kan betre rettstryggleiken og kvaliteten i tre sensitive sakstypar: foreldretvistar, barnevernssaker og utlendingssaker. Bakgrunnen er ei oppleving av varierande rettspraksis, kompleksitet og store faglege krav i sakene, saman med alvorlege verknader for enkeltmenneske og barn. Utvalet analyserer sakshandsaming, kompetansebehov, regelverk, mogleg påverknad på rettssikkerheit og ressursbruk. Konklusjonen er nyansert: Det er tydelege argument både for og imot eigenordningar. Utvalet peikar på at mange problem kan fangast opp ved målretta tiltak innanfor den eksisterande domstolstrukturen gjennom styrka fagleg kompetanse, betre saksgang, nasjonal koordinering og betre ressurs- og opplæringsinnsats. Samstundes kan avgrensa særordningar eller faglege domstolssamlingar vere aktuelle der sakene krev vesentleg og vedvarande spisskompetanse for å sikre rettstryggleik og kvalitet. Utvalet legg vekt på tiltak som sikrar barnet sine interesser, løpande opplæring, klarare prosessreglar, betre tilgjenge til partsrådgjeving og gode klagemoglegheiter, medan omsyn til likebehandling, kostnader og rettsstatlege prinsipp blir vegne opp mot fordelane ved spesialisering.

Utgreiinga vurderer om klager på Konkurransetilsynet bør handerast i Markedsrådet i staden for å opprette eit eige konkurranseklageorgan. Ho skildrar at sakene på marknadsførings- og konkurranseområdet har felles tema: næringsaktørars åtferd i marknaden og verknader for forbrukarar og samfunn. Samstundes peikar utvalet på tydelege skilnader: konkurransesakene krev omfattande rettslege og særleg økonomiske analysar, ofte med mykje faktagrunnlag og krav om rask handsaming ved fusjonar. Markedsrådet er i dag eit breitt samansett, deltidsbasert nemndorgan med ni oppnemnde medlemmar og eit lite felles sekretariat (om lag 20 % stilling). Utvalet meiner at sakstilfanget kan vere samanliknbart, men at dei få, men store konkurransesakene krev annan kompetanse, kapasitet og arbeidsform enn dagens Markedsråd. Løysingar som blir vurderte er redusert tal medlemmar per sak (tre, med mogleg forsterka nemnd på fem), fleksibel sakssamansetjing frå eit større oppnemnd ledd, styrkt sekretariat og felles løysingar mellom nemndene. Konklusjonen er at Markedsrådet kan fungere som klageorgan dersom det vert supplert med konkurransefagleg og økonomisk kompetanse, auka ressursar og tilpassa arbeidsform og organisering.

Utgreiinga tek for seg behovet for ei ny og meir samanfongen struktur for operative lavflygingsområde i Noreg. Ho balanserer Forsvarets krav til treningsverdi for høgintensive jagerflyoperasjonar mot miljø-, natur- og samfunnspåverknad i områda som vert berørt. Rapporten tar utgangspunkt i at dagens ordningar bygger på eit belastningsprinsipp og vurderer om restriksjonsprinsipp, eventuelt med horisontale/vertikale avgrensingar, er meir tenleg. Utvalet analyserer påverknaden på husdyr, friluftsliv og verna naturområde, kartlegg tidspunkt og omfang av belastningar, og vurderer tekniske verktøy som belastningskart og GIS for planlegging og oppfølging. Helikopter- og andre typar luftfartøy utanfor mandatet er omtala som særskilt problematiske, men ikkje inkludert i hovudanalysen. Internasjonale løysingar (Sverige, Storbritannia) og konsekvensar av endra forsvarsstruktur og økonomiske rammer er teke med i vurderingane. Hovudmålet er å presentere alternative ordningar med greie konsekvensvurderingar og å anbefale ei framtidig struktur samt nødvendige endringar i regelverk, administrative rutinar og samarbeidsformer mellom sivile og militære instansar.