Søk i NOU-arkivet

Denne utredninga presenterer forslag til korleis Noreg bør gjennomføre EUs direktiv om bærekraftsrapportering (CSRD) gjennom tilpassa EØS-reglar. Bakgrunnen er behovet for betra informasjon om klima-, miljø- og samfunnspåverknad frå føretak, for å styre meir kapital mot berekraftige aktivitetar og redusere finansiering av skadelige verksemder. Utvalet legg vekt på at rapportering må vere samanliknbar, påliteleg og tilgjengeleg, og at reglar skal understøtte mål i EU si grøne giv og FN sine berekraftsmål. Utredninga viser at utvida rapporteringsplikt vil auke datatilfanget om utslepp, risikar og styring i både store selskap og i mange investeringsobjekt, og at tilrettelegging for digital standardisering og ekstern attestasjonsplikt er nødvendig for å gi marknaden tillit. To dissenser knyter seg til kvar grensene for kven som blir omfatta skal gå, og til forslag om endringar i regnskapslova knytt til årsberetninga. Elles er forslaga samstemte og legg opp til harmonisering mot EU-standardar, trinnvis innføring og tiltak for å redusere byrde for små aktørar.

Denne delutgreiinga legg fram forslag til korleis endringar i EUs rapporteringsdirektiv bør gjennomførast i norsk verdipapirregelverk. Bakgrunnen er ei omfattande revisjon av regelverket for verdipapirhandel i EU, der nye direktiv og forordningar legg opp til strengare krav til innrapportering, transparens og marknadsovervakning. Samfunnsutfordringa er å sikre like vilkår og informasjonstryggleik i ein stadig meir integrert EØS-finansmarknad, samtidig som nasjonale reglar om straff, administrative sanksjonar, og forbrukarvern må vurderast i lys av harmoniseringa. Utvalet konkluderer med at norske reglar bør endrast for å samsvarast med rapporteringsdirektivet, mellom anna for å styrkje periodisk rapportering og klarleggje plikter ved flagging. Forslaga er i hovudsak einstemmelege, men det er dissens kring utforming av fristar knytt til flaggeplikta. Utgreiinga peikar også på behov for å gjennomgå børs- og verdipapirhandellovens bestemmelser om sanksjonar og tilråder vurderingar av tilleggstiltak for forbrukarbeskyttelse og reglar ved oppkjøp av børsnoterte selskap. Samla vurderer utvalet at endringane vil auke marknadstransparens og rettstryggleik, men krev klare reglar for å handtere overgangen og presise regelformuleringar der det er nasjonalt skjønn.

NOU 2012:14 granskar terroraksjonane 22. juli 2011 med mål om å avdekke kva som skjedde, kvifor det skjedde og korleis det kunne skje i eit samfunn som tidlegare hadde høg tillit til openheit og tryggleik. Rapporten peikar på eit paradoks: hendingane var både sjokkerande og samtidig inneheldt element som var tema i trusselvurderingar og øvingar. Kommisjonen legg vekt på at forbetring krev å sjå både dei individuelle vala som vart tekne under krisa og dei systemiske føresetnadene som la til rette for desse vala. Ho dokumenterer at manglande evne til å avdekke og beskytte, manglande samordning, utilstrekkeleg trening og planar, samt sårbar kommunikasjon og ressursfordeling svekka responsevna. Samstundes løftar rapporten fram heroiske enkeltinnsatsar og et sterkt samfunnsengasjement i etterkant. Kommisjonen understrekar at læring handlar om å styrke førebygging, vern og krisehandtering gjennom klarare forventningar til myndigheiter, betre informasjonsdeling, fleire øvingar og tydelegare ansvarslinjer. Rapporten er basert på omfattande, delvis gradert materiale og søkjer å gi praktiske og politiske anbefalingar for å forbetre norsk beredskap og redusere sårbarheit ved framtidige angrep eller kriser.

Utgreiinga vurderer behovet for eit regelverk som sikrar at kjøparar i forbrukarforhold får relevant og presis informasjon om teknisk tilstand ved marknadsføring og sal av eigedom etter avhendingslova. Ho synleggjer ein marknad prega av informasjonsskjevskap mellom seljar, eigedomsmeklar og kjøpar, og at dette kan føre til uvisse, tvistar og ujamn kostnadsfordeling ved feil og manglar. Utvalet føreslår endringar i lovverk og tilhøyrande forskrifter for å tydeliggjere plikter for seljar og meklar, regulere bruk av tilstandsrapportar/tilstandsregistreringar og stille krav til fagleg kompetanse hos den som utfører tilstandsanalysen. Forslaga omfattar krav om standardisert dokumentasjon, avgrensing av ansvar og rettsvern for kjøpar som har grunnlag i rapporten, samt administrative grep for tilsyn og sanksjonar. Målet er å betre forbrukarframtreden, redusere konfliktnivået i eigendomshandelen og auke tilliten i marknaden gjennom fagleg forsvarlege og samanliknelege opplysingar ved sal av bustad.

Denne rapporten vurderer korleis Oslo kommune har ført vidare oppryddingsarbeidet etter tidlegare avdekkingar av manglar i forvaltninga. Utvalet finn at kommunen har gjennomført ei rekkje formelle reformtiltak — mellom anna nytt reglement for anskaffing, etiske normer, reglar for handsaming av habilitetsspørsmål og betre retningslinjer for utforming av vedtak. Desse tiltaka blir rekna som viktige føreseinkingar for å auke rettstryggleiken og kvaliteten i avgjerdsprosessane. Samstundes peikar rapporten på at formelle reglar åleine ikkje er nok: etterleving i praksis avgjer. Forbetringar er særleg synlege på politisk nivå når det gjeld rutinane for habilitet og handsaming av rekneskap og avgjerdar, men fleire vesentlege oppgåver står framleis att. Det er framleis uklårleik rundt folkevalde si innsynsrett i saksdokument, kommunen sin rolle i byfornying, og fordeling av ansvar mellom nye kontrollorgan. Vidare er det usikkert om dei vedtekne reglementa fullt ut møter krava i kommunelova. Rapporten understrekar at oppryddinga delvis har vorte driven av ytre press frå media og gransking, og åtvarar mot at framgangen kan stoppe opp når det ekstreme presset avtek. For å sikre varig endring må politisk leiing halde fram med opne prosedyrar, klar ansvarsfordeling, regelmessig kontroll og aktivt etterlevingsarbeid.

Denne delrapporten går gjennom oppfølginga av granskinga i Oslo kommune med vekt på tilsynsfunksjonar, habilitetsspørsmål og korrupsjonsrisiko. Rapporten dokumenterer at store delar av oppryddingsarbeidet må haldast ved like som ein beredskap og at enkeltsaker har avdekka svake rutinar, manglande reaksjonsevne og dårleg handtering av klager og varsel. Utvalet peikar på at formelle reglar og ein parlamentarisk styringsmodell åleine ikkje har fjerna problem med kontroll og ansvar; praksis, kultur og informasjonsflyt er avgjerande. Samtidig finn utvalet ikkje bevis for utbreidd korrupsjon blant politikarar i Oslo, men rår til føreseielege reformtiltak for å førebygge mistanke og betre openheit. Sentrale konklusjonar er behovet for styrka innsynsrett for folkevalde og allmennheita, betre rutinar for handsaming av meldingar om misligheiter, skjerpa sanksjonar ved brot på habilitetsreglar og klårare ansvarsfordeling mellom politiske organ og administrative kontrollfunksjonar. Rapporten legg òg vekt på bruken av ekstern gransking og revisjon der intern kontroll sviktar, samt på kontinuerleg evaluering av tiltak for å gjenopprette tillit til kommuneforvaltninga.