Søk i NOU-arkivet

Utvalet vurderer ordninga med offentleg finansierte behandlingsreiser til varmare strøk for kronisk sjuke pasientar, særleg revmatiske sjukdomar, psoriasis og barn/unge med astma, kroniske lungesjukdomar og atopisk eksem. Orsaka av etterspurnad frå pasientar og interesseorganisasjonar og ei fagleg usikkerheit kring effekt og prioritering, har utvalet gjennomgått ordningas historie, faglege innhald, organisering og økonomi. Rapporten peikar på at ordninga har vorte endra gjennom fleire fasar frå tiltak som avlasting av sjukehuskapasitet til eit permanent tilbod; ho er i dag organisert i tre program under fagansvar ved Rikshospitalet, finansiert som statleg rammepost. Dokumentasjonen på medisinsk nytte er mangelfull og delvis omstridd: tidlegare evalueringar viste effekt, medan Statens helsetilsyn rapporterte kortvarig verknad og manglande innretting mot dei mest alvorleg sjuke. Utvalet meiner ordninga må vurderast opp mot overordna helsepolitiske mål om likeverd og prioriteringsprinsipp slik formulert i tidlegare utgreiingar. Det er behov for betre dokumentasjon, klårare formål, prioriteringskriterium, og økonomisk/administrativ regulering slik at eit framtidig tilbod gir målbar medisinsk nytte utan å undergrave behandlingstilbodet i Noreg.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.

Utgreiinga tek sikte på ei heilskapleg revisjon av ferielova for å gjera reglane klarare, forenkla og meir samfunnsøkonomisk effektive. Ho kartlegg problemstillingar knytte til kven lova skal gjelda for, skilnaden mellom opptjeningsår og ferieår, tidspunkt for avvikling av ferie, særskilde utfordringar for arbeidstakarar med uregelmessig arbeidstid, behandling av ferie ved sjukdom, og berekninga av feriegodtgjering. Rapporten vurderer òg ordningar rundt feriefond og reglar for opptening under fråvær som svangerskap, sjukdom eller korttidsfråvær på grunn av barns sjukdom. Analysane peikar på at dagens lovverk er brote opp av unntak, kompliserte oppgjerreglar og svak handheving, noko som gir administrative kostnader for offentleg forvaltning, arbeidsgivarar og arbeidstakarar. Utvalget tilrår eit nytt, samla lovframlegg som opphevar unødig unntak, tydeleggjer arbeidstakaromgrepet, endrar reglar om opptjenings- og ferieår og innfører ordningar for betre tvisteløysing og kontroll. Målet er verna feriefritid og rettferdig feriegodtgjering samstundes som byrdene ved administrasjon og oppgjer blir reduserte.

Utredninga peikar på at tinglysing i praksis har fått fleire funksjonar enn berre rettsvern, og at dagens regelverk ikkje lenger er tilpassa samfunnsutfordringar eller tekniske moglegheiter. Det er utfordringar med at dokument blir tinglyst utan rettsleg behov, at tinglysingskontora må vidareformidle mange meldingar, og at manglande samordning med andre register svekkjer kontroll og informasjonsgrunnlag for arealforvaltning. Rapporten legg vekt på at ei framtidsretta løysing må handsame innføring av EDB (datamaskinbasert register), klargjere kven som skal ha kontrolloppgåver, og sikre grunnbokens truverde ved reglar for retting og sletting. Det føreslåtte lovskiftet skal gjere det mogleg å: avgrense kva som skal tinglysast, opprette samband mot eit nasjonalt grunneiendomsregister/geodatasystem, gjennomføre sanering av grunnbokstoffet før maskinell overføring, og innføre tydelege reglar om sletting ved ukjente heimelshavarar eller inaktivitet. Samstundes blir konsekvensar for organisasjon, klageordningar og administrative ressursar vurderte. Samla er målet betre informasjonskvalitet, meir effektive arbeidsprosessar og eit regelverk som fungerer både manuelt og i ei grad av automatisering.

Utgreiinga tek for seg behovet for betre samordning av fylkesnivået i norsk landbruksforvaltning, særleg mellom jordbruksrådgiving, skogoppsyn og jordskifteverksemd. Bakgrunnen er eit aukande krav om effektiv ressursbruk, meir heilskapleg rådgiving til brukarar i distrikta og betre utnytting av administrative fagressursar. Rapporten peikar på at funksjonar i dag er spreidde på fleire organ med noko overlapp og kommunikasjonsbrot, noko som svekker kapasitet til å handtere strukturelle endringar, forvalte økonomiske verkemiddel og drive bruksutvikling. Utvalet tilrår ei samla, fylkesvis løysing som ikkje rivener eksisterande ansvarslinjer mot departementet, men som reorganiserer tenestane i ei felles fylkeslandbrukskontorstruktur med tydelege fagavdelingar (skog, jord- og hagebruk, bruksutforming) og eksisterande kommunale kontaktflater. Overgangen må skje gradvis for å unngå driftsavbrot, med særskild merksyn til personal- og økonomikonsekvensar og nødvendige lovendringar. Dokumentet byggjer på tidlegare utredningar og fremmar praktiske løysingar for å auke administrativ effektivitet, styrke rådgjeving i distrikta og betre samordne jordskifte- og strukturtiltak.