Søk i NOU-arkivet

Utvalet har vurdert om ordninga med utanlandsadopsjon til Noreg har vore forsvarleg, om norske styresmakter har hatt tilstrekkeleg kontroll, og om det har skjedd ulovlege forhold i samband med adopsjonar. Rapporten peikar på strukturelle og forvaltningsmessige svikt som har ført til sårbarheit for misbruk — både i landet der barna kjem frå og i den norske handteringa. Samfunnsutfordringa er todelt: å verne barna si rettstryggleik og tryggleik ved plassering i nye familiar, samtidig som ein skal sikre at adopsjonar skjer etter fredelege og lovlege prosedyrar internasjonalt. Utgreiinga dokumenterer manglande dokumentasjon, svake kontrollløp, dårleg informasjonsflyt mellom statlege aktørar og utilstrekkelege reiskapar for å avdekke og etterforske indikasjonar på ulovleg verksemd. Rapporten sluttar at tiltak må retta seg både mot skjerpa regelverk og betre gjennomføring: styrka rammer for godkjennings- og kontrollprosessar, nasjonal registrering og sporbarheit, betre internasjonalt samarbeid, meir ressursbruk til etterleving og gransking, og ordningar for oppfølging og kompensasjon til dei barna og familiane som er råka. Implementering krev lovendringar, organisatoriske omstillingar og eit langsiktig ressursløft for å gjenopprette tillit og sikre forsvarlege adopsjonar framover.

Denne utgreiinga vurderer korleis klimaendringar og klimatiltak kan påverke norsk økonomi gjennom fysiske skadar og gjennom omstillinga bort frå fossile haldningar. Bakgrunnen er at både fysisk risiko (ekstreme vêrsituasjonar, havnivåstiging, endra nedbørsmønster) og overgangsrisiko (politikk, teknologi- og marknadsendringar ved lågkarbonomstilling) kan føre til tap i realøkonomi, finansiell ustabilitet og endra statlege inntekter. Rapporten skildrar at mange norske verksemder, finansinstitusjonar og offentlege balansar har vesentleg eksponering mot sektorar med høg klimagassintensitet, og at ein rask eller uventa omstilling kan utløyse kraftige omprisingar av aktiva. Samstundes er det risiko for aukande fysiske kostnader som skadar infrastruktur og fast eigedom. Utgreiinga konkluderer med at eit breitt sett av verkemiddel trengst: betre informasjonsgrunnlag og krav om klimarapportering, integrering av klimarisiko i finansiell tilsyns- og stresstesting, pris- og avgiftsverkemiddel som fremjar effektiv omstilling, styrking av offentlege beredskaps- og tilpassingsmidlar, og at forvalting av statlege aktiva må ta omsyn til klimarisiko for å redusere langsiktig verdifall. Tiltaka skal både redusere sårbarheit og leggje til rette for ein effektiv, gradvis omstilling som dempar opptreden av stor finansiell uro.

Kapittelet oppsummerer kunnskapen om vurdering og handtering av voldsrisiko blant personar med alvorleg psykisk liding, med vekt på schizofrenispekteret og tilknytta psykotiske tilstandar. Utgangspunktet er at psykiske lidingar er vanleg i befolkninga, men berre om lag halvparten med alvorlege lidingar får spesialistbehandling. Forskinga som vert referert, byggjer på pasientpopulasjonar og gir gruppenivåinnsikt meir enn presise prognosar for enkelttilfelle. Eit hovudpoeng er at voldsrisiko er dynamisk: ho er høgast rundt innlegging, under opphald og like etter utskriving, og fell gradvis til nivå lik allmennbefolkninga innan eitt år for mange pasientar. Dei som vert utøvande, rettar oftast vald mot nære omsorgspersonar i heimen. Risikofaktorar som aukar sannsynet for grov vald inkluderer aktiv psykotisk symptomatologi, rusavhengheit, tidleg åtferdsforstyrring, tidlegare ofringserfaringar, arrestasjon og økonomisk avhengdom av familie. Hyppigare kontakt med hjelpeapparatet verkar risikoreduserande. Kapittelet framhevar at målsettinga ikkje bør vere å predikere «kven som vil bli valdsmann», men å kartleggje og iverksetje handteringsstrategiar som til ei kvar tid minimerer den enkelte si gjentaksrisiko.

Denne utredninga granskar risiko og konsekvensar av ukontrollerte utblåsingar i samband med offshore petroleumsverksemd på norsk kontinentalsokkel. Ho vurderer teknologiske, geologiske og miljømessige skilnader mellom norske område og erfaringar frå blant anna Mexico-gulfen, og peikar på at hendingane er sjeldne og datagrunnlaget dertilhøyrande magert. Rapporten kartlegg hovudfasar i aktivitetar (leteboring, produksjonsboring, produksjon og forlatte brønnar), identifiserer utløsande årsaker (reservoir/geologi, vanskelege operasjonar og ytre hendingar) og samankopling av feil (utstyr, planlegging, menneske). Konsekvensanalysen omtalar mogelege utsleppsmengder, varigheit og metodar for stansing (självtetting, stansing frå overflata, undervassmetodar, avlastingsbrønn), samt vidare fylgjer som eksplosjon, brann, forgifting, sandproduksjon og strukturelle skader. Hovudkonklusjonen er at utblåsingar representerer ein reell, men låg frekvens risiko som må handterast gjennom tekniske sikringstiltak, styrka kontrollrutinar, betre operasjonell organisering og vidare forsking for å redusere usikkerheiten i sannsynlegheitsvurderingar.

Denne utgreiinga tek utgangspunkt i kvikkleireskred som kan gje store tap av liv og store materielle kostnader, illustrert ved Gjerdrum-skredet. Samfunnsutfordringa er manglande kartgrunnlag, uklar ansvarsfordeling og varierande førebyggjande innsats for bygg og eksisterande bebyggelse i område med marin leire. Utvalet peikar på at kvikkleireskred kan føreligge både ved menneskelege inngrep og ved naturleg erosjon, ofte i kombinasjon, og at målretta tiltak kan redusere risikoen vesentleg. Hovudmåla er betre kartlegging, klarare plikter for kommunar og grunneigarar, styrkt statleg rolle ved sikring av eksisterande bebyggelse og auka kunnskap og overvaking. Utgreiinga tilrår ein nasjonal handlingsplan, meir ressursar til fysisk sikring, forbetra aktsomheitskart og ei ny naturskadesikringslov som klargjer grunneigars ansvar for varsling og staten sitt ansvar for hastetiltak. Utvalet argumenterer for at nullvisjon for tap av menneskeliv i kvikkleire bør vere styrande, samstundes som ein må avvege kva akseptabelt risikonivå i samfunnet skal vere.

Rapporten vurderer risiko og tiltak for å redusere dødsrisiko ved helikoptertransport til og frå norsk kontinentalsokkel. Ho byggjer på internasjonal faglitteratur, britiske forskingsresultat og ei gjennomgang av risikopåverknadsfaktorar. Samfunnsutfordringa er at sjø- og offshoretransport med helikopter framleis har høgare dødsrisiko enn vanleg passasjerflyging, og at hendelsar som Norne-ulykka viser at konsekvensane kan vere alvorlege. Målet er ein ambisiøs, men realistisk halvering av den totale sannsynlegheita for å omkomme ved helikoptertransport innan ti år samanlikna med 1990–2000. For å nå dette legg utvalet vekt på auka internasjonalt samarbeid, målretta forsking og standardisering, betre teknisk overvaking og operative prosedyrar, samt systematisk implementering av prioriterte risikoreduserande tiltak. Utvalet framhevar at fleire indikatorar må nyttast for å måle framgang, og tilrår bruk av eksisterande metodikk frå sokkelrisikoprosjekt til oppfølging. Tiltaka spenner frå tekniske krav til fly og helidekk, til organisasjonelle endringar og obligatoriske overvakings- og analysetiltak (t.d. HUMS og FOQA). Rapporten peikar òg på behov for rask prioritering og koordinering mellom myndigheiter, industri og operatørar for å sikre gjennomføring innan 1–5 år der mogleg.