Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga vurderer korleis kommersielle og ideelle aktørar kan, bør og bør ikkje delta i skattefinansierte velferdstenester. Ho møter ei samfunnsutfordring der privat drift har auka i fleire tenesteområde, noko som reiser spørsmål om legitimitet, brukaromsyn, kvalitet, økonomisk effektivitet og kontroll med offentlege midlar. Utvalet samanheld juridiske rammer, forvaltningsprinsipp og praktiske erfaringar for å peke på konsekvensar av ulike driftsmodellar. Rapporten legg vekt på betring av definisjonar og registerføring for ideelle aktørar, auka gjennomskoting i finansiering og eigarskap, tydelege krav til likebehandling i anbod og oppfølging, samt mekanismar for å avgrense profittuttak der dette kan svekkje fellesskapets mål. Hovudkonklusjonen er at deltaking frå både ideelle og kommersielle aktørar kan vere nyttig, men berre innanfor rammar som sikrar kvalitet, rettstryggleik og effektiv ressursbruk. For å nå dette føreslår utvalet konkrete regelendringar, betre institusjonell styring og styrkt transparens slik at offentlege styresmakter kan sikre at velferdstenestene først og fremst skjermer allmenne interesser.

Denne utgreiinga tek for seg studieforbunda som fleksible læringsaktørar i eit breitt samfunnsperspektiv: kultur- og folkedanning, deltaking, likeverd, demokrati og integrering. Bakgrunnen er eit behov for betre samspel mellom livslang læring, arbeidsliv og offentlege tenester for å møte kompetanseutfordringar i samfunnet. Utvalet vurderer studieforbunda si historie, dagens organisering og verksemd, finansieringsmodellar og statleg styring, og samanliknar den norske ordninga med tilsvarande nordiske løysingar. Ei viktig samfunnsutfordring er å sikre at uformell og organisasjonsbasert læring utfyller formell utdanning og arbeidsretta kompetanseutvikling, samtidig som ein vernar om frivilligheit og folkeopplysande verdiar. Utgreiinga peikar på at studieforbunda har eit særskilt potensial for integrering, deltaking og grunnleggjande ferdigheiter, men at styring og finansiering i dag er fragmentert og delvis uklart. Utvalet legg fram konkrete vurderingar av styrings- og finansieringsgrep, inkludert alternativ for om tilskuddsforvaltning bør leggjast til regionalt nivå, og krev at minst eitt forslag skal gjennomførast utan auka ressursbruk. Hovudmålet er å synleggjere studieforbunda si rolle i eit heilskapleg kompetansesystem og å foreslå endringar som styrkar deira evne til å bidra til læring for livet og samfunnsutviklinga.

Denne NOU-en gjennomgår behovet for og rammene kring kontroll av Noregs etterreknings-, overvakings- og tryggingstenester (EOS). Utgreiinga tek utgangspunkt i at tenestene har særtrekk som høgt graderingsnivå, sterke hemmeleghaldskulturar, samverknad med sivile aktørar og potensielt inngrep i personvern og rettstryggleik. Dokumentet kartlegg historiikk, organisasjon og heimelsforhold: O-tenesta er i stor grad regulert i politilovverket, medan E- og S-tenestene manglar eksplisitt lovheimel utover grunnlova og instruksar. Tidlegare kontrollordningar har vore regjeringa sitt regjeringsoppnemnde kontrollutval, men denne har hatt avgrensa ressursar og ordningar for større og komplekse saker. Kommisjonen drøftar internasjonale erfaringar og EMK-relevante problemstillingar, og peiker på at kontroll bør vere parlamentarisk forankra, men samtidig avgrensa i rolle (kontroll, ikkje avgjerande myndigheit). Rapporten legg vekt på tydelege mandat, avgrensingar mellom styresmakter, nødvendig ressurs- og kontorstøtte, handtering av graderte saker og krav til openheit og rettstryggleik for borgarane. Målet er ein kontrollordning som skjermer enkeltmennesket og samstundes ivaretek nasjonal sikkerheit.

Utredninga vurderer staten si rolle i finansiering av fiskefartøy og kva funksjon Statens Fiskarbank bør ha i framtidig fiskeripolitikk. Ho tek utgangspunkt i særtrekka ved fiskerinæringa: fornybar, arealknytt ressurs, sterk regional forankring, og svingande marknads- og ressursvilkår. Hovudutfordringane er overkapasitet i flåten, målkonflikt mellom distriktspolitiske omsyn og ressursforvaltning, og endra rammevilkår i kredittmarknad og internasjonale regelverk for statsstøtte. Utvalet skil mellom usubsidiert grunnfinansiering og målretta, subsidiær toppfinansiering. Konklusjonen peikar mot ei vidare, men omforma statleg tilstadeværelse: Fiskarbanken bør framleis gje grunnfinansiering og administrere målretta støtteordningar, men subsidiar bør avgrensast, vilkårsstyrast og rettes mot dokumenterte fiskeri‑ og distriktsmål. Samstundes må lover og regler tilpassast, samspel med private banker styrkast, og verkemidla doserast slik at dei ikkje vedheld overkapasitet eller torpederer ressursforvaltninga. Rapporten legg vekt på at eventuelle subsidier må vere godt avgrensa i tid, knytt til konkrete vilkår (t.d. heimstad, ikkje-omsetning av kvoter eller fartøy, arbeidspålegg) og harmoniserast med internasjonale forpliktelsar.

Denne utredninga tek for seg korleis menn si rolle i familien og i samfunnet påverkar likestilling, familiefunksjon og vald. Ho byggjer på ei vurdering av at tiltaksinnsatsen historisk har vore retta mot kvinner, medan menn si deltaking i dagleg omsorg og husarbeid framleis ligg attende. Utredninga peikar på at den skjeve arbeidsdelinga i heimen kan bidra til belastning for kvinner og til at fleire par går frå kvarandre, og at dette òg er eit familiepolitisk problem. Ho drøftar samanhengen mellom arbeidsliv, karriere og omsorg, skilde og samvær, samt menn og vald. Sentral konklusjon er at auka mannleg deltaking i omsorg krev tiltak både i lovverket, i arbeidslivsordningar og i haldningsarbeid, og at ansvar for vald må takast tydeleg av menn sjølve. Vidare hevdar rapporten at det trengst meir målretta forsking på menn og mannsroller for å understøtte politikkutforming. Forslaga omfattar endringar i permisjonsreglar, mekling og samværsordningar ved skilsmisse, tiltak mot privat vald, samt økonomiske og administrative tilrådingar for å leggje til rette for reell deltaking frå fedrar.

Denne rapporten granskar ei alvorleg ukontrollert grunn-gass-utblåsning under leteboring ved blokk 6407/6 på Haltenbanken 6. oktober 1985. Ein grunn-gass-strøm kom opp under ordinær boring før utblåsningsventilen var montert. Gass rik på sand og partiklar øydela plattformens gassavleidingsutstyr, sprakk kontroll med gassstraumen og førte til antenning, eksplosjon og omfattande brannskadar. Plattformen vart raskt evakuert og 79 av 80 personar vart redda, medan materielle tap blei vurderte til fleire hundre millionar kroner. Rapporten går systematisk gjennom teknisk utstyr, brønnprogram, operative prosedyrar, kommunikasjon og alarmsystem, stabilitet og evakuering, samt regelverk og tilsyn. Analysen peikar på kombinasjonen av underdimensjonert gassavleding og utilstrekkeleg instrumentering, manglande forståing av grunn-gass-risiko ved planlegging av brønnen, kommunikasjonssvikt mellom hovudfunksjonar om bord og utilstrekkeleg beredskap for å flytte plattform i ein nødsituasjon. Vidare blir arbeidsmiljø, ansvarslinje og opplæring i brønnkontroll vurdert som vesentlege svake punkt. Rapporten sluttar med konkrete tilrådingar for styrka planlegging, teknisk utstyr og regelverk / tilsyn for å redusere risikoen for tilsvarande ulykker i framtida.