Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga vurderer om felles arbeidsgivarfunksjon for frittståande statlege verksemder best blir handtert gjennom ei eiga arbeidsgiversamanslutning. Bakgrunnen er aukande behov hjå ulike typar statlege verksemder for profesjonell forhandlings- og servicekompetanse kombinert med krav frå myndigheitene om styring og kontroll. Utgreiinga ser verksemder i fleire organisatoriske former (statsforetak, heileigd aksjeselskap, stiftingar, forvaltningsorgan med særskilde fullmakter m.m.), samanliknar løysingar i nabolanda og dokumenterer synspunkt frå verksemdene og arbeidstakarorganisasjonane gjennom spørjeundersøking og høyringar. Hovudkonklusjonen er at det finst eit reelt behov for styrka arbeidsgivarkapasitet, men at løysinga må vere tilpassa variasjonen mellom verksemdene. Utgreiinga peikar på to hovudmodellar: ein fullt utbygd arbeidsgiversamanslutning som tek alle forhandlings- og servicefunksjonar, eller ein avgrensa samanslutning som tilbyr administrative tenester og rådgiving. Viktige avvegingar gjeld om medlemskap skal vere frivillig eller obligatorisk, korleis finansiering og kontingentar skal vere, korleis eigarskap/ styringslinjer til staten skal handterast, og korleis konfliktfond og administrative tilknytingar kan utformast. Det føreligg utkast til vedtekter for begge modellane.

Denne NOU-rapporten gir ei brei vurdering av Noregs ressursar i ein global kontekst med sikte på å kartleggje langtidsperspektiv og akutte politiske utfordringar. Rapporten set befolkningsvekst, produksjon av energi, mineral og mat, samt naturgrunnlaget og forureining, i sentrum. Ho peikar på at knappheit på råstoff ikkje lenger er den mest akutte faren globalt; hovudutfordringa er fattigdom og manglande evne i mange land til å utnytte eigne ressursar på økonomisk berekraftig vis, forverra av høg befolkningsvekst. For Noreg vert situasjonen drøfta særskilt innan vasskraft, fossile ressursar, fiskeri, skogbruk og mineralutvinning, og samanhengen mellom energi, materiell levestandard og miljø blir teke inn. Rapporten skil mellom primære livsnødvendige ressursar og sekundære verdiar som urørt natur, men peikar på at slike verdiar òg kan få aukande betyding. Økonomiske mekanismar som prisapparatet blir vurderte som styringsmiddel, men med erkjenning av marknadssvikt, fordelingsproblem og internasjonale asymmetriar. Rapporten sluttar med at eit par generasjonar er eit realistisk siktemål for vurderingar, og anbefaler periodisk oppfrisking av oversyn og tiltak for å møte både globale og nasjonale ressursutfordringar.

Denne utgreiinga tek sikte på å vurdere om ei utvalde gruppe kommunesamanslutningar som tidlegare er gjennomførte framleis er dei mest eigna og formålstenlege etter Stortingets retningslinjer for inndelingsrevisjon. Bakgrunnen er krav og aksjon frå lokale grupper som ønskjer oppløysing eller endring av tidlegare samanslåingar. Utvalet har besøkt alle dei 21 kommunane, gått gjennom klagemotiva frå aksjonsgrupper og vurdert både fleirtals- og mindretalsstandpunkt i fleire saker. Sentrale utfordringar som går igjen er at kommunane vert opplevd som for store og uoversiktlege, konflikt mellom sentrum og utkant, skeivfordeling av investeringar og tenester, behov for skoleutbygging (særleg ungdomsskular), spørsmål om administrasjonskostnader og bruken av interkommunalt samarbeid som alternativ til oppsplitting. Utvalet slår fast at vurderinga må ta utgangspunkt i om den noverande inndelinga i dag er den beste ut frå gjeldande retningslinjer; tidlegare feil eller forutsetningar skal berre vektleggjast dersom dei har reell betydning no. Det er vektlagt sak-til-sak vurdering, og at full dokumentasjon av pluss og minus i talmessig form ofte er umogleg på grunn av stor utvikling i kommunal verksemd etter dei tidlegare endringane.

Utgreiinga tek føre seg samanhengen mellom utbreidd deltidsarbeid og bruk av skift- og turnusordningar, særleg innan helse- og omsorgssektoren. Problemet blir skildra både som eit inntektssikringsproblem for den einskilde og som eit samfunnsøkonomisk tap ved ikkje å utnytte tilgjengeleg arbeidskraft. Frå arbeidsgivarhald blir små stillingsbrøkar framheva som nødvendige for å få vaktskift «til å gå opp», medan arbeidstakarar peikar på at enkelte arbeidstidsordningar er så belastande at full stilling ikkje er ønskjeleg eller mogleg. Utgreiinga peikar på at vurdering av om turnus er «like belastande» som skift må sjåast breiare enn berre teljing av kvelds-, natt- og søndags­timar; frekvensen av skiftbytte, lange nattevakter og andre organisatoriske faktorar spelar inn. Tidlegare forsøk på partssamordning har ikkje lukkast, og det finst juridiske verkemiddel som fortrinnsrett for deltidsansatte, men verknaden må kartleggast betre. Målet er å føreslå både lovendringar og praktiske tiltak som kan redusere ufrivillig deltid, betre arbeidsmiljøet og sikre tenestekvalitet og effektiv ressursbruk, samtidig som konsekvensar for likestilling, arbeidskraftsbehov og offentlege budsjett blir vurderte.

Utgreiinga vurderer korleis Statens petroleumsfond (Statens pensjonsfond – utland) kan forvaltast etter begrunna etiske omsyn utan å svekke fondets hovudoppgåve: langsiktig, bærekraftig avkastning. Bakgrunnen er offentleg og politisk etterspurnad etter reglar for kva fondet kan investere i, og korleis det skal påverke selskapspraksis internasjonalt. Rapporten legg vekt på at etisk forvaltning må byggje på både allmenne folkerettslege retningsliner (menneskerettar, ILO, OECD), frivillige standardar (Global Compact, GRI) og praktiske verktøy som eigarskapsutøving, negativ filtrering/uttrekk og dialog. Utvalet framhevar at fondets storleik gir påverknadspotensial, men også at ei moralsk arbeidsdeling mot andre aktørar og internasjonale reguleringar er nødvendig. Vidare peikar rapporten på behovet for klåre kriterium, transparente prosessar og løpande evaluering av tiltak sin effekt. Konklusjonen er ei tredelt strategi: aktivt eigarskap for å fremje betre praksis, utelukkingsreglar mot særskilt skadelege aktivitetar, og bruk av internasjonale normer og rapporteringsstandardar som fagleg grunnlag. Rapporten tilrår òg administrative løysingar for å balansere etikk og finansiell måloppnåing, og legg fram konkrete forslag til retningslinjer og handlingsreglar for forvaltninga.

Rapporten vurderer risiko og tiltak for å redusere dødsrisiko ved helikoptertransport til og frå norsk kontinentalsokkel. Ho byggjer på internasjonal faglitteratur, britiske forskingsresultat og ei gjennomgang av risikopåverknadsfaktorar. Samfunnsutfordringa er at sjø- og offshoretransport med helikopter framleis har høgare dødsrisiko enn vanleg passasjerflyging, og at hendelsar som Norne-ulykka viser at konsekvensane kan vere alvorlege. Målet er ein ambisiøs, men realistisk halvering av den totale sannsynlegheita for å omkomme ved helikoptertransport innan ti år samanlikna med 1990–2000. For å nå dette legg utvalet vekt på auka internasjonalt samarbeid, målretta forsking og standardisering, betre teknisk overvaking og operative prosedyrar, samt systematisk implementering av prioriterte risikoreduserande tiltak. Utvalet framhevar at fleire indikatorar må nyttast for å måle framgang, og tilrår bruk av eksisterande metodikk frå sokkelrisikoprosjekt til oppfølging. Tiltaka spenner frå tekniske krav til fly og helidekk, til organisasjonelle endringar og obligatoriske overvakings- og analysetiltak (t.d. HUMS og FOQA). Rapporten peikar òg på behov for rask prioritering og koordinering mellom myndigheiter, industri og operatørar for å sikre gjennomføring innan 1–5 år der mogleg.