Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer korleis forsikringsselskap kan innhente, bruke og lagre helseopplysningar utan å underminere personvern og rettsvern. Ho tek utgangspunkt i at helseopplysningar nyttast både ved teikning av forsikringar (risikovurdering og premiebrot) og ved oppgjer ved krav. Rapporten avvegar behovet for samsvar mellom premie og risiko mot vern av den enkelte sine rettar, særleg retten til ikkje å vite om alvorleg sjukdom og vern mot uforholdsmessig gjennomsøking av gamle helseopplysningar. Det er brei semje om at spørsmål ved teikning må vere relevante, dokumenterbare og følgjast av krav om kvalitetssikring og grunngjeving ved premiehøging. Samstundes vert det gått inn for å gjere praksis med gradvis innhenting av opplysningar bindande dersom selskapa ikkje etterlever den frivillig. På krava si side ønskjer utvalet meir systematikk i oppnemning og vurdering av sakkyndige, sterkare habilitetsreglar, og betre innsyns- og redaksjonsreglar for journalmateriale. Det ligg òg framlegg om å oppheve forbodet mot bruk av genetiske opplysningar i risikovurderingar, medan andre særskilde grenser for innhenting av sensitive eller gamle opplysningar vert føreslåtte. Målet er å balansere marknadens behov for informasjon med vern av individet og effektiv sakshandsaming.

Utgreiinga tar sikte på ei grundig modernisering av aksjelova for å møte endringar i nasjonal og internasjonal selskapsrett, særleg med omsyn til tilpassing mot EF/EØS-regelverk og nye finansielle instrument. Ho adresserer behovet for rydding i lovteknikk, betre samsvar med verdipapir- og rekneskapsreglar, og meir differensiert regulering mellom små og store aksjeselskap. Hovudutfordringane er å sikre selskapskapitalen og minoritetsinteresser, handtere nye former for eigenkapital og ansvarleg lånekapital, og avklare reglar for omsetning og registerhald av aksjar (inkl. VPS). Utgreiinga vurderer òg administrative og økonomiske verknader for offentleg forvaltning og private aktørar. Forslaga søkjer å balansere høgare fleksibilitet og forretningsmessig føreseielegheit med vern mot kapitalerosjon og vald av kreditorar/minoritetsaksjonærar. Samla legg arbeidsgruppa fram konkrete løysingar på stiftelse, kapitalforhøging/nedsetjing, eigne aksjar, finansielle instrument og styre-/general forsamlingstyring for å modernisere rettstilstanden og gjere regelverket meir oversiktleg og funksjonelt i ein europeisk kontekst.

Denne utgreiinga kartlegg og føreslår ei samla lovregulering for ansvarlege selskap og kommandittselskap m.v. Bakgrunnen er eit behov for klarare og meir samordna reglar om stifting, deltakaransvar, representasjon, rekneskap og avvikling for dei ulike selskapsformene i norsk rett. Utvalet går gjennom gjeldande rettstilstand og dokumenterer praktiske problem knytt til utydelege ansvarsreglar, ulike føresetnader for registrering og skatt, og manglande standardar for selskapsintern organisasjon og føresegner om pant og eigarskifte. Hovudmålet er å gi klare reglar som avgrensar deltakaransvar, sikrar kreditorar, legg grunnlag for betra rettstryggleik mellom deltakarane og tredjepartar, og samtidig tilpassar reglane til næringslivets behov. Forslaget inneheld eit lovutkast med avgrensing av lovens virkefelt, alminnelege reglar som gjeld for alle selskap, og særskilde reglar for kommandittselskap. Utvalet peikar òg på ikraftsetjing, og opprydding i og oppheving av eldre lovgjeving. Resultatet er eit helskapleg rammeverk som både harmoniserer og spesifiserer rettsverknadane ved stifting, drift, rekneskap, ansvar og oppløysing av selskapa.

Utgreiinga kartlegg hurtig vekst og rolle til private finansieringsselskap på 1960- og byrjinga av 1970-åra. Mange nye og ulike aktørar (avbetaling, factoring, leasing, kredittkort o.a.) har fylt postar i kredittmarknaden, men samla forvaltningskapital var relativt lita samanlikna med bank- og forsikringssektoren. Rapporten peikar på at politisk rentepolitikk og kredittrasjonering har bidratt til etterspurnad etter nye finansieringskanalar, og at finansieringsselskapa lenge hadde ein friare stilling enn bankane med få særlovreglar. Den institusjonelle oppsplittinga kan gi uhensiktsmessig marknadsstruktur og svekke moglegheita til å gjennomføre nødvendige strukturendringar i økonomien. Utvalet vurderer både positive sider — løysing av spesielle finansieringsproblem — og risikoar ved konkurransefortrinn og manglande offentleg tilsyn. Som følgje av dette legg utvalet fram forslag til rammer: særskilde reglar om konsesjon, ansvarleg kapital, offentleg tilsyn, likebehandling i kredittpolitikk og eigen lovgiving for låneformidling. Målet er å sikre finansiell stabilitet, føreseieleg konkurranse og å hindre omgåing av penge- og kredittpolitiske virkemiddel.

Denne delen av NOU 2005:17 drøftar gjennomføring av EU-direktiv 2004/25/EF om overtakelsestilbod i norsk rett og vesentlege endringar i reglar for tilbudsplikt og frivillige tilbod. Bakgrunnen er eit EU-initiativ for å skapa felles minstenivå for vern av minoritetsaksjonærar og effektivisere grensekryssande overtakelsar innan EØS. Utvalet peikar på at direktivet berører både marknadstilknyting, informasjonsplikt og styre- og leiingshandlemønster i målverksemdene. Samfunnsutfordringa er å balansera integrering og likebehandling av aksjeigarar mot nasjonalt sjølvstende og omsyn til tilsette, føretaksstruktur og marknadsintegritet. Utvalget legg fram forslag om å utvida verkningområdet til å fangast opp selskap med forretningskontor i annan EØS-stat eller omvendt, skjerpa opplysningskrav ved frivillige tilbod, krav om rask melding til tilsynsmyndigheit ved beslutning om tilbod, reglar om styrets og generalforsamlingens handlingsrom under tiltaksperiodar, auking av kontroll ved indirekte erverv, reglar for tvangsinnløsning/innløsningsrett og moglegheit for unntak for å unngå konflikt mellom regelverk. Målet er betre transparens, tryggleik for minoritetar og harmonisering med EU utan å svekka nasjonale omsyn til arbeid og lokalisering.

Utgreiinga vurderer om innanlandske aksjeartar bør kunne registrerast i registeret på vegner av ein forvaltar, slik utanlandske investorar allereie kan. Ho tek utgangspunkt i to hovudomsyn: behovet for opne og brukbare aksjeeigarregister for allment og tilsynsbruk, og interessene investorar har i effektiv forvaltning og anonymitet. Utvalet meiner at forvaltarregistrering svekkjer registerets informasjonsverdi og gjer det vanskelegare å avdekke ulovleg åtferd (til dømes innsidehandel) og å gjennomføre effektiv skatte- og tilsynskontroll. Vidare vil meir bruk av forvaltarregistrering kunne gjere selskapa mindre i stand til å ha direkte dialog med eigarane og svekke aktivt eigarskap. På den bakgrunnen tilrår utvalet i hovudsak at ein ikkje opent opnar for at innanlandske investorar kan forvaltarregistrere aksjar i norske selskap. Samstundes peikar utvalet på behov for presiseringar og avgrensingar i regelverket: klår definisjon av «utenlandsk aksjeeigar», heimel for å oppnå rettsvern ved melding til forvaltar, høve for selskap til å reservere mot forvaltarregistrering i vedtekter, krav om rapportering frå forvaltarar for å betre innsyn og reglar om kven som kan opptre som forvaltar og om sanksjonar ved manglande opplysningsplikt.