Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.

Denne NOU-en tek for seg korleis eldre arbeidstakarar går over frå yrkesaktivitet til pensjon i eit perspektiv som balanserer den enkelte sin valfridom og samfunnets behov for arbeidskraft. Bakgrunnen er fallande yrkesdeltaking blant dei over 60 år, særleg blant menn, auka langtidsledigheit i denne aldersgruppa og langsiktige demografiske utfordringar som vil redusere arbeidsstyrken fram mot 2010 og 2030. Utvalet kartlegg offentlege og private pensjons- og stønadsordningar, med særskilt fokus på avtalefesta pensjon (AFP) og om denne ordninga i praksis erstattar uførepensjon eller dagpengar for personar som elles ville vore ute av arbeidslivet. Rapporten legg stor vekt på å slå ring om folketrygden som ei universell ordning, å unngå tiltak som gir auka press på trygdeøkonomien og samstundes å finne tiltak som aukar eldre si yrkesaktivitet og legg til rette for fleksibel avgang. Utvalet tilrår både tiltak som skal auke yrkesdeltakinga blant eldre og tiltak som skal gi meir fleksible overgangsordningar, og peikar på behovet for empirisk oppfølging og koordinerte vurderingar med private pensjonsordningar.

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.

Denne utredninga tek utgangspunkt i Levekårsundersøkinga si breie mandat: å kartleggje realitetane i ulike gruppers levekår og å avdekkje årsaker til skilnadar. Forfattarane ser politikk og statsstyre som ei stadig viktigare levekårsvariabel — politiske ressursar er dei ferdigheitene og institusjonelle rammene menneske har for å påverke samfunnsvilkåra. Historisk blir Norge fremstilt som ein overgang frå eit privatisert samfunn der livet i stor grad var bestemt av naturforhold og lokalitet, til eit politisert samfunn der staten i aukande grad styrer velferd, helse, utdanning og økonomisk tryggleik. Utgreiinga peikar særskilt på at statsborgarskapet i dag er ei av dei viktigaste individuelle politiske ressursane, og at offentleg sektor no fordelar nær halvparten av samfunnets ressursar. Samstundes dokumenterer rapporten ein svakheit ved kunnskapsgrunnlaget: Levekårsintervjuet hadde få spørsmål om politiske forhold, så forfattarane måtte supplere med valundersøkingar, offentleg statistikk og andre studiar. Detta fører til at empirien i rapporten vekslar frå nøyaktige måltal til meir skjønsmessige illustrasjonar. Hovudformålet er å synleggjerast korleis demokrati og ressursfordeling heng saman, og å peike på behovet for betre datagrunnlag og institutional refleksjon når ein vurderer demokratiets vilkår i moderne velferdssamfunn.

Utgreiinga vurderer eit samla regelverk for motorferdsel i utmark og vassdrag og peikar på ei rekkje samfunnsutfordringar knytte til vern av natur, friluftsliv, urfolkssrettar og lokalt sjølvstyre. Bakgrunnen er ønske om tydelegare reglar som balanserer retten til motorferdsel mot vern av biologisk mangfald, stilleområde og naturgrunnlaget etter Grunnlova §112 og naturmangfaldlova. Vidare adresserer utgreiinga konfliktar mellom nasjonale styringsprinsipp og kommunal forvaltning, manglande oversikt og kontroll med ulovleg køyremønster, behov for tilpassingar for samisk kulturutøving og tilgjenge for personar med nedsett rørsleevne. Rapporten bygger på gjennomgang av eksisterande regelverk, tidlegare forsøksordningar (til dømes MoSa og andre forsøksprosjekt), samt vurderingar av koplingar til plan- og bygningslova og andre sektorlover. Konklusjonen er at det trengs ein ny, heilskapleg motorferdsellov som gir klare rammer for kva motorferdsel som skal vere tillaten, styrkar vern for natur og urfolk, presiserer kommunal rolle og forvaltningsnivå, og skjerpar kontroll og sanksjonsmoglegheiter, samtidig som særskilte omsyn til tilgjenge og næringsverksemd blir teke i vare.