Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer om og korleis tilsette i politi- og kriminalomsorgstenesta kan få skjermet identitet på offentlege informasjonskanalar for å redusere trussel- og utsetjingsrisiko. Ho tek utgangspunkt i auka bruk av digital dømmekraft, doxxing og målretta trakassering mot personell som utfører makt- og kontrolloppgåver, og diskuterer konfliktar mellom openheit i forvaltninga og tryggleik for enkeltpersonar. Utvalet peikar på at enkelte stillingar og funksjonar har særleg høg risiko og at dagens regelverk og praksis er ujamn og til dels utilstrekkeleg. Analysen avveg tryggleiksomsyn mot rettstryggleiken til publikum og prinsippet om offentleg innsyn, og føreslår eit rammeverk med klare vilkår, ein standardisert risikovurderingsprosess, sentral koordinering og avgrensa administrative registerløysingar. Utgreiinga legg også vekt på føremålet med skjerming: å sikre effektiv samfunnsberedskap og personleg tryggleik utan unødig svekking av offentleg innsyn, samt å føreslå administrative, rettslege og tekniske tiltak for å avgrense og målrette skjerming til dei tilfella der behovet er reelt og dokumenterbart.

Denne utredninga adresserer korleis universitet og høgskular kan auke den kommersielle utnyttinga av forskingsresultat. Ho tek utgangspunkt i at dagens rettslege ramme (det såkalla «lærerunntaket») gir forskarane sjølve rett og ansvar for kommersiell utnytting, noko utvalet vurderer som ei mogleg årsak til eit utnyttingspotensial som ikkje er fullt realisert. Utvalet har analysert nasjonale praksisar, tidlegare evalueringar (blant anna FORNY), erfaringar frå andre nordiske land og utvalde internasjonale praksisformar, og peikar på eit skifte i finansierings- og styringsmodellane for akademia: meir ekstern finansiering, konkurranseomsetjing av midlar og ei tyngre rolle for marknadsorienterte oppdrag. Dette krev at institusjonane ser kommersialisering som ein integrert del av sin faglege verksemd og etablerer administrative, juridiske og økonomiske rammeverk for IP-handtering, insentiv og kompetansebygging. Utvalet framlegg endringar i organisatorisk praksis og regelverk for å stimulere til meir aktiv og målretta omsetjing av forskingsbaserte idéar, og peikar samtidig på administrative og økonomiske konsekvensar av ei slik omlegging. Det er semje om mange forslag, men delt syn i spørsmålet om kven som skal ha råderett over oppfinningar gjort i forskingsprosjekt.

NOU 1988:34 tar for seg korleis Noreg kan sikre langsiktige, berekraftige utbyggingsmønster innanfor ramma av eksisterande politikk. Utgreiinga peikar på eit dobbeltsidig mål: å hindre nedbygging av dyrka og høgproduktive areal og samtidig leggje til rette for gode areal til bustad, næring og tenester med omsyn til miljø, samfunnsøkonomi og nærleik til arbeidsplassar og kommunikasjonar. Rapporten meiner at hovudløysinga ligg i betre kommuneplanlegging kombinert med styrka regional samordning. Den framhevar mangel på planfaglege verktøy, dårlege datagrunnlag og svak regional organisering som hovudårsakene til uføreseielege og spreidde utbyggingsmønster. Utvalet gjennomgår eksisterande samarbeidsmodellar, planformer og økonomiske ordningar — frå interkommunale plankontor til avgifter på omdisponering av jord og regionale utjevningsordningar — og vurderer administrative og økonomiske konsekvensar for private, kommunar, fylkeskommunar og staten. Rapporten tilrår konkrete organisatoriske grep, forbetra planprosessar, betre dataverktøy og nye økonomiske instrument for å styre utbygginga meir målretta, og peikar på behov for lovendringar og vidare utgreiing innan regionale styringsmodellar og økonomiske verkemiddel.

Denne utgreiinga tek utgangspunkt i kvikkleireskred som kan gje store tap av liv og store materielle kostnader, illustrert ved Gjerdrum-skredet. Samfunnsutfordringa er manglande kartgrunnlag, uklar ansvarsfordeling og varierande førebyggjande innsats for bygg og eksisterande bebyggelse i område med marin leire. Utvalet peikar på at kvikkleireskred kan føreligge både ved menneskelege inngrep og ved naturleg erosjon, ofte i kombinasjon, og at målretta tiltak kan redusere risikoen vesentleg. Hovudmåla er betre kartlegging, klarare plikter for kommunar og grunneigarar, styrkt statleg rolle ved sikring av eksisterande bebyggelse og auka kunnskap og overvaking. Utgreiinga tilrår ein nasjonal handlingsplan, meir ressursar til fysisk sikring, forbetra aktsomheitskart og ei ny naturskadesikringslov som klargjer grunneigars ansvar for varsling og staten sitt ansvar for hastetiltak. Utvalet argumenterer for at nullvisjon for tap av menneskeliv i kvikkleire bør vere styrande, samstundes som ein må avvege kva akseptabelt risikonivå i samfunnet skal vere.

Utgreiinga tek føre seg korleis EU-direktivet om betre handheving av offentlege anskaffingar (2007/66/EF) bør gjennomførast i norsk rett. Ho adresserer eit praktisk problem: manglande eller uklare klagemekanismer og reaksjonsmiddel har svekt rettstryggleiken for leverandørar og reduserte effektivitetsgevinstar i offentlege anskaffingar. Målet er å sikre at leverandørar får reell tilgang til effektiv klageavgjerd og at oppdragsgivarar får tydelege reglar å arbeide etter, samstundes som samfunnsøkonomiske kostnader vert avvega. Utvalet føreslår konkrete endringar i lov og forskrift, m.a. krav om ei tidfesta karensperiode før kontraktssentering, nye sanksjonar (heimel for å setje kontraktar utan virkning, bot og avkorting), klagefristar og prosedyrar for suspensjon og fullbyrding, samt avgrensing av verkingsområde for reglane. Det blir drøfta to handhevelsesmodellar: domstolsløysing og nemndsløysing, og utgreiinga vurderer administrative og økonomiske konsekvensar ved ulike løysingar. Fleirtalet og eit mindretal har ulike prioriteringar på nokre punkt, men det er semje om behovet for oppdaterte reglar for å samsvare med EØS-forpliktingar og styrke rettstryggleiken i anskaffelsesprosessar.

Utgreiinga tek føre seg samanhengen mellom utbreidd deltidsarbeid og bruk av skift- og turnusordningar, særleg innan helse- og omsorgssektoren. Problemet blir skildra både som eit inntektssikringsproblem for den einskilde og som eit samfunnsøkonomisk tap ved ikkje å utnytte tilgjengeleg arbeidskraft. Frå arbeidsgivarhald blir små stillingsbrøkar framheva som nødvendige for å få vaktskift «til å gå opp», medan arbeidstakarar peikar på at enkelte arbeidstidsordningar er så belastande at full stilling ikkje er ønskjeleg eller mogleg. Utgreiinga peikar på at vurdering av om turnus er «like belastande» som skift må sjåast breiare enn berre teljing av kvelds-, natt- og søndags­timar; frekvensen av skiftbytte, lange nattevakter og andre organisatoriske faktorar spelar inn. Tidlegare forsøk på partssamordning har ikkje lukkast, og det finst juridiske verkemiddel som fortrinnsrett for deltidsansatte, men verknaden må kartleggast betre. Målet er å føreslå både lovendringar og praktiske tiltak som kan redusere ufrivillig deltid, betre arbeidsmiljøet og sikre tenestekvalitet og effektiv ressursbruk, samtidig som konsekvensar for likestilling, arbeidskraftsbehov og offentlege budsjett blir vurderte.