Søk i NOU-arkivet

NOU 2024:7 vurderer korleis EØS-samarbeidet formar Noreg i ein verd prega av auka usikkerheit og rask endring. Utgreiinga peikar på at Europa har gått frå marknadsbygging til også å bruke handelspolitikk og industripolitikk som reiskapar for å ivareta sikkerheit og strategiske interesser. EUs grøne giv, energi- og klimapolitikk, og tiltak for økonomisk tryggleik påverkar både.regulering og marknadsvilkår i Noreg, og fører til krav om omfattande omstillingar. Samstundes har geopolitiske endringar — ikkje minst krigen i Ukraina, auka autoritære tilbøyeligheiter og Brexit — skjerpa behovet for tettare samarbeid om forsvar, beredskap og utanrikspolitikk. Utvalet konkluderer at EØS-avtalen framleis er Noregs mest sentrale ramme for samarbeid med EU, men at avtalen i praksis strekker seg inn i stadig fleire politikkfelt. Dette fører til både gevinstar (tilgang til indre marknad, stabil rammeverk) og utfordringar (mindre nasjonalt handlingsrom på utvalde område, krav til implementering og handhevingsmekanismer). Utvalet peikar på behovet for betre strategisk styring av europapolitikken, auka offentleg debatt og styrka institusjonar for å møte konsekvensane av EUs raske politikkutvikling. Det blir òg presisert at fleire relevante tilknytingsformer ikkje er utgreidd fullt ut innanfor mandatet.

Denne delutgreiinga ser på korleis skolen og lokalsamfunnet påverkar kvarandre og kva konsekvensar samfunnsutviklinga har for innhald og organisering av undervisninga. Utgreiinga kartlegg trekk ved lokalsamfunnet — arbeidsliv, økonomisk vekst, flytting, familieforhold, kriminalitet, massemedia og organisasjonsliv — og vurderer framtidsperspektiv som kan påverke opplæringa. Ho peikar på eit aukande behov for formell utdanning og for at skolen skal vere både kunnskapsarena og demokratisk møtestad. Rapporten konstaterer at lokalsamfunnet er ein viktig læringsressurs som kan gi fagleg relevans og praktiske erfaringar, men at ressursane er ujamne mellom område og grupper. Vidare synleggjer ho utfordringar knytte til lærartettleik, organisering av skuledagen, morsmålsundervisning og ulikskap i føresetnader for læring. Utgreiinga rår til sterkare kopling mellom skolen og lokale arbeids- og organisasjonsmiljø, betre bruk av lokale læremiddel og større vekt på demokrati- og samfunnsorientert undervisning. Ho legg også vekt på organisatoriske og leiingsmessige endringar for å gi lærarane betre arbeidsvilkår og for å sikre at skolen i praksis realiserer måla i læreplanverket.

Utgreiinga vurderer Noregs sivile og militære engasjement i Afghanistan 2001–2014 og peiker på sentrale utfordringar for norsk utanriks- og sikkerheitspolitikk ved deltakelse i krevjande stabiliseringsoperasjonar. Samfunnsutfordringa var samansett: å kombinere militær tryggleiksskapande innsats med langsiktig bygging av styresett og tenester i eit land prega av vasstandige konfliktmønster, samtidig som ein skulle halde internasjonale alliansar og heimleg støtte. Hovudkonklusjonen er at Noreg ytte ein viktig og profesjonell innsats, særleg gjennom bidrag i Faryab og samarbeid med allierte, men at innsatsen i for stor grad leid av uklåre politiske mål, manglande heilskaplege planar og svak kapasitet på den sivile sida. Utvalet peiker på strukturelle svikt i samordning, finansiering og beredskap for sivile operasjonar, og manglande evne til å omforme veldrege ressursar til varig lokal effekt. Frå dette følgjer konkrete tilrådingar om å styrkje heile regjeringas evne til å planleggje, gjennomføre og følgje opp hybride operasjonar: klårare mål, meir robust sivil kapasitet, faste samarbeidsmekanismar mellom departement, betre informasjon og læring, og juridisk og politisk institusjonalisert styring og kontroll.

Vedleggslista viser at utgreiinga byggjer på eit breitt kunnskapsgrunnlag: juridiske vurderingar, menneskerettslege rapportar, historiske samanlikningar, analysar av beredskapssystem, empiriske studiar av kommunal praksis, helseinstitusjonar og sårbare grupper, samt økonomiske vurderingar og forsyningskjedeanalysar. Samfunnsutfordringa er kompleks: korleis sikre at tiltak mot ein pandemi er effektive, rettslege, rettvise og førebudde i ei tid med knappheit på smittevernutstyr, medisinsk-teknisk utstyr og helsepersonell. Utgreiinga peikar på at mangelfullt lager, sårbare internasjonale leveringslinjer, varierende kommunal praksis og uklare rettslege rammer svekka responsen. Særleg hardt ramma var sjukeheimar, omsorgstenester og sårbare barn og unge. Rapportane framhevar også betydninga av systematiske indikatorar og data for å kunne styre tiltak og økonomiske mottiltak. Hovudkonklusjonen er at Noreg må styrkje beredskapen gjennom betre lagring og forsyningsstrategiar, avklare lovverk og plikter, sikre menneskerettslege vurderingar ved smitteverntiltak, betre koordinering mellom nivå og sektorar, og bygge varig kapasitet innan helsepersonell og omsorgstenester saman med målretta økonomiske beredskapsordningar.

Utgreiinga peikar på at samboarskap i Noreg er utbreidd i alle aldrar, sosioøkonomiske grupper og blant minoritetsbefolkninga, og at ein stor del av barna blir fødde av sambuande foreldre. Dette gjev grunnlag for ei meir samanhengande lovregulering av dei økonomiske forholda mellom samboarar for å sikra både partar og barn ved samliv og ved opphøyr. Utvalet tilrår ei fravikelig samboarlov med korte og samla reglar: definisjon av kven lova gjeld for, regler under samlivet (råderett og sameigsreglar), plikt til informasjonsutveksling, reglar ved opphøyr (deling ved felles born, moglegheit for avtale for andre), og ei særskild vederlagsordning som kompensasjon ved uforutsette økonomiske kostnader av samlivet. Forslaget legg vekt på balanse mellom vern og fridom til å avtale anna. Lova skal gje klåre, praktiske reglar som krev lite domstolsinvolvering, men samtidig sikrar tvisteløysing ved behov. Føremålet er eit betre, men noko snevrare vern enn ekteskap, spesielt retta mot omsyn til barn og økonomisk tryggleik ved samlivsbrudd.

Utredninga peikar på at tinglysing i praksis har fått fleire funksjonar enn berre rettsvern, og at dagens regelverk ikkje lenger er tilpassa samfunnsutfordringar eller tekniske moglegheiter. Det er utfordringar med at dokument blir tinglyst utan rettsleg behov, at tinglysingskontora må vidareformidle mange meldingar, og at manglande samordning med andre register svekkjer kontroll og informasjonsgrunnlag for arealforvaltning. Rapporten legg vekt på at ei framtidsretta løysing må handsame innføring av EDB (datamaskinbasert register), klargjere kven som skal ha kontrolloppgåver, og sikre grunnbokens truverde ved reglar for retting og sletting. Det føreslåtte lovskiftet skal gjere det mogleg å: avgrense kva som skal tinglysast, opprette samband mot eit nasjonalt grunneiendomsregister/geodatasystem, gjennomføre sanering av grunnbokstoffet før maskinell overføring, og innføre tydelege reglar om sletting ved ukjente heimelshavarar eller inaktivitet. Samstundes blir konsekvensar for organisasjon, klageordningar og administrative ressursar vurderte. Samla er målet betre informasjonskvalitet, meir effektive arbeidsprosessar og eit regelverk som fungerer både manuelt og i ei grad av automatisering.