Søk i NOU-arkivet

NOU 2015:16 tek for seg utfordringar og moglegheiter knytte til overvann i urbane område. Rapporten peikar på at stadig meir kompakt bygging og eit endra klima med oftare og intensivare nedbør fører til auka risiko for flaum, kjellar- og vegskadar, samt påverknad på naturmangfald og vasskvalitet. Overvann skal sjåast både som eit problem ved høg vassføring og som ein ressurs ved at god handtering kan gi grøne, blå og blågrøne byrom, betre klimatilpassing og styrka byøkologi. Utvalet framhevar behovet for tydelege ansvarsforhold, heilskapleg planlegging og økonomiske verkemiddel som sikrar at tiltak blir gjennomførte. Hovudråda omfattar å integrere overvannshandtering i plan- og bygningsregelverket, styrkje kommunal kompetanse og koordinering mellom sektorar, setje krav til førebyggjande tiltak ved nybygg og ved rehabilitering, og innføre finansieringsmodellar som koplar kostnader til dei som skapar belastningen. Rapporten peikar òg på behov for betre kartlegging, overvaking og kunnskapsdeling for å prioritere tiltak og redusere samfunnsøkonomiske kostnader over tid.

Kommisjonen føreslår ei grundig modernisering av Grunnlova sin ytringsvernparagraf for å tryggje ei reell, praktisk ytringsfridom i eit ope samfunn. Utgreiinga framhevar tre grunnleggande funksjonar ved ytringsfridomen: sanninga blir best nådd gjennom ope meningsutveksling, demokratiet krev offentleg debatt og kontroll, og enkeltmennesket treng møte med andre for å utvikle sjølvstendig meiningar. Forslaget inneber både eit tydelegare vern mot inngrep og ei presisering av kva inngrep som kan rettferdiggjast. Ei viktig endring er attgjeninnføring av eit aktsomheits‑/god tru‑ansvarskrav ved påstandar, slik at den som har handla i god tru ikkje blir straffet sjølv om påstanden seinare er usann. Forbodet mot førehandsstersel blir utvida til alle medium, med snevre unntak for vern av mindreårige og visse institusjonelle ordningar (brevsensur i fengsel etter domstolssamtykke). Offentlegheitsprinsippet styrkast ved grunnlovsfesting av innsyn i forvaltning og offentlege møte, og staten får eit eksplisitt ansvar for å leggje til rette fysisk og økonomisk for eit ope offentleg rom (frå utdanning til mediestøtte og regulering mot mediekonsentrasjon). Målet er at ytringsfridom ikkje berre skal vere eit normativt prinsipp, men ein praktisk realitet som vernar sanningssøk, demokrati og individuell danning.

Utgreiinga tek for seg reglane som avgrensar når norsk straffelov kan få anvending, med særskild merksemd på reglane i straffelovens kapittel 1 (§§ 12–14). Ho skildrar fire grunnprinsipp som tradisjonelt ligg til grunn: territorialprinsippet, personalprinsippet, realprinsippet og universalprinsippet, og framhevar at reglane har vorte uoversiktlege og treng omredigering utan at grunnprinsippa endrast. Utvalet har granska folkerettslege rammer og konkluderer med at det ikkje finst klåre, bindande folkerettslege grenser som i seg sjølv avgrensar nasjonal straffekompetanse, samstundes som internasjonale konvensjonar reiskapar for straffeforfølging av særskilde internasjonale brotsverk er veksande. Rapporten peikar også på praktiske og prosessuelle samanhengar mellom jurisdiksjon og utlevering. Forslaget inneber ein fullstendig redigering av dei aktuelle paragrafane for å gjere reglane meir systematiske og tidsmessige, innarbeide reglar om verkingsområde i sjø og kontinentalsokkel og presisere grensetilfelle, utan å føreslå vesentlege materielle endringar. Utvalet tilrår at framlegga gjennomførast uavhengig av arbeid med ei full ny straffelov, og at dokumentasjonen blir gjort offentleg tilgjengeleg for å lette rettsleg og fagleg vurdering.

Utredninga kartlegg særtrekka ved norske ensidige industristader og dei utfordringane dei skaper for lokal sysselsetjing, busetnad og regional politikk. Ho tar utgangspunkt i at mange stader er svært avhengige av ein eller få hjørnesteinsbedrifter, og at strukturelle endringar i bransjar som fiskeforedling og metallindustri trugar arbeidsgrunnlaget. Rapporten peikar på klare geografiske mønster: ein stor del av stadene ligg i Nord-Noreg og på Vestlandet, og dei fleste er isolerte. Befolknings- og sysselsettingsutviklinga syner at desse stadene hadde vekst på 1950-talet og samla vekst i 1970-åra, men lågare enn norske tettstader generelt, og veksten har flata ut. Utredninga vurderer offentlege rammevilkår og tiltak som påverkar moglegheitene for omstilling, og legg vekt på at løysingar i hovudsak bør kome gjennom generelle verkemiddel framfor særordningar. Samtidig skal verkemidla utformast slik at etablering og drift av nye og eksisterande bedrifter blir handsama så likt som mogleg, og at tiltak retta mot hjørnesteinsbedrifter og lokalsamfunn blir vurderte både på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Det føreligg fleire strategiske alternativ for å møte nedtrapping, omlegging og behovet for nye arbeidsplassar i desse lokalsamfunna.

Utgreiinga tek for seg behovet for systematisk koordinering av radiostedfesting for norsk kontinentalsokkel og tilstøytande farvatn. Bakgrunnen er aukande krav frå oljeverksemd, fiskeri, skipsfart, kystvakt, redningsteneste, kartlegging og polarforsking, samstundes som drift av systema er spreidd mellom fleire etatar utan noko nasjonalt ansvar for behovsoversikt eller prioritering. Rapporten analysar eksisterande system (Decca, Loran A/C, Consol, maritime radiofyr, radar, satellittbaserte system og private løysingar som Pulse/8 og Hi‑Fix) og vurderer framtidige system slik som Navstar/GPS. Hovudkonklusjonen er at Noreg treng ei tydeleg koordinerande styring, klår arbeidsdeling mellom statlege etatar, prioriterte utbyggingar (særleg for Nordsjøen og Svalbard/Barentshavet), ein prinsippavklaring for private tilbydarar og avklara budsjettansvar for investering og drift. Rapporten peikar òg på tekniske avgrensingar og behovet for referansesystem og standardisering for å sikre pålitelege posisjonstenester for fleire sektorar. Forslaga omfattar konkrete systemval, prioriteringsrekkjefølgje, organisatoriske ordningar og forslag til konsesjonsvilkår for private aktørar, med kostnadsoverslag og vedlegg som grunnlag for politiske vedtak.

Utgreiinga tar føre seg behovet for ei moderne og føreseieleg regulering av lukningstider for salstader, på bakgrunn av handlingsmønster, bransjeblanding og handhevingsproblem som har vakse fram sidan den gamle lukningstidslova frå 1913. Hovudutfordringa er at lokale vedtak i mange tilfelle er vanskelege å handheve og skapar ulik praktisering, spesielt der forretningsgrenser flyt saman (t.d. bensinstasjonar med butikk). Tidlegare forsøk på å liberalisere tidene nasjonalt vart møtt med sterk motstand og dermed trekte tilbake, men nye praktiske problem gjer at saka må løysast på nasjonalt nivå for visse kategoriar salstader av omsyn til trafikksikkerheit og like konkurransevilkår. Utvalet får i oppdrag å avgrense omgrepet «utsalgsstad», greie ut reglar for stader som betener ferdande publikum, vurdere i kva grad kommunane bør kunne differensiere vedtekter etter område, vareslag og forretningsform, og avklare samspel med andre lover (handelsnæringslova, helligdagsfreden, hotell- og serveringslova m.fl.). Utvalet har utarbeidd eit førelegg som har vore på høyring; stort sett positiv respons, men også innspel om å oppheve plikt til lukking for alle eller delar av verksemdene. Rapporten la vekt på å kombinere kommunalt handlingsrom med nasjonale rammer der samfunnsinteresser krev det.