Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek for seg den nasjonale tilstanden for medisinsk teknisk utstyr i helsetenesta, med vekt på tryggleik, funksjonalitet og ressursutnytting. Feltet er breitt: utstyret inngår i diagnostikk, behandling og rehabilitering, er teknisk samansett og kopla til bygningstekniske anlegg, straum- og gassanlegg og liknande. Rapporten konstaterer manglande samla oversikt, svak rapportering av uhell og ingen tilfredsstillande nasjonal kontrollfunksjon. Retrospektive tal for 1975–1979 viser fleire dødsfall og skadar, men reelle tal vurderast å vere vesentleg høgare; utvalet anslår grovt om lag eitt dødsfall eller alvorleg ulykke per månad. Ansvar og økonomisk erstatningsplikt ligg hos institusjonseigar, medan teknisk kontroll i praksis er spreidd mellom fleire sentrale organ utan god koordinering. Utvalet peikar på at trygg bruk krev krav til produkt, vedlikehald, servicefunksjonar og brukarkompetanse, og at løysingar må samordnast fagleg og administrativt. Rapporten anbefaler tiltak for betre registrering, klårare regulering, styrking av kompetanse og etablering av tenester for teknisk vedlikehald og kontroll, saman med økonomiske anslag for tiltaka. Mange deloppgåver bør vidareførast gjennom nye initiativ frå ansvarlege myndigheiter.

Denne utredninga tek utgangspunkt i Levekårsundersøkinga si breie mandat: å kartleggje realitetane i ulike gruppers levekår og å avdekkje årsaker til skilnadar. Forfattarane ser politikk og statsstyre som ei stadig viktigare levekårsvariabel — politiske ressursar er dei ferdigheitene og institusjonelle rammene menneske har for å påverke samfunnsvilkåra. Historisk blir Norge fremstilt som ein overgang frå eit privatisert samfunn der livet i stor grad var bestemt av naturforhold og lokalitet, til eit politisert samfunn der staten i aukande grad styrer velferd, helse, utdanning og økonomisk tryggleik. Utgreiinga peikar særskilt på at statsborgarskapet i dag er ei av dei viktigaste individuelle politiske ressursane, og at offentleg sektor no fordelar nær halvparten av samfunnets ressursar. Samstundes dokumenterer rapporten ein svakheit ved kunnskapsgrunnlaget: Levekårsintervjuet hadde få spørsmål om politiske forhold, så forfattarane måtte supplere med valundersøkingar, offentleg statistikk og andre studiar. Detta fører til at empirien i rapporten vekslar frå nøyaktige måltal til meir skjønsmessige illustrasjonar. Hovudformålet er å synleggjerast korleis demokrati og ressursfordeling heng saman, og å peike på behovet for betre datagrunnlag og institutional refleksjon når ein vurderer demokratiets vilkår i moderne velferdssamfunn.

Denne utgreiinga analyserer konkurransesituasjonen for den norske stålindustrien, med særleg fokus på produktspekter, produksjonsprosessar og marknadstilgang. Ho skildrar teknologiske alternativ (masovnsprosessar, elektrostålovn, svampjern), rammevilkår som råvaretilgang (malm, skrap), energikostnader, skala- og lokalisasjonsfaktorar, og koplingar til norsk industri og bygg/anlegg-sektor. Utvalet vurderer særleg to industrielle aktørar og deira robustheit mot internasjonal konkurranse og strukturelle endringar på 1970- og 1980-talet. Rapporten peikar på at konkurranseevna er avhengig av tilgjenge til konkurransedyktig koks/skrap og energi, eigna teknisk utstyr og skala, samt marknadsstruktur og handelsmønster i verda. Ho drøftar risikoen for konkurransevriding ved statleg støtte, mogelegheiter for samarbeid eller samanslåing mellom verk, og ulike utviklingsvegar for verk som har svak lønsemd. Konklusjonen er ikkje eit enkelt ja/nei til vidare stålproduksjon overalt; snarare legg utgreiinga vekt på målretta tiltak for å redusere kostnadar, betre tilpassa teknologival og å avklare tiltak som sikrar marknadstilpassa produksjon utan urimeleg marknadsforvriding.

Utgreiinga tek for seg korleis visuell kunst og kunsthandverk blir formidla i Noreg, med særleg søkelys på institusjonar, regionale tilbod og økonomiske rammer. Ho peikar på eit samfunnsproblem der tilgang til kunst og profesjonell formidling er ujamn geografisk, organisatorisk fragmentert og dårleg finansiert for mange aktørar. Samtidig synleggjer utgreiinga behovet for både nasjonale funksjonar (t.d. Riksgalleriet, utstillingsgarantiar, informasjonssenter i Oslo) og desentraliserte tiltak (fylkesgalleri, kunstmuseum i Tromsø, kunstnersentra og vandreutstillingar) for å nå publikummet. Kostnads- og konsekvensanalysar ligg til grunn for prioriteringane, og eit sett av vedlegg dokumenterer tilstand, reglar for internasjonal forsikring og praksis for vederlag. Konklusjonen er at målretta, konsentrert innsats og betre samordning kan auke tilgjenge, auke økonomisk tryggleik for kunstnarar og styrkje permanente samlingar og turnéverksemd; dette krev både nye institusjonelle løysingar, garantiordningar, vederlagsfond og meir stabile offentlege løyvingar.

Denne utgreiinga vurderer kvifor og korleis norsk næringsliv — særleg industrien — bør orientere seg sterkare mot utlandet. Ho tek utgangspunkt i økonomiske endringar som aukande internasjonal konkurranse, teknologisk omstilling og behov for stordriftsfordelar. Utgreiinga syner at utanlandsinvesteringar ofte er bedriftsøkonomisk motiverte (nærleik til marknad, lågare produksjonskostnader, stordrift) samstundes som dei reiser samfunnsøkonomiske spørsmål om heimlig sysselsetjing, valutastrøm og risikoeksponering. Rapporten kartlegg eksisterande nasjonale og internasjonale verkemiddel—tilskot, lån, garantiar, blandede kredittar og eksportfrämjande organ — og vurderer korleis desse kan nyttast eller omorganiserast for å understøtte lønsame, norske eigde investeringar i utlandet. Sentrale anbefalingar handlar om å styrkje foretakenes eigenkapital, etablere målretta kreditt- og garantiordningar, klargjere skattemessige reglar ved utanlandsetablering, samt satsing på opplæring av personell for å handtere internasjonal verksemd. Utgreiinga legg vekt på å balansere bedriftsøkonomiske fordelar med nasjonale omsyn og på å utforme ordningar som avdekkar eller avgrensar forretningsmessig risiko, der spesifikke spørsmål som statsgaranti for forretningsrisiko og tilskot til opplæring har vektlagt uenigheit i utvalet.