Søk i NOU-arkivet

Denne NOU-en tek sikte på ei heilskapleg modernisering av finanstilsynslova for å tilpasse tilsynsregime og organisering til endra risikoar, aukande EØS-integrasjon og teknologiske og klimarelaterte utfordringar. Bakgrunnen er at gjeldande lov frå 1956 er endra mange gonger, men ikkje gjennomgått samla i lys av nye oppgåver, betre internasjonale reglar og auka krav til finansiell stabilitet. Utvalet føreslår å vidareføre eit integrert tilsyn for bank, forsikring, pensjon og verdipapirmarknad, men med klarare formål i lova: å fremje finansiell stabilitet og velfungerande marknader, og å leggja til grunn risikobasert prioritering av ressursar. For å styrkja Finanstilsynets rettslege uavhengigheit vil utvalet innføre uttrykkelege rettsreglar som avgrensar departementets instruksjonsmakt i enkeltsaker, og leggja klagehandsaming til ei uavhengig klagenemnd. Utvalet drøftar styringsmodell (styre vs fagstyre) utan eit eintydig flertall, men legg opp til auka openheit om styreprotokollar og klårare arbeidsdeling mellom tilsyn, krisehandtering og andre myndigheiter. Samstundes peikar utvalet på behovet for å forhindra tilsynsarbitrasje i EØS-samanheng, og å vidareføre makroovervaking og krisehandteringsfunksjonar med nødvendige organisatoriske tilpassingar.

Utgreiinga kartlegg og vurderer statleg tilsyn med kommunesektoren med mål om å finne eit heilskapleg tilsynssystem som både ivaretek rettstryggleik, kvalitet og heilskap, og som respekterer kommunalt sjølvråderett og økonomiske rammer. Rapporten peiker på at dagens tilsynsordningar er fragmenterte: dei er utvikla i ulike sektorar, på ulike tidspunkt og med ulik logikk, noko som både kan gi overlappar og motstridande krav for kommunane. Utvalet understrekar at staten ikkje har generell instruksjonsrett over kommunane, og at tilsyn bør kombinerast med rettleiing og styrking av kommunal eigenkontroll. Samstundes må samspelet mellom brukarrettar, klagemoglegheiter, statleg lovlegheitskontroll og lokale revisjonsordningar vurderast. Utgreiinga legg vekt på om tilsyn i større grad kan målretnast, samordnast og styrkjast fagleg slik at summen av pålegg ikkje overstig økonomiske rammer eller undergraver lokalt handlingsrom. Dialogbaserte metodar skal prioriterast, men tydelege kontroll- og sanksjonsfunksjonar må finnast der rettstryggleik og samfunnsinteresser krev det.

Denne delinnstillinga tek for seg korleis krav om internkontroll kan brukast for å lukka gapet mellom formelle krav i lovverk og det faktiske arbeidsmiljøet i verksemdene. Utgreiinga legg vekt på at internkontroll skal forståast som alle systematiske tiltak verksemda sjølv set i verk for å planleggja, organiserja, gjennomføra og vedlikehalda aktivitetar i samsvar med lover og forskrifter. Bakgrunnen er eit vedvarande avvik mellom regelverk og praksis, og ei utvikling i samfunnet og regelverket som gjer eigenaktivitet i bedriftene meir sentral for reell risikoreduksjon. Målet med rettslege krav er dobbel: å auka kvaliteten på dei operative rutinane som påverkar arbeidsmiljø og sikkerheit, og å skapa eit betre grunnlag for offentleg tilsyn gjennom krav til dokumentasjon og sjølvkontroll. Utvalet føreslår ei IK-forskrift med krav til systematikk, klåre rutinar, kontroll og dokumentasjon, samt eit regime for oppfølging og sanksjonar. Strategien omfattar modell for innføring i små, mellomstore og store verksemder, rolla til tilsynsmyndigheitene som stimulans heller enn berre kontrollør, og tiltak for gradvis implementering. Utgreiinga drøftar òg økonomiske og administrative konsekvensar, naudsynt lovendring og praktisk kommentering av forskriftsutkastet.

Utgreiinga vurderer funksjonen til Arbeidstilsynets distriktsstyrer og kommunale arbeidervernnemnder på bakgrunn av erfaringar og innhenta dokumentasjon. Ho tek for seg organisatoriske roller, arbeidsmåtar, samansetjing og økonomiske konsekvensar, og peikar på uklarheit mellom rådgivande, plan- og enkeltsaksfunksjonar. Samfunnsutfordringa er å sikre betre lokal forankring og effektivitet i arbeidsmiljøarbeidet utan unødige ressursbruk eller dobbeltstrukturar. Hovudkonklusjonane er at distriktsstyrane har verdi som hørings- og planorgan, men at deira rolle i enkeltsaker ofte er avgrensa eller sprikande. Mange kommunale nemnder fungerer ujamnt; fleire kommunar ønskjer ikkje obligatorisk plikt men føredrar frivillige ordningar eller alternative kontaktpunkt i kommuneadministrasjonen. Utvalget tilrår avklaring av mandat for distriktsstyrer (tydelegare plan- og budsjetthøyringar), endringar i instruks og i leiingsansvar for lokale kontor, og å gjere kommunale arbervernnemnder frivillige med moglegheit for formalisert samarbeid eller oppretting av avdelingsråd der det er behov. Forslaga skal auke lokal medverknad, effektivisere saksbehandling og avgrense kostnadane for kommunar og Arbeidstilsynet.

Denne utgreiinga tek for seg engangsstønaden ved nedkomst for ugifte mødre innanfor folketrygda. Ho plasserer ytelsen som ei særordning med mål om å dekkje utgifter i samband med fødsel, med likt beløp til alle mottakarar utan behovsprøving og utan tillegg ved fleireborn. Utgreiinga peikar på at ein har arbeidd med ein større reformpakke for stønadsprogrammet, og at ein av dei viktigaste vidareoppgåvene er å vurdere meir aktiviserande tiltak for å unngå at stønadsmottakarar hamnar i ein passiv trygdetilværelse. Metoden byggjer hovudsakleg på tidlegare offentlege kjelder, statistikk og rapportar, og ein viser til at tidsramma har ført til at nokre reglar er inkorporerte midlertidig med tanke på seinare revisjon. Rapporten syner også praktisk handtering av forhåndsutbetaling til mødrehjem eller ved behov for innkjøp, og at stønaden også kan dekke visse tilfelle av dødfødsel. Som vidare oppfølging planlegg gruppa ein sluttrapport med særskilde tema som førebyggande tiltak, utdanningsstønad, etterlattepensjonar, og ordningar ved dødsfall.

Utgreiinga vurderer å styrkje det offentlege arbeidstilsynet for sjøfart for å betre vern mot ulykker og helseskadar for folk som arbeider om bord. Ho byggjer på ei kartlegging av gjeldande norsk og internasjonal rett, ulykkes- og yrkesskadestatistikk, og samanlikningar med andre lands praksis. Utvalet peikar på fleire svakheiter ved den dåverande kontrollstrukturen: høge grenseverdiar for kva slags fartøysgruppe som får systematisk kontroll, manglande byggjekontroll og tilsyn for mindre fiskefartøy, spreidd ansvarsfordeling mellom ulike styresmaktar og mangelfull statistikk og oppfølging av yrkesskadar til sjøs. Konklusjonane føreslår eit breitt sett av tiltak — frå lov- og forskriftsendringar til organisatorisk omlegging, betre samarbeid mellom kontrollinstansar og oppretting av vernetiltak om bord (verneombod/verneutval og ei nasjonal Vernekomité). Utvalet peiker òg på behovet for auka opplæring i vernearbeid, systematisk innsamlings- og analysestruktur for skadar, og tilpassing til internasjonale konvensjonar som ILO- og SOLAS-reglar. Forslaga er i hovudsak prinsipielle og ikkje detaljutgreidde; økonomiske konsekvensar er ikkje fullstendig vurderte, og det finst ein mindretalsmerknad vedrørande organisering av vernekomité og forskriftsutkast om verneombod/verneutval.