Søk i NOU-arkivet

NOU 2012:14 granskar terroraksjonane 22. juli 2011 med mål om å avdekke kva som skjedde, kvifor det skjedde og korleis det kunne skje i eit samfunn som tidlegare hadde høg tillit til openheit og tryggleik. Rapporten peikar på eit paradoks: hendingane var både sjokkerande og samtidig inneheldt element som var tema i trusselvurderingar og øvingar. Kommisjonen legg vekt på at forbetring krev å sjå både dei individuelle vala som vart tekne under krisa og dei systemiske føresetnadene som la til rette for desse vala. Ho dokumenterer at manglande evne til å avdekke og beskytte, manglande samordning, utilstrekkeleg trening og planar, samt sårbar kommunikasjon og ressursfordeling svekka responsevna. Samstundes løftar rapporten fram heroiske enkeltinnsatsar og et sterkt samfunnsengasjement i etterkant. Kommisjonen understrekar at læring handlar om å styrke førebygging, vern og krisehandtering gjennom klarare forventningar til myndigheiter, betre informasjonsdeling, fleire øvingar og tydelegare ansvarslinjer. Rapporten er basert på omfattande, delvis gradert materiale og søkjer å gi praktiske og politiske anbefalingar for å forbetre norsk beredskap og redusere sårbarheit ved framtidige angrep eller kriser.

Denne utgreiinga vurderer korleis klagesaksbehandlinga på utlendingsfeltet best kan organiserast for å ivareta både politisk styring, rettstryggleik, effektivitet og legitimitet. Bakgrunnen er at dagens system oppfattast som fragmentert og sårbart for manglande forutsigbarheit og ressursstyring. Utgreiinga analysar utfordringar knytte til saksbehandlingstid, rollefordeling mellom forvaltning og politisk nivå, samt tillit i møte med klagande og innsynsbehov. På dette grunnlaget legg utvalet fram ei heilskapleg modell for klagebehandling som inneheld konkrete forslag til endringar i utlendingslova og statsborgarskapslova, med mål om tydeleggjering av klageretten, styrkt rettstryggleik og meir effektiv og likebehandlande praksis. Forslaga fremjar blant anna institusjonelle endringar for å sikre uavhengig og fagleg robust handsaming, fastsetjing av saksbehandlingsfristar, betre informasjonsflyt mellom etatar, og tiltak for å betre ombud og rettshjelp for klagande. Utgreiinga vektlegg òg at organisatoriske grep må kombinerast med nødvendige ressursar og klår juridisk forankring for å lykkast i å auke både effektiviteten og tilliten til systemet.

Utredninga tek for seg eit omfattande behov for modernisering av norsk kringkastingslovgjeving mot bakgrunn av teknisk utvikling (fjernsyn, kabel, satellitt), institusjonell vekst og endra samfunnsforhold. Ho peikar på at den gamle lova frå ein tid med berre radio er knapp og rammepreget, og at praksis dei siste tiåra har fylt mange av dei uløyste spørsmmåla. Hovudutfordringa er å tryggje offentleg og sjølvstendig kringkasting under samfunnskontroll, samstundes som ein må tilpasse reglar til ny teknologi, decentraliseringsbehov, undervisningsoppgåver, og nordisk samarbeid. Utvalet vurderer eneretten (teknisk og programmonopol), NRK si offentlegrettslege stilling, forholdet til forvaltningslova og offentlegheitsprinsipp, programansvar og forbod mot forhåndssensur. Det blir foreslått ei meir utfyllande lov med klåre reglar om formål, oppgåver, styresett, ansvar, økonomi og reaksjonsmekanismar. Samstundes drøftar utvalet fleksible løysingar for nærradio, distriktstenester og pedagogisk bruk av mediumet, og behovet for balansert vern av fridom og ansvar mot einskaplege nasjonale omsyn. Målet er eit tidssvarende regelverk som gir rammer for utvikling, demokrati og kvalitet i kringkastinga.

Utgreiinga legg fram eit rammeverk for planlagde forsøk i den primære helse- og sosialsektoren med mål om å finne realistiske integrasjons- og samarbeidsformer tilpassa ulike kommunale forhold. Ho ønskjer å samle og integrere lokale forsøksinitiativ og tidlegare erfaringar frå innan- og utanlandske prosjekt, og legg vekt på at forsøk må utformast slik at dei kan evaluerast og gi generaliserbare kunnskapar. Sentrale utfordringar er å vurdere økonomiske konsekvensar, bemanningsbehov og kompetanse, samt å klarleggje korleis endringar kan påverke arbeidsdeling mellom faggrupper, arbeidsmetodar, administrative ordningar og grunnutdanning. Utvalet tek omsyn til at forsøksverksemd med menneske som mottakarar krev særskild varsamheit, og peikar på at planlegging og evalueringsopplegg må vere grundige. Val av konkrete forsøksstadar og detaljerte kostnadsoverslag er utsett for seinare arbeid, medan ei avgrensing til kommune-/primærnivået er lagt til grunn etter vurdering av mandatets rekkevidd.

Utgreiinga tek føre seg ei heilskapleg revisjon av lovgjevinga og organisasjonsforma for Norsk Rikskringkasting med utgangspunkt i ei situasjon der institusjonen har vakse frå ein liten offentleg radioverksemd til eit stort nasjonalt medium med kring 1 800 tilsette og både radio- og fjernsynsdrift. Ho peikar på at gjeldande kringkastingslov frå 1933 i høg grad vart utforma for ei anna teknologisk og organisatorisk realitet, og at praksis og instruksar over tid har fylt ut lovens rammer. Utvalet ser som hovudutfordring å sikre medias fridom i redaksjonelle spørsmål samtidig som samfunnskontroll og demokratisk forankring blir oppretthaldne. Det legg vekt på klår arbeidsdeling mellom styre og dagleg leiing, reforhandling av ansettelsesvilkår i leiande stillingar (mellom anna spørsmålet om åremål), og vurdering av alternativ til dagens organisasjonsform. Utgreiinga drøftar òg erfaringar frå nabolanda, rollefordeling mot statsmaktene, etablering av klage- og kontrollorgan, lokale og faglege råd samt behovet for meir utfyllande lovreglar, reglement og instruksar for å møte framtidige krav til public service-verksemd.