Søk i NOU-arkivet

NOU 2021:2 tek for seg korleis fleire kan koma i arbeid gjennom betre kombinasjon av kompetanseheving, aktivitet og trygg inntekt. Utgreiinga adresserer utfordringar med auka bruk av inntektssikrande ordningar og grupper som står lenge utanfor arbeidslivet, og peikar på at både strukturelle endringar i økonomien og individuelle barrierar krev målretta tiltak. Rapporten framhevar behovet for tidleg og aktiv innsats, betre koordinering mellom NAV, utdanningstilbod og arbeidsliv, og auka fleksibilitet i tiltaksapparatet for å møte ulike førebuingar og omsyn. Ho legg vekt på at inntektssikring må kombinerast med krav og moglegheiter for aktivitet og kompetanseutvikling, slik at trygdesystemet ikkje blir ei varig veg for passivitet. Samarbeid mellom arbeidsgivarar, arbeidstakarorganisasjonar, kommunar og statleg nivå er sett som naudsynt for å sikre arbeidsplassar og omstillingsevne. Vidare framhevast evaluerbarheit og styrking av kunnskapsgrunnlaget som føresetnader for å prioritera ressursane effektivt. Rapporten peikar på at ei blanding av økonomiske insentiv, sterke aktiveringstilbod og opplæring retta mot både etterspørsel- og tilbodsproblem er mest lovande for å løfte fleire inn i arbeid på varig grunnlag.

Denne første rapporten frå Produktivitetskommisjonen tek føre seg den svekka produktivitetsveksten i Noreg og korleis dette trugar framtidig velferd. Rapporten peikar på at Noreg har høg levestandard delvis grunna petroleumsinntekter, men at underliggjande produktivitetsvekst i fastlandsøkonomien har dalt dei siste åra og ligg etter fleire samanliknbare land. Kommisjonen adresserer strukturelle årsaker, mellom anna svake insentiv til omstilling, reguleringar som skjermer lite produktive aktørar, lågare konkurranse i enkelte sektorar, manglande diffusjon av ny teknologi, og utfordringar knytte til utdannings- og forskingssystemet. Rapporten framhevar òg at offentleg sektor kan bli meir produktiv gjennom betre styring og fleire resultatbaserte incitament. For å styrke framtidig vekst og sikre velferdsfinansiering legg kommisjonen vekt på tiltak som aukar konkurranse, auka arbeidsinnsats og kompetanse, effektivisering i offentleg sektor, og reformar i skatte- og avgiftssystemet for å redusere vridningar. Konklusjonen er at ei brei pakke av reformar er nødvendig, og at tidleg innsats vil gje større gevinst enn utsetjing. Rapporten leverer både analysar av årsaker og konkrete politikkområder der grep bør gjennomførast for å vende utviklinga.

Utgreiinga tek for seg politiets bruk av metodar med eit uttrykt førebyggjande føremål, og stiller dei opp mot rettstryggleik og personvern. Ho analyserer behovet for lovfesta rammer for nye, ofte meir inngripande teknologiske og operative tiltak, og peiker på at uklåre skilje mellom førebygging og etterforsking skaper rettslege og praktiske utfordringar. Rapporten viser at medlemmane er oppdelte i synet på korvidt ein skal lovregulere slike metodar under straffeprosesslova eller inkorporere dei i ei omretta politilov. Nokre medlemmer meiner eksisterande reglar bør suppleras med nye kapitlar i straffeprosesslova (17a/17b), medan andre vil at forslaga skal liggje i ei revidert politilov. Det blir understreka at meir inngripande metodar krev særskilde rettstryggleiks- og kontrollmekanismar, og at transparens, førebyggjande effekt og ressursbruk må vurderast mot personvernhensyn. Utgreiinga føreslår konkrete lovendringar, kompetanseheving, kontrollinstansar og evalueringskrav for å sikre proportionalitet og rettsvern ved bruk av førebyggande politimetodar.

Utgreiinga vurderer korleis statleg politikk påverkar regional utvikling og distriktsmål om oppretthalde bosetting og likeverdige levekår. Ho skil mellom «brei» regionalpolitikk (summen av all statleg aktivitet med regionale verknader) og «smal» distriktspolitikk (målretta, tilleggstiltak for distrikt). Hovudutfordringa er manglande samanliknbar og kvantitativ dokumentasjon: effektane av ulike sektorpolitiske tiltak er ofte vurderte enkeltvis med ulike metodar, og det er få standardiserte indikatorar som fangar regionale og distriktsmessige verknader på vekst, næringsutvikling, sysselsetjing og tenestetilgang. Utvalet peikar på behov for klåre metodar, betre datagrunnlag, og kombinert bruk av modellar, evalueringsmetodar og kvalitative vurderingar. Arbeidet vektlegg at ulike tiltak kan ha direkte og indirekte effektar, påverkar aktøradferd og samspel med andre politikkfelt, og at vurderingar må differensierast etter regiontypar og livsfaser. Konklusjonen er at prioritering bør retta seg mot tiltak som har størst påverknad på verdiskaping, lønsemd og arbeidsmarknad, samstundes som tilgang og kvalitet på velferdstenester i ulike område må vurderast særskilt. Utgreiinga oppmodar til betre systematisering, indikatorar og tverrsektorleg samordning av evalueringar.

Utgreiinga handlar om korleis nye gentestar for arvelig kreft kan nyttast i klinikk og forsking, og om kva rammer som bør styre slike tilbod i eit offentleg finansiert helsevesen. Ho tek utgangspunkt i at gentesting raskt utviklar seg teknologisk, at mange etiske, juridiske og administrative spørsmål følgjer med, og at særlege problemstillingar knytt til kreft (omfang, kompleksitet og familieaspektet) krev særskild vurdering. Utvalet avgrensar omfanget til testar med høg prediktiv verdi for kimbanemutasjonar, og inkluderer berre protein- eller metabolittanalyser når dei tydeleg indikerer arvelege mutasjonar. Forsking og klinisk bruk vert vurderte både som samanhengande og som juridisk ulike aktivitetar. Utvalet legg vekt på at offentlege tilbod og regelverk må følgje medisinsk nytte, etiske normer og vern av pasientinformasjon, og at internasjonale erfaringar og retningslinjer bør trekkjast inn i vurderingane. Det blir peikt på behov for reglar for kontroll, styring og eventuelle lovendringar, samt vurdering av økonomiske og administrative konsekvensar ved innføring av genetikktjenester knytte til arvelig kreft.

Utgreiinga handsamar korleis eit nytt teknisk-naturvitskapleg tungt universitet i Trondheim bør byggjast opp fagleg og organisatorisk for å realisera intensjonane i Stortinget. Ho tek utgangspunkt i ei brei fagportefølje — tekniske og naturvitskaplege fag, humaniora, samfunnsvitskap, medisin, kunstfag og Vitenskapsmuseet — og set utfordringa om å kombinera denne breidda med ein tydeleg teknologisk hovudprofil. Utvalet har kartlagt eksisterande verksemd og ressursfordeling, innhenta erfaringar frå fleire utanlandske universitet (bl.a. campus og tverrfaglege modellar ved universitet i Tyskland, England og USA) og gjennomført omfattande høyringar med forskingsinstitutt, næringsliv, studentar og fagmiljø. Rapporten peikar på behovet for fagleg samordning av parallelle miljø for å styrkja kvalitet og effektiv utnytting av ressursar, å stimulera tverrfaglege satsingar — særleg der teknologiske fag kombinerast med andre disiplinar — og å sikra gode relasjonar mot næringsliv, forvaltning og andre universitet. Forslaga i innstillinga skal vere realiserbare innan ramma av eksisterande ressursar, men inneber organisatoriske endringar og prioriteringar som krev planmessig gjennomføring og avklaring av fakultetsstruktur og ansvar for kunst- og voksenpedagogisk verksemd.