Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek for seg korleis samfunnet bør følgje opp alvorlege hendingar og mistanke om lovbrot i helse- og omsorgstenestene, med særleg vekt på å kombinere rettsleg oppfølging og læring for å førebygge nye hendingar. Ho identifiserer eit behov for klarare rolle- og ansvarsdeling mellom kliniske aktørar, tilsyns- og politimyndigheiter, og for betre system for melding, gransking og kunnskapsoverføring. Rapporten peikar på at dagens reglar og praksis i for stor grad fragmenterer oppfølginga: manglande felles standardar gir variasjon i avdekking, tungvinte informasjonsløp svekkjer læring, og uavklarte grenser mellom kvalitetssikring og straffeforfølgjing skapar frykt for å melde frå. Utvalet føreslår målretta lovendringar, styrka nasjonal styring og klåre prosessar for handtering av meldingar og granskingar, samtidig som pasientar og pårørande skal involverast og informast betre. Rapporten framhevar at fleire av tiltaka kan gjennomførast innanfor gjeldande rammer, men meiner at enkelte grunnleggande endringar i regelverket er naudsynt for å tryggje rettstryggleik, fremje læring og redusere risiko for gjentak.

Utgreiinga tek for seg korleis staten skal sikre og fremje tru- og livssynsfridom i eit samfunn med aukande mangfald. Bakgrunnen er at fleire religionar og livssyn gjer at retten til å praktisere, organisere seg og få lik handsaming blir meir kompleks. Samfunnsutfordringa handlar om å balansere vern av individuell fridom, lik behandling av ulike trussamfunn, og ein aktivt støttande offentleg politikk innanfor rammene av demokrati, rettsstat og menneskerettar. Utvalet held fast at staten både skal sikre negativ friheit (vern mot tvang og diskriminering) og positiv friheit (mogelegheiter til å praktisere og organisere), samstundes som offentlege ordningar må forankrast i prinsippet om nøytralitet. Rapporten peiker på behov for klårare reglar for offentlege ytingar til trossamfunn og livssynssamfunn, betre ordningar for registrering og tilsyn, og betre handsaming av religiøse tilsette i offentlege tenester. Vidare føreslår utvalet tiltak for å styrkje dialog, styrke opplæring om tru og livssyn i skulen, og sikre livssynsnøytrale reglar der det er påkravd. Målet er eit samfunn der ulike livssyn får møte rom, vern og like vilkår utan at staten fremjar eitt særskilt livssyn.

NOU 2011:6 tek for seg utfordringane med å sikre god måloppnåing i offentleg finansiert forsking. Utgreiinga peikar på at forskingssystemet må bli meir ope mot samfunnet, meir målretta og betre tilpassa brukarkrav utan å svekkje den frie grunnforskinga. Rapporten skisserer at mangel på openheit – både i publikasjonar, data og i finansieringsprosessen – hemmar kunnskapsdeling og samfunnsnytte. Samstundes vert dagens insentiv- og evalueringssystem kritisert for å fremje kortsiktige resultat og publikasjonspoeng framfor kvalitet, tverrfagleg samarbeid og innovasjon. Utvalet legg vekt på sterkare nasjonal koordinering, betre infrastrukturar for open tilgang, meir langsiktig basisfinansiering, og endringar i finansierings- og evalueringspraksis som løftar samfunnsrelevans og transparens. Rapporten framhevar òg behovet for klåre reglar om eigarskap og deling av forskingsdata, og for tiltak som aukar mobility mellom akademia, næringsliv og forvaltning. Hovudmålet er eit forskningssystem som leverer meir open, etterprøvbar og samfunnsrelevant kunnskap, samstundes som det vernar om fagleg fridom og langsiktig kvalitet.

Denne utgreiinga kartlegg eit aukande behov for opne hjarteoperasjonar i Noreg utover tidlegare anslag. Ho set dette inn i auka etterspurnad som følgje av breiare indikasjonar (særleg inkluderande eldre pasientar), endra behandlingsmønster og nye akutte behandlingsbehov som krev rask utredning og eventuell kirurgi. Rapporten peikar på at tilbodet tidlegare var avgrensa av ressursflaskehalser — særleg manglande spesialsjukepleiarar, operasjons- og intensivkapasitet, og blokkerte sengeplassar — noko som har gitt aukande ventelister og ventetider. Samstundes fører teknologiske endringar som angioplastikk (PTCA) til både substitusjon og samspel med kirurgien: ein reknar nøkternt med at kring 20–30 % av koronarpasientane kan vere aktuelle for PTCA, men slike inngrep krev ofte hjartekirurgisk back-up. Rapporten vurderer også alternativ organisering (sentralsjukehus med meir utredning, eiga nasjonal senterløsning eller behandling i utlandet) og framhevar at best dekning krev koordinering av utdanning, kontinuerleg oppfølging, økonomiske insentiv og administrativ «skjerming» av hjartekirurgiske ressursar. Konklusjonen er at behovet overstig det tidlegare måltalet på kring 1 975 operasjonar pr. år, og at tiltak innan personalopplæring, sengestruktur, utredningskapasitet og økonomiske styringsverktøy er naudsynte for å møte etterspurnaden.

Utgreiinga tek for seg om møter i formannskap og fylkesutval skal vere opne eller lukkede. Ho byggjer på gjeldande rett og praksis: kommunestyre og fylkesting er uttrykkeleg pålagt å halde møte for opne dører, medan formannskap og fylkesutval etter departementets tolking og lang praksis held møte for lukkede dører. Bakgrunnen er ei utvikling der mykje avgjerdsmynde i praksis er delegert frå kommunestyra til formannskap og fylkesutval, slik at fleire viktige avgjerder blir fattet på det nivået der det i dag ofte ikkje er presse- eller allmennheitsinnsyn. Dette har skapt krav frå pressa, enkelte kommunar og interesseorganisasjonar om større innsyn for å sikre demokratisk kontroll. Samstundes finst omsyn som talar for lukka møter, m.a. behovet for fortrolige drøftingar og effektivitet i saksbehandlinga. Utgreiinga peikar på rettstilstanden (lovbestemmelsar og normalreglement), historikk, og at ei endring krev lovfesta klargjering i kommunelova og fylkeskommunelova. Ho viser òg til at offentligheitslova dekkjer saksdokument, men ikkje møter, og legg grunnlaget for å vurdere lovendringar og avgrensa opningar eller forsøk med opne møte der det er forsvarleg.