Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga ser på statusen og framtida for fagskoleutdanninga i Noreg, med fokus på kvalitet, tilknyting til arbeidslivet og samspel med høgare utdanning. Ho tek utgangspunkt i at arbeidslivet etterspør praktisk og yrkesretta kompetanse og at fagskolen i dag har ujamn kvalitet, varierende finansiering og uklare overgangs- og meritordningar mot universitet og høgskular. Samfunnsutfordringa er å gjere fagskolen til eit attraktivt, synleg og berekraftig alternativ som kan møte kompetansebehov i privat og offentleg sektor, samstundes som utdanningsløp vert meir transparente og fleksible for vaksne og vidareutdanning. Utredninga konkluderer med at det trengst nasjonale rammer for kvalitet og finansiering, betre data og statistikk, tydlegare kompetansebegrep og meir samordna regelverk for opptak og moglegheit for meritoverføringar. Forslaga i rapporten skal styrkje kvalitetssikring, auke offentleg ansvar og stimulere til tettare samarbeid med arbeidslivet, slik at fleire vel fagskole som reiskap for rask omstilling og auka fagleg spesialisering.

Utgreiinga vurderer tekniske løysingar og lokaliseringsalternativ for mellomlagring av brukt reaktorbrensel og langlivet mellomaktivt avfall i eit 50–100 års perspektiv. Ho tek føre seg organisatoriske og økonomiske rammer, tekniske krav til avfallspakkar, arealbehov og nødvendig infrastruktur ved eksisterande anlegg (Kjeller, Halden) og ved aktuelle nye løysingar (Gimsrød eller fjellanlegg). Hovudkonklusjonen er at det ikkje finst eit eintydig tidspress for å byggje eit nytt stabilt mellomlager, grunna stor usikkerheit om mengder, framtidige forskriftskrav (bl.a. overføring til forurensningslova) og moglegheita for opparbeiding/gjenvinning i utlandet. Utvalet peikar på verdien av ein trinnvis beslutningsprosess: gjere forstudier, kartleggje geologi ved boreprøver, systematisere dokumentasjon om brenselet, starte arbeid med anslag for mengder og avfallstypar, og avklare finansieringsprinsipp (forureinar betalar). Flertalet tilrår opparbeiding i utlandet (Frankrike vurdert best) for delar av brenselet, kombinert med mellomlagring av returavfall inntil endeleg deponi finst. For lagringsbestandig brensel tilrår utvalet nytt mellomlager basert på transportable lagringsbeholdarar med god kapasitet og fleksibilitet. Samstundes er det framheva ein dissens om rangering av alternativ og eit argument for å utsetje endelig val for å utnytte opsjonsverdi ved ny informasjon og mogleg gjenbruk av eksisterande anlegg.

Dette utgreiingsarbeidet kartleggjer handtering og sluttlagring av brukt, høgaktivt reaktorbrensel frå norske reaktorar. Problemstillinga er å finne ei trygg, langsiktig og etisk forsvarleg løysing som både sikrar teknisk robustheit over titusenvis av år og unngår å leggje urimelege byrder på framtidige generasjonar. Mengda norsk brukt brensel er relativt liten (om lag 16 tonn reaktorbrensel, med lågt volum per tonn), og dagens lagringsanlegg ved Kjeller og Halden tilfredsstiller krav i om lag 10–15 år framover. Rapporten legg vekt på at kjøleperiode/mellomlagring i 40–50 år er nødvendig før eit endelig deponi kan lukkast. Hovudrådet er å bygge eit nytt, sentralt mellomlager no, samstundes som ein utset val av sluttdeponi for å dra fordel av teknologisk utvikling og internasjonalt samarbeid. Geologisk sluttdeponering i djup fjellgranitt er vurdert som hovudalternativet, men andre løysingar (til dømes djupe borehol) skal utforskast. Rapporten legg stor vekt på openheit, lokal forankring, forsking og internasjonalt samarbeid, organisatorisk klar ansvarsfordeling, økonomisk planlegging og vurdering av oppretting av fond for framtidige kostnader.

Utredninga handlar om korleis Noreg kan handtere og sluttlagre låg- og middelsaktivt radioaktivt avfall på ein forsvarleg og varig måte. Ho byggjer på prinsippet om at avfall skal samlast, handsamast og deponerast teknisk forsvarleg slik at framtidige generasjonar ikkje blir utsette for høgare stråledoser enn dei som skapte avfallet. Rapporten avgrensar seg til låg- og middelsaktivt avfall (ikkje brukt reaktorbrensel), skildrar hovudkjeldene (IFE, medisinsk bruk, industri, olje, forbrukarprodukt) og gir eit konservativt estimat for mengder og aktivitet fram mot 2010. Alternativa som er vurderte omfattar tilpassa berghallar, bruk av nedlagde gruver og tunnelrom samt fleire aktuelle lokalitetar i Noreg, i tillegg til punktvis samanlikning med utanlandsløysingar (t.d. Sverige) utan detaljdrøfting. Rapporten legg vekt på krav til emballering, tekniske barrierar, overvaking og driftsorganisering, og peiker på at volum- og aktivitetsgrenser i praksis bestemmes av deponiets storleik og tekniske krav. Konklusjonen er at det er både mogleg og naudsynleg å etablere eit permanent nasjonalt deponi for dette avfallet, med konkrete krav til pakking, teknisk utforming, overvaking og økonomisk/regulatorisk rammeverk.