Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek utgangspunkt i eit politisk mål om å styrkje arbeidsdemokratiet ved å gi tilsette i utanriks sjøfart reell medbestemming i dei styrande organa. Ho adresserer både lovgjevingshistorikk (der reglar om arbeidstakarrepresentasjon allereie er innført i fleire næringar) og dei særskilde strukturelle og praktiske utfordringane i skipsfarten: kompliserte selskapsformer, rederigrupper, mellombels og kringflukne arbeidsforhold for sjøfolk, og samspel mellom landfesta administrasjon og mannskap om bord. Utvalet legg vekt på at ei løysing må omfatte alle tilsette til rederi- og skipsdrift i utanriks fart, òg landfast personale, og må ta omsyn til sjøfolks tilknytingsformer og tariffordningar. Rapporten peikar på at aksjelovens hovudprinsipp om representasjon kan leggjast til grunn, men at praktisk gjennomføring krev særskilde reglar for ikkje-aksjeselskapsformer og for konsern/guppeordningar der beslutningsmakta er samla utanom det einskilde aksjeselskapet. Vidare blir det understreka at gjennomføring må følgjast av reglar om val, opplæring, informasjon og dekning av utgifter, og at alternativ organisering (prosjektskip, forsøkskonstruksjonar, verneombod mv.) er viktige supplement for å auke arbeidstakarinnflytinga.

Utredninga tek utgangspunkt i eit politisk ønske om å innføre ei ordning der tilsette i fiskerisamvirke får representasjon i styrande organ. Bakgrunnen er at tilsette i andre samvirke- og selskapsformer allereie har medbestemmingsrett, og målet er å oppnå tilsvarande rettar i fiskerinæringa gjennom dialog mellom partar eller ved forskrifts- og lovregulering dersom partane ikkje blir samde. Rapporten kartlegg type samvirkelag i næringa, dagens styringsstruktur i lovbeskytta salgs- og lokale produksjonslag, og vurderer korleis representasjonsrett best kan gjennomførast teknisk og rettsleg. Utvalet føreslår standardvedtekter og mønsteravtalar, reglar for kven som skal vere representert, valordningar, grenser for stemmerett i styre og representantskap, samt reglar om habilitet og tausnadsplikt. Det legg vekt på at ordningane bør vera tilpassa lagas ulike typar og storleik, ivareta samhandling med eksisterande demokratistrukturar og vernreglar (t.d. lovbeskytta salgsreglar), og gje klåre løysingar for tvisteløysing og administrativ handheving. Hovudmotivasjonen er å styrkje arbeidstakarmedverknad, betre beslutningsgrunnlaget i lag med tilsette, og samstundes sikre stabilitet i omsetningsreglar og næringsreguleringar.

Denne NOU-en tek for seg korleis de tilsette i offentlege verksemder som ikkje er eigne selskap kan få reell medbestemmingsrett. Bakgrunnen er eit generelt demokratisk krav om arbeidstakarinnverknad som allereie er etablert i privat sektor, men som manglar ein einskapleg løysing i staten, fylkeskommunar og kommunar. Utvalet ser både prinsipielle og praktiske skilnader mellom ulike typar offentleg verksemd — departement, direktoratre, forvaltningsinstitusjonar, skolar, sjukehus og kommunale føretak — og peikar på at løysinga må tilpassast desse administrative mønstra. Rapporten dokumenterer at eksisterande former for medinnflytelse er brokete og ofte uformelle, og foreslår ei rekkje institusjonelle tiltak: formell representasjon i styrande organ, etablering av samarbeidsutval, ansettelsesutval og klåre reglar for informasjons- og opplæringstiltak. Utvalet legg vekt på tilpassing mellom stat og kommune, reglar for habilitet, delegasjon av mynde og særskilde ordningar for sektorane skule og sjukehus. Målet er å gjere medbestemmelse både demokratisk og funksjonell, slik at arbeidstakarar får påverknad på arbeids- og organisasjonsforhold utan å svekke forvaltningas ansvar og styringsrett.

Utgreiinga drøftar om og korleis den nyare reformen om arbeidstakarinnverknad i aksjeselskapslova (lov av 12. mai 1972) bør gjerast gjeldande òg for selskap der staten er eigar. Ho tek utgangspunkt i ei samfunnsutfordring om å balansere eigarstyring frå staten med arbeidstakarinnsikt og tryggleik for arbeidstakarar ved omfattande investeringar, omleggingar eller endringar i arbeidsstyrken. Reformen innfører bedriftsforsamling i større aksjeselskap (over 200 tilsette) med ein tredel arbeidstakarvalde representantar og særleg avgjerderett på store investeringar og rasjonaliseringar som ikkje kan overprøvast av generalforsamlinga. I selskap med bedriftsforsamling velger denne også styret, og arbeidstakarane kan krevje forholdstalsval, som sikrar at inntil ein tredjedel av styremedlemmene er valde frå dei tilsette. For mindre selskap (gjennomsnittleg over 50 tilsette) kan arbeidstakarane krevje inntil ein tredjedel styreplass. Gjeldande ordning for heilt statseigde aksjeselskap skil seg ved at generalforsamlinga alltid vel styret og arbeidstakarane i praktisk forstand berre har forslagsrett etter reglar Kongen gjev. Utgreiinga vurderer dermed både likehandsaming mellom private og statlege selskap og praktiske problemstillingar knytte til offentleg eigarskap, representantskap og styringsformer.

Denne utgreiinga tek for seg korleis staten som arbeidsgjevar kan styrkje velferda til sine tilsette gjennom målretta tiltak innan helse, bolig, fritid og trivsel. Ho peikar på at dei sosiale godene ved statleg arbeidsforhold ikkje lenger er like fordelaktige samanlikna med andre arbeidsgivarar, og at støtte til velferd ikkje må vurderast isolert frå konkurranse om arbeidskraft og arbeidstilhøve. Utvalet argumenterer for at staten innanfor ei rimeleg økonomisk ramme bør gå meir aktivt inn med støtte til velferdsformål, både i forretningsmessig verksemd og i forvaltninga. Sentralisering og flytting av institusjonar krev særskilde tiltak som bustøtte ved flytting, lån til eigen bustad og ordningar med retrettbustader. Helse- og trivselstiltak som bedriftslege, bedriftsidrett, pausegymnastikk og tiltak for familiar og pensjonistar vert framheva som effektive for å betre arbeidsmiljøet. Utgreiinga anbefaler òg praktiske ordningar som feriestader, bevertning ved møter, kantinetilbod, permisjon til velferdsformål og støtte til utdanning i almene fag. Samla sett anbefaler utvalet ei breidde av tiltak som skal betre både fysisk og sosial trivsel, styrkje samhald og auke statlege arbeidstakarar si livskvalitet utan å krevje urimelege offentlege utgifter.