Søk i NOU-arkivet

NOU 2019:12 vurderer korleis utdannings- og kompetansesystemet skal møte omstillingstrykket i økonomien og sikre norsk konkurransekraft gjennom livslang læring. Bakgrunnen er auka behov for omskolering og kompetansepåfyll i eit arbeidsliv prega av teknologisk endring og internasjonal konkurranse. Utgreiinga peikar på at dagens tilbud er fragmenterte, at finansierings- og insentivstrukturane ikkje i tilstrekkeleg grad legg til rette for at både arbeidstakarar og arbeidsgivarar investerer i reell kompetanseheving, og at tilgangen til fleksible, modulære utdanningstilbod varierer. Rapporten framhevar også behovet for betre system for validering av realkompetanse, tettere kopling mellom arbeidslivets behov og utdanningstilboda, og enklare overgangar mellom arbeidsretta tiltak og formell utdanning. For å styrke omstillingsevna til personar og bedrifter blir det foreslått tiltak på tvers av nivå: lovendringar som sikrar rettar og finansiering, etablering av nye insentivordningar for livslang læring, utvida bruk av digitale og modulære læretilbod, samt betre koordinering mellom forvaltingsnivå og aktørar. Målsetjinga er eit meir målretta, tilgjengeleg og effektivt system som aukar etterspurnad og tilbud av etter- og vidareutdanning med verknad for sysselsetjing og produktivitet.

Utgreiinga tek for seg korleis visuell kunst og kunsthandverk blir formidla i Noreg, med særleg søkelys på institusjonar, regionale tilbod og økonomiske rammer. Ho peikar på eit samfunnsproblem der tilgang til kunst og profesjonell formidling er ujamn geografisk, organisatorisk fragmentert og dårleg finansiert for mange aktørar. Samtidig synleggjer utgreiinga behovet for både nasjonale funksjonar (t.d. Riksgalleriet, utstillingsgarantiar, informasjonssenter i Oslo) og desentraliserte tiltak (fylkesgalleri, kunstmuseum i Tromsø, kunstnersentra og vandreutstillingar) for å nå publikummet. Kostnads- og konsekvensanalysar ligg til grunn for prioriteringane, og eit sett av vedlegg dokumenterer tilstand, reglar for internasjonal forsikring og praksis for vederlag. Konklusjonen er at målretta, konsentrert innsats og betre samordning kan auke tilgjenge, auke økonomisk tryggleik for kunstnarar og styrkje permanente samlingar og turnéverksemd; dette krev både nye institusjonelle løysingar, garantiordningar, vederlagsfond og meir stabile offentlege løyvingar.

Denne utgreiinga vurderer kvifor og korleis norsk næringsliv — særleg industrien — bør orientere seg sterkare mot utlandet. Ho tek utgangspunkt i økonomiske endringar som aukande internasjonal konkurranse, teknologisk omstilling og behov for stordriftsfordelar. Utgreiinga syner at utanlandsinvesteringar ofte er bedriftsøkonomisk motiverte (nærleik til marknad, lågare produksjonskostnader, stordrift) samstundes som dei reiser samfunnsøkonomiske spørsmål om heimlig sysselsetjing, valutastrøm og risikoeksponering. Rapporten kartlegg eksisterande nasjonale og internasjonale verkemiddel—tilskot, lån, garantiar, blandede kredittar og eksportfrämjande organ — og vurderer korleis desse kan nyttast eller omorganiserast for å understøtte lønsame, norske eigde investeringar i utlandet. Sentrale anbefalingar handlar om å styrkje foretakenes eigenkapital, etablere målretta kreditt- og garantiordningar, klargjere skattemessige reglar ved utanlandsetablering, samt satsing på opplæring av personell for å handtere internasjonal verksemd. Utgreiinga legg vekt på å balansere bedriftsøkonomiske fordelar med nasjonale omsyn og på å utforme ordningar som avdekkar eller avgrensar forretningsmessig risiko, der spesifikke spørsmål som statsgaranti for forretningsrisiko og tilskot til opplæring har vektlagt uenigheit i utvalet.

Denne utgreiinga kartlegg prisnivået og rammene for stamflyrutene til, frå og innan Nord-Noreg med mål om å vurdere om reisande i nord har ei dårlegare prisstilling enn i andre landsdelar. Ho set problemet inn i ein regional- og samferdselspolitisk kontekst og søkjer òg samanlikning mot innanlandske prisar i Sverige og Danmark. Rapporten omtaler trafikkomfang, kapasitetsutnytting, lufthavn- og rutetilbod, selskapsøkonomi og eksisterande rabattordningar, og vurderer om lavare takstar kan rettferdiggjast gjennom regionale mål som like levekår og regional vekst. Utgreiinga skisserer ei rekkje alternative takstmodellar (til dømes særtakstar for Finnmark, lågare takstar til/frå og innan Nord-Noreg, samt bruk av eit «jernbaneprinsipp») og drøftar konsekvensar for etterspurnad, konkurrerande transportmiddel, flyselskapa si inntektsdekning og mogleg statleg finansiering. Analysen peikar på at eit reelt takstkutt krev både tiltak på kostnadssida i rutedrifta og sikra dekning av inntektstap, anten gjennom omdisponering i selskapsøkonomien eller via offentlege midlar. Rapporten vektlegg behovet for å samordne tiltak innanfor ei nasjonal takststruktur og at endringar må vurderast mot overordna samferdselsprinsipp og økonomisk berekraft.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.

Denne delutgreiinga ser på korleis skolen og lokalsamfunnet påverkar kvarandre og kva konsekvensar samfunnsutviklinga har for innhald og organisering av undervisninga. Utgreiinga kartlegg trekk ved lokalsamfunnet — arbeidsliv, økonomisk vekst, flytting, familieforhold, kriminalitet, massemedia og organisasjonsliv — og vurderer framtidsperspektiv som kan påverke opplæringa. Ho peikar på eit aukande behov for formell utdanning og for at skolen skal vere både kunnskapsarena og demokratisk møtestad. Rapporten konstaterer at lokalsamfunnet er ein viktig læringsressurs som kan gi fagleg relevans og praktiske erfaringar, men at ressursane er ujamne mellom område og grupper. Vidare synleggjer ho utfordringar knytte til lærartettleik, organisering av skuledagen, morsmålsundervisning og ulikskap i føresetnader for læring. Utgreiinga rår til sterkare kopling mellom skolen og lokale arbeids- og organisasjonsmiljø, betre bruk av lokale læremiddel og større vekt på demokrati- og samfunnsorientert undervisning. Ho legg også vekt på organisatoriske og leiingsmessige endringar for å gi lærarane betre arbeidsvilkår og for å sikre at skolen i praksis realiserer måla i læreplanverket.