Søk i NOU-arkivet

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.

Denne vedleggsdelen til NOU-en gir systematisk dokumentasjon av utviklinga i norsk jord- og skogbruk og dei verkemidla som har vore brukt for å nå politiske mål. Teksten skildrar arealbruk, bruks- og produksjonsstruktur, kapital- og gjeldssituasjon, produktivitetsutvikling og marknadspolitikk, og set dette i samanheng med internasjonale avtalar (GATT, EFTA, handelsavtalar med EF). Hovudutfordringane som kjem fram er strukturell omstilling i landbruket med færre og større bruk, endra etterspurnad og produksjonsmønster, behov for målretta støtteordningar for både natur- og næringsomsyn, samt press på importvern og prisstyring frå internasjonale avtaleforpliktingar. Vedlegget dokumenterer også særskilde tiltak for skogbruket, pelsdyrhaldet og velferdstiltak for bønder. Konklusjonen er at politikken må kombinerast: målretta næringsstøtte og strukturtiltak for å sikre produksjon, samtidig som lover, skatt og tilskottsordningar må tilpassast for å fremje effektivitet, miljøomsyn og konkurranseevne i eit meir liberalisert internasjonalt marknadsmiljø.

Denne utgreiinga tek for seg korleis Havbruksnæringa i Noreg kan utviklast frå ei milliardnæring til ei større hovudnæring gjennom målretta forsking og kompetansebygging. Bakgrunnen er at laks og ørret dominerer, men at det finst stort potensial for marine artar og nye produkt. Samfunnsutfordringa er å auke lønnsemd og konkurranseevne, sikre berekraftig oppbygging av marine artar, redusere sjukdomsproblem og bygge opp nasjonal kompetanse og forskingsinfrastruktur. Rapporten peikar på åtte overordna programområde som bør prioriterast, med særleg nasjonale program innan helse/miljø/sjukdom, nye artar og kompetanseoppbygging. Tiltaka omfattar både grunnforsking og meir operative utviklingsprogram, etablering av nasjonalt forskingssenter for marine stamorganismar, styrking av universiteta og stipendordningar, samt integrering av miljø- og bioteknologispørsmål. Finansiering og koordinering frå staten saman med næringa vert framheva som avgjerande; eit foreslått statleg engasjement er om lag 300 mill. kroner per år i perioden som gjeld, med tillegg for investeringar i utstyr og anlegg. Handlingsplanen er retta mot nær framtid, med fleksibilitet til å endre prioriteringar etter 3–5 år.

NOU 1986:17 går grundig gjennom vidaregåande opplæring innan landbruksfag og naturbruk med sikte på ei modernisering av struktur, innhald og administrasjon. Utgreiinga tek utgangspunkt i eit historisk tilbakeblikk (1825–1985), dagens kursordning og internasjonale erfaringar for å vurdere korleis skulestrukturen kan tene både næringa sitt behov for praktisk og fagleg kompetanse og det allmenne behovet for å kunne velja landbruksfag i vidaregåande skole. Rapporten peikar på behov for å utvida fagområdet (t.d. akvakultur, naturforvaltning, bioteknologi), klårare linjedeling i ein samla studieretning og betra overgangs- og vidareutdanningsmoglegheiter. Praktisk øving på gardsbruk, internat og botilbod, etter- og vidareutdanning for vaksne og krav til lærarutdanning blir løfta fram som sentrale kvalitetsskapande element. Administrativt vurderer utvalet departementstilknyting, lovgrunnlag, eigarforhold og fylkeskommunal rolle, og legg vekt på samordning mellom statlege og fylkeskommunale oppgåver. Rapporten gir konkrete forslag til ny kursstruktur (grunnkurs, vidaregåande kurs I og II, teknikarkurs), endringar i tilbod og rettleiingstenester, samt økonomiske og administrative konsekvensar av reformforslaga.

Utgreiinga tek for seg korleis faste jordbrukseigedomar vert verdsette for formueskatt og peikar på ei grunnleggande problemstilling: bruk av salgsverdi gir etter utvalet eit urimeleg bilete av skattbar formue i lys av jordbrukets låge og særskilde innteningsevne, noko som kan skape uheldige verknader for arealbruk og drift. Utvalet går imot å leggja bruksverdi (avkasting) direkte til grunn ved formueskattlegging, men åtvarar mot å halde fast ved uendra salsverdi. Hovudframlegget er ein kompromissløysing der likningsverdien setjast til ein fast prosentdel av eigedomen si salsverdi mot jordbruksføremål; prosentsatsen skal fastsetjast av Stortinget og kunna justerast over tid med særskild omsyn til jordbruksinntektene. Jordbruksformue skal framleis vere eit eige skatteobjekt, medan reglane for lausøyre ikkje vert endra. Utvalet handsamar også spørsmålet om våningshus: fleirtalet ynskjer at våningshuset vert verdsett som del av den faste eigedomen, medan eit mindretal tilrår utmerking og verdsetjing etter vanlege bustadreglar. Utvalet peikar vidare på behovet for føreseielege formelle takseringsreglar, koordinering med andre utgreiingar og dokumentasjon av økonomiske fylgjer for stat og kommunar.

Denne utredninga vurderer behovet for å avgrense og konkretisere reglar for bruk av omsetningsavgiftsmidlar som blir nytta for jordbruksvarer. Ho forklarar historisk grunnlag og føresegnene i lovverket, dokumenterer korleis avgiftsmidlane i praksis har vore nytta til marknadsregulering, organisasjonsbygging og infrastruktursatsingar (til dømes kjøle- og lagerhus), og gjennomgår korleis forvaltinga har følgt forarbeida og tidlegare instruksar. Utvalet har samla og systematisert materiale om både den samvirkebaserte og den private omsetningsstrukturen, og vurderer samansettinga og forvaltninga i Omsetningsrådet, herunder arbeidsutvalet. Arbeidet tok omsyn til politiske spørsmål om tilknyting til internasjonale ordningar (Det Europeiske Fellesskap). Utvalet peikar på at avgiftsmidlane har vore ein avgjerande faktor i oppbygginga av landsomfattande omsetningsorganisasjonar, men synleggjer òg behovet for klarare forskriftsreglar for å sikre einsarta praksis, openheit, ansvarleg forvaltning og rettsleg forankring ved bruk av midlane. Som resultat legg utvalet fram konkrete tilrådingar og utkast til forskriftsreglar for å avgrense formål, styringsmekanismar og rapporteringskrav for avgiftsmidlane.