Søk i NOU-arkivet

Denne NOU-en vurderer korleis bedriftshelsetenesta kan utviklast som ein integrert del av det føreseielege helse-, miljø- og tryggleiksarbeidet i arbeidslivet. Rapporten set utbygging i samanheng med ILO-konvensjonen som krev plan for å dekkje alle arbeidstakarar, peikar på arbeidsplassen som viktig arena for helseframjing og meiner tenesta skal bidra til å førebyggje sjukdom, redusere sjukefråvær og hindre utstøytning frå arbeidslivet. Utgreiinga gir historisk bakgrunn for norsk utvikling, samanliknar med dei andre nordiske landa, og kartlegg dagens tilstand: om lag 681 000 arbeidstakarar er dekte, med både fellesordningar og eigenordningar og ein del uavklarte kvalitet- og organisasjonsproblem spesielt for små og mellomstore bedrifter. Rapporten legg fram eit konkret forslag til ny forskrift for verne- og helsepersonell som skal tydeliggjera arbeidsgivaransvaret og krav til kompetanse, og peikar på behovet for langsiktig planlegging, prioritering av bransjar, auka utdanningskapasitet og betre koordinering mellom bedriftshelsetenesta, kommunehelsetenesta, Arbeidstilsynet og andre støttefunksjonar. Målet er «fleire gode arbeidsår for alle» gjennom systematisk, føreseieleg og nasjonalt forankra utbygging.

Denne delutgreiinga analyserer formuesskatten i Noreg og peikar på at dagens system fører til betydelige ineffektiviteter og skjevfordelingar. Bakgrunnen er at verdsetjingsprinsippa og skatteunntaka er inkonsekvente: lova set omsetjingsverdi som hovudregel, men i praksis vert mange objekt verdsette på andre grunnlag eller heilt unntatt. Det skapar store forskjellar i effektiv skattebyrde avhengig av kva formuesobjekt ein eig. Kombinert med høge formelle skattesatsar gir dette sterke insentiv til skattemessige tilpassingar, vridingar i kapitalallokering og dobbelbeskatning for aksjeselskap og aksjonærar. Utgreiinga vurderer alternativ som auka skatt på kapitalinntekt eller sterkare bruk av eigedomsskatt, men flertalet går inn for å halde fram med eigen formuesskatt—på vilkår av ei omfattande reform. Dei viktigaste krava er meir konsekvent og nøytral verdsetjing, reduksjon i skattesatsar, betre samanfall mellom grunnlag og faktisk marknadsverdi, og administrative forenklingar. Rapporten peikar også på behov for å sjå formuesbeskatninga i samanheng med inntekts- og eigedomsskatt, og meiner at ein revidert formuesskatt kan gi både fordelingsmessige og effektivitetssignalar dersom dei tekniske svakheitene blir retta opp.

Denne delutredninga tek for seg korleis gevinst, tap og avkastning på aksjar, obligasjonar, valuta og enkelte relativt nye finansielle instrument (opsjonar, terminer/futures, FRAs og swappar) bør skattleggjast. Bakgrunnen er behovet for einsarta og konsekvente reglar slik at same økonomiske resultat ikkje vert ulikt handsama avhengig av form og juridisk innpakning. Utredninga vurderer periodiseringsprinsipp (når inntekt og kostnad skal kjennast), om finansinstrument skal skattleggjast separat eller samordnast med det underliggande objektet, og forholdet til internasjonale reglar og praksis. Gruppen legg fram konkrete forslag for korleis underliggande aktiva (aksjar, obligasjonar, valuta) og derivata bør behandlast skattemessig, med mål om å redusere skattemotivert omlegging, forenkle praktisk handtering og sikre nøytralitet mellom ulike typar instrument. Formuesbeskatning blir ikkje handsama her. Utredninga inneheld òg definisjonar, ei gjennomgang av gjeldande rett, samanfatning av høyringsinnspel og nærare forslag til utforming av reglar for kvart instrument.

Denne utgreiinga legg fram ei samla skisse for reform av norsk bedrifts- og kapitalbeskatning med sikte på å redusere vridningar i ressursbruk, styrke nøytralitet mellom eigarformer og betre tilpasse regelverket til internasjonale rammer. Ho tek utgangspunkt i utfordringar knytte til faktormobilitet, internasjonal skattearbitrasje og samspel mellom skattlegging av selskap og skattlegging av eigarane. Vidare drøftar utgreiinga korleis inflasjon, skattekredittordningar, formuesskatt, arveavgift og arbeidsgivaravgift påverkar investeringar, finansiering og fordelinga mellom kapital og arbeid. Hovudkonklusjonane peikar mot ei klarare integrasjon mellom bedrifts- og eigarbeskattninga, meir nøytrale reglar for finansiering (eigarkapital vs. gjeld), tiltak for å avgrense skattemessige insentiv til å skjule avkastning eller flytte inntekter over landegrenser, og vurdering av inflasjonsjustering og forenkling av skattegrunnlaget. Utgreiinga tilrår òg tiltak for å betre administrativ gjennomføring og samsvar med internasjonale reglar i EF/EF-samanheng. Målet er eit skattesystem som framjar effektiv kapitalallokering, reduserer unødige vridningar, og sikrar rettferdig fordeling utan å svekke konkurranseevna til norske verksemder.

Utgreiinga tar føre seg behovet for eit heilskapleg regelverk for anlegg, bygging og drift av rørledningar for transport av olje og gass over land. Bakgrunnen er auka ilandføring frå felt til havs og ønskje om trygg og samfunnsmessig forsvarleg vidaretransport til industrielle mottakarar og eksportmarknader. Rapporten peikar på at slike rørleidningsprosjekt har stor nasjonal og økonomisk betydning og krev avveging mellom samfunnsøkonomiske fordelar, miljøomsyn, arealbruk og rettstryggleik for grunneigarar. Utvalet føreslår eit rammeverk basert på konsesjonsliknande tillatelsar, krav om konsekvensutgreiing, offentleg handsaming og medverknad, samt klåre reglar for ekspropriasjon og erverv av rettar. Det legg vekt på tryggleik, førebygging av forureining, landskapsrestaurering etter anlegg og regulering av økonomiske forhold som transporttariffar. Myndigheitene skal ha vide fullmakter til å bestemme kva som kan transporterast, å setje vilkår, og å krevje samtykke ved overdragingar eller pantsetjing. Tillatingane er som hovudregel tidsavgrensa med høve til forlenging, men éin dissens gjev uttrykk for at varig tillatelse òg kan vere aktuell. Forslaget søker å unngå overlapping med petroleumslova til sjøs og å leggje til rette for ein føreseieleg, trygg og samfunnsnyttig rørleidningssektor.

Utgreiinga tek for seg korleis tilhøva for deira medbestemming og påverknad i private verksemder kan styrkjast for å frigjere menneskelege ressursar og auke konkurransekraft. Ho byggjer på ei erkjenning av at bedriftsdemokrati må sjåast i samanheng med organisasjons‑ og leiingsformer, og at tiltak for medverknad både må fremje den enkeltes trivsel og bedrifta si produktivitet. Rapporten peikar på at eksisterande rammer — hovudavtale, aksjelova og arbeidsmiljølova — er viktige grunnsteinar, men at 1980‑talets teknologiske og marknadsmessige endringar reiser nye utfordringar. Utvalet legg vekt på at ulike former for medbestemming (styrsrepresentasjon, fagforhandlingar, direkte medverknad i arbeidsorganisering) må vurderast samla og utfylle kvarandre. Samstundes vert det uttrykt at mange verksemder som formelt står utanfor aksjelovas generelle reglar likevel bør ha likeverdige medverknadsrettar. Det blir peikt på behov for meir lokale løysingar innanfor offentlege rammer, større satsing på opplæring og samarbeidsprosjekt, og ei vurdering av reglar for konsern, filialar og utanlandske eigarar. Rapporten omfattar òg statistikk og internasjonale perspektiv og legg grunnlag for konkrete lovendrings‑ og tiltaksforslag.