Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga peikar på at norske miljøproblem i byrjinga av 1990-åra i stor grad skuldast prissignalar som ikkje reflekterer miljøkostnader. Det er eit overordna mål å styre hushald og næringsliv mot val som er samfunnsøkonomisk lønsame ved å betre prising av utslepp og forbruk av miljøbelastande varer. Rapporten argumenterer for at miljøavgifter og andre økonomiske instrument bør integrerast i ein breiare politikk for effektiv ressursbruk, samtidig som andre tiltak som marknadsopprusting, redusert næringsstøtte og betre reguleringar blir haldne fram som komplementære. Analysane omfattar luftutslipp (CO2, NOx, SO2, VOC), næringssalt og avfall, og viser historiske utsleppstrendar og samanhengar mellom avgifter og åtferd (t.d. drivstoffprisar, kraftavgift, CO2-avgift på sokkelen). Utvalet vurderer både miljøavgifter og omsetjelege kvotar, og går inn for ei strategisk, trinnvis innfasing som tek omsyn til internasjonale avtalar og konkurranseforhold. Hovudkonklusjonen er at ei meir konsekvent bruk av prisbaserte verkemiddel, kombinert med målretta pante- og retursystem og avvikling av motverkande subsidier, gir størst samfunnsøkonomisk nytte og kostnadseffektiv miljøforbetring.

Utgreiinga tek sikte på ein brei og heilskapleg gjennomgang av den norske konkurranselova for å auke effektivitet og samordning med internasjonale reglar, særleg innanfor EØS. Ho peikar på at konkurranseproblem i aukande grad er grenseoverskridande, og at dette krev betre samarbeid mellom konkurransemyndigheitene på tvers av jurisdiksjonar og meir harmoniserte reglar. Samstundes må særnorske omsyn vegast mot interessa for å tilby eit mest mogleg forutsigbart regelverk for næringslivet. Utvalet løftar fram tvilar kring formålsparagrafen – om fokus skal vere totalvelferd eller ei klarare konsumorientering – og tilrår ei avklaring. Fusjonskontrollen blir spesielt vurdert: terskelverdiar for melding er relativt låge samanlikna med andre land, saksbehandlingsreglar og inngrepskompetanse kan vere ineffektive eller overlappande med EØS-reglar. Rapporten slår fast at lovverket ikkje fullt ut er harmonisert med EØS-reglane, noko som kan skape byrder og ulik praksis. Utgreiinga legg vekt på behov for prosessforbetringar, betre grensekryssande samarbeid, klarare formålsformulering og vurdering av terskelverdiar for fusjonskontroll for å redusere unødvendig byrde for næringslivet utan å svekke håndhevinga.

Utgreiinga tek føre seg ei aukande og samfunnsøkonomisk alvorleg utfordring med betalingsmislighald på byrjinga av 1990-talet. Ho peikar på at svekte betalingsreglar undergravar økonomiske spelereglar og skaper tap for både kreditorar og samfunnet for øvrig, samtidig som enkelte skyldnargrupper og useriøse aktørar utnytar samarbeidsmanglar. Formålet er å kome med lov- og organisasjonstiltak som både strammar inn rettslege gjennomføringsmekansmar og legg til rette for raskare, meir kostnadseffektiv inndriving utan å stengje for ordningar som gjeldsordning og hjelpetiltak for tronge hushald. Utgreiinga vurderer endringar i tvangsfullbyrdelseslova, inkassolova, morarentelova, reglar kring gebyr og kostnadsdekning, kredittopplysing og straffebestemmelsar for uriktige opplysningar ved kredittopptak. Ho føreslår m.a. å gi kreditorar betre moglegheiter til å få dekt inndrivingskostnader, skjerpe informasjonsplikter og tryggleikskrav for inkassovirksomheit, vurdere felles morarente og heimel for rentesrente, samt betre system for offentleg motrekning. Samla sikter tiltaka mot å redusere risiko og kostnader knytte til inndriving, styrke tilliten i kredittmarknaden og redusere insentiva til betalingsunnlatelse, samstundes som det blir teke omsyn til forbrukarvernet og behovet for gjeldsordningar.

Utgreiinga peikar på at bygningslovgivinga sidan 1965/1995 har vorte fragmentert og uoversiktleg etter fleire delrevisjonar. Dette har gitt auka saksbehandlingstid, varierende praksis på kommunalt nivå og press mot å handtere fleire tiltak som «melding» framfor søknad. Samla er målet å fremje kvalitet, effektivitet og rettstryggleik i byggjeprosessen utan å svekkje helse, miljø og estetikk. Utvalet ser eit klart behov for å rydde opp i lovstruktur, klargjere formålsparagrafen, avgrense og presisere virkeområde (inkludert vurderingar for Svalbard og sjø/undersjøiske tiltak), og å vurdera korleis materielle tekniske krav best blir plassert mellom lov, forskrift og standardar. Det blir også føreslege sterkare samordning mellom plan- og byggesaker, vurdering av tidsfristar for byggesaksbehandling, og ein gjennomgang av rolla til kommunen som myndigheit – kva opplysningar som krevst og kva kontrolloppgåver som er nødvendige. Fokus ligg på mindre dobbeltregulering, høgare forutsigbarheit for utbyggjarar, og betre tilgjengelegheit og miljøsikring gjennom eit meir oversiktleg regelverk.

Utgreiinga vurderer korleis norsk sjukehussektor kan redusere ressursvekst og samtidig betre drift og arbeidsmiljø gjennom systematisk effektiviseringsarbeid. Ho tek utgangspunkt i ei skjerpa behovs- og ressursutvikling innan helse, teknologisk endring og endringar i sjukdomsbiletet som krev meir målretta bruk av personell og utstyr. Rapporten peikar på at tidlegare rasjonaliseringsinitiativ har vore fragmenterte og ofte dårleg finansierte, og at eit breiddeffektiviseringsprogram må kombinerast med nasjonale rammevilkår, fylkesvis koordinering og institusjonsnivå tiltak. Analysen framhevar tre nivå: sentralt (nasjonale finansiering- og planleggingsordningar, programbudsjettering, kost-nytte-analysar, funksjons- og ventelisteanalyser), fylke (koordinering av innleggelsesordningar, felles laboratorie- og spesialisttenester, samarbeid mellom institusjonar og primærhelsetenesta) og institusjon/avdeling (arbeidsfordeling, rutinar, sentralisering av servicefunksjonar, utstyrsbruk og legemiddelforbruk). Erfaringane frå arbeidstidsforkortingsprosjektet 1973 gir både kvantitative og kvalitative data som viser potensiale for gevinst når prosjekt organiserast med sentral støtte, fylkesvise ressursar og lokal forankring. Utvalet understrekar at resultat krev politisk innsikt, vilje til ressursinnsats og organiserte, bemanna effektivitetsfunksjonar over tid.

Utgreiinga tek for seg politiets bruk av metodar med eit uttrykt førebyggjande føremål, og stiller dei opp mot rettstryggleik og personvern. Ho analyserer behovet for lovfesta rammer for nye, ofte meir inngripande teknologiske og operative tiltak, og peiker på at uklåre skilje mellom førebygging og etterforsking skaper rettslege og praktiske utfordringar. Rapporten viser at medlemmane er oppdelte i synet på korvidt ein skal lovregulere slike metodar under straffeprosesslova eller inkorporere dei i ei omretta politilov. Nokre medlemmer meiner eksisterande reglar bør suppleras med nye kapitlar i straffeprosesslova (17a/17b), medan andre vil at forslaga skal liggje i ei revidert politilov. Det blir understreka at meir inngripande metodar krev særskilde rettstryggleiks- og kontrollmekanismar, og at transparens, førebyggjande effekt og ressursbruk må vurderast mot personvernhensyn. Utgreiinga føreslår konkrete lovendringar, kompetanseheving, kontrollinstansar og evalueringskrav for å sikre proportionalitet og rettsvern ved bruk av førebyggande politimetodar.