Søk i NOU-arkivet

NOU-en tar for seg korleis institusjonstilbodet i barnevernet bør utformast for å ivareta barna betre gjennom heile opphaldet. Bakgrunnen er utfordringar med kvalitet, fragmentert organisering og for lite barn- og familieorienterte løysingar, noko som kan svekke tillit, tryggleik og oppfølging for sårbare barn. Utgreiinga peikar på at institusjonar framleis er nødvendige for ein del barn, men at institusjonane må reformerast slik at dei er små, forutsigbare, fagleg kompetente og sitte i tett samarbeid med familie, heimkommune og andre tenester. Det framhevast behov for tydelegare oppgåvefordeling, faglege standardar, betre styring og finansiering, auka kompetanse innan traume- og relasjonsarbeid, sterkare barnets rett til medverknad og robust kvalitetssikring. Målsetjinga er eit institusjonsfelt der barnet opplever kontinuitet, deltaking, tryggleiks- og oppfølgingstilbod tilpassa individuelle behov, med klare avklaringar om når institusjon er riktig nivå, og betre overgangar til heim eller andre omsorgsordningar.

Denne utgreiinga tek for seg korleis internasjonalisering og endra rammevilkår påverkar norsk skipsfart, med særleg fokus på uteregistrering av skip og rederienes eigenkapitalsituasjon. Bakgrunnen er aukande internasjonal regulering og preferansepolitikk til fordel for fart under lokale flagg eller med lokale mannskapar, noko som tvinger norske aktørar til å nytte alternative registrerings- og selskapsløysingar for å kunne delta i internasjonale samarbeidsprosjekt, finansiering og marknadstilgang. Samstundes peikar utgreiinga på at fleire rederi har svekka eigenkapital etter fleire års krise, og at dette kan redusere evna til nyinvesteringar. Rapporten kartlegg lovgrunnlag, praksis, lisensvilkår, kontrollmekanismar og konsekvensar for norsk økonomi og arbeidstakarar. Hovudkonklusjonen er at uteregistrering ofte er driven av forretningsmessige, skattemessige og kostnadsrelaterte omsyn, men at det også reiser utfordringar for nasjonal kontroll, arbeidsvilkår og skattegrunnlag. Utvalet tilrår å skjerme norske samfunnsinteresser gjennom justerte lisensvilkår og kontrollrutinar, samtidig som det peikar på behov for tiltak for å styrkje rederienes eigenkapital gjennom både marknads- og statlege løysingar slik at norsk næring kan halde fram med høg investeringskapasitet under endra internasjonale vilkår.

Utgreiinga kartlegg utviklinga i sparing, realinvesteringar og eigenkapitaltilgang i Noreg samanlikna med andre OECD-land, og vurderer om samla sparing er tilstrekkeleg for framtidig kapitaldanning. Ho peikar på at Noreg i perioden kring 1990–93 hadde låg samla sparerate (om lag 10 % av disponibel inntekt), langt lågare enn nivåa for 30–40 år sidan. Særtrekka ved norsk sparing er høg offentleg sparing driven av petroleumsinntekter og låg privat finansiell sparing; hushalda sparer relativt lite i finansielle fordringar og mykje i eigen bustad. Dette gjer den framtidige kapitaldanninga sårbar, særleg når petroleumsinntektene avtar. Utvalet vurderer at den låge sparinga i industriland generelt er problematisk fordi ho reduserer tilgangen på realressursar til investeringar og kan presse realrenta opp. Skattesystemet og regelverk har påverka samansetninga av sparing ved å gjere gjeldsrenter skattemessig fordelaktige og ved å beskatte finansformue relativt hardt, noko som tenderer til bustadsorientert sparing. Utgreiinga peikar på behovet for tiltak retta mot å auke finansielle fordringar i privat sektor, betre eigenkapitalmarknadens funksjon og ei langsiktig politikk for å handtere det kommande fallet i petroleumsinntekter for å sikre nasjonal kapitaldanning og konkurransedyktig næringsliv.

Dette utvalet har vurdert korleis eigendelssystema i helse- og sosialsektoren verkar, både som verkemiddel for ressursstyring og som fordelingspolitisk tiltak. Bakgrunnen var endringar i 1984 då det vart innført årsutgiftstak for tenester i primærhelsetenesta og ei generell auke og omlegging av eigandelar. Rapporten kartlegg eksisterande ordningar, kven som nyttar ulike tenester, internasjonale modellvariasjonar og konsekvensar for etterspurnad, prioritering og sosiale skilnadar. Utvalet legg vekt på at eigendelar kan redusere unødig etterspurnad og frigjere ressursar, men at dette kan slå ujamnt ut: låginntektsgrupper, kronisk sjuke og dei som er avhengige av livsnødvendige medisinar kan ramast hardt. Vidare peikar utvalet på behovet for tydelege prinsipp for kva tenester som skal ha eigendel, betre samordning av ulike ordningar (inklusive utgiftstak), samt administrative og lovmessige tilpassingar for å sikre målretta, nøktern og rettferdig bruk av eigendelsordningar utan å svekkje tilgang til nødvendige tenester.

Denne NOU-en granskar behovet for ein ny og samla lovregulering av psykisk helsevern der behandling kan skje utan pasienten sitt samtykke. Utvalet tek utgangspunkt i ei brei samfunnsdebatt om rettstryggleik, pasientrettar og fagleg ansvar i psykiatrien, og peikar på auka krav til kontroll og klare reglar når friheit og sjølvbestemming må vike for omsyn til helse eller tryggleik. Rapporten skildrar dagens praksis, faglege grunnlag for bruk av tvang, særleg utfordringar knytte til eldre med demens, rusmiddelrelaterte problem, og barn og unge. Ho viser til internasjonale rettsstandardar og menneske-rettslege og etiske prinsipp som må prege leiing av tvangsbruk. Konklusjonen er at det trengst ei moderne lov som presiserer vilkår for innleggelse, behandling og bruk av tvangsmiddel, styrkar klage- og kontrollordningar og skapar klarare saksbehandlingsreglar. Samstundes peikar utvalet på at lovverk ikkje åleine løyser manglande kapasiteter; det krevst styrking av tenestetilbodet, tverrfagleg kompetanse og økonomiske ressursar for å redusere omfanget av tvang og betre verne pasientane si rettstryggleik.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.