Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer om Noregs beredskapslovgiving – særskilde lover og førebuingar som kan settast i verk ved krig, fare for krig eller andre militære kriser – framleis er tenleg etter endra forsvars- og sikkerheitspolitiske rammevilkår. Ho set arbeidet inn i totalforsvarskonseptet, der sivile ressursar kan mobiliserast etter rekvisisjonsreglar, og peikar på at slutt på den kalde krigen har gjort trusselbildet meir komplekst: tradisjonell invasjonstrussel er redusert på kort sikt, samtidig som lokale/regional konfliktar og uforutsigbar utvikling i naboregionar framleis utgjer utfordringar. Utvalet konkluderer med at særskilde beredskapslover framleis er å føretrekke framfor ulovfesta nødrett fordi førehandslovverk styrker demokratisk kontroll, rettsleg forutsigbarheit og legitimitet i krisesituasjonar. Samstundes understrekjer utvalet at fullmaktslovgiving bør gi skjønnsmessig handlingsrom for styresmaktene, men innan strenge konstitusjonelle rammer. Det vert tilrådd at ein byggjer på fredstidsreglar der det er mogleg, særleg ved varetekt og strafferettslege inngrep, og at unntak berre vert nytta der det er absolutt naudsynt. Utvalet meiner dessutan at dødsstraff og særdomstolar forræderi ikkje lenger er aktuelle verkemiddel.

Denne utredninga analyserer på prinsipiell basis kva rolle og funksjon dei statlege bankane har under endra økonomiske og regelverksmessige rammevilkår. Statsbankane blir først og fremst brukte som verkemiddel i kredittpolitikken for å påverke omfang og fordeling av investeringar, samtidig som dei i ulik grad har rolle i nærings-, distrikts-, bustad-, utdannings- og miljøpolitikken. Utvalet vurderer statsbankane i samanhang med andre statlege verkemiddel (tilskot, skattar, direkte reguleringar) og peikar på at ein må vurdere om bankane alltid er mest effektive og kostnadseffektive for å nå målsettingane. Rapporten skildrar eit system med sju statsbankar med sektor- og formålsspesifikke mandat; SND er klart størst innan næringsfinansiering, medan landbruks- og fiskarbankane i praksis har endra låneprofilar som følgje av strukturelle endringar i sektorane. Utvalet peikar på avgrensa effekt som stabiliseringsinstrument, usikker timing av investeringsverknader og låg rolle for konkurransesikring i samla kredittmarknad, men mogleg positiv innverknad i enkelte marknadssegment. På bakgrunn av funna tilrår utvalet klårare rolleavgrensing, mindre overlapp med private aktørar og andre offentlege verkemiddel, sterkare målstyring, betre koordinering og styrka evalueringar for å sikre måloppnåing og kostnadseffektivitet.

Denne utredninga gir eit oppdatert kunnskapsgrunnlag om moglegheiter og utfordringar knytte til etablering av kjernekraft i Noreg, særleg fokusert på små modulære reaktorar (SMR). Ho plasserer tematikken i eit breiare europeisk og nasjonalt energipolitiskt bilde: avkarbonisering, stabilitet i forsyning og behov for nye fleksible kraftløysingar. Rapporten peikar på at teknologisk utvikling — frå store konvensjonelle reaktorprogram til modularitet, fabrikkproduksjon og kortare oppskaleringstid — kan endre risiko-, sikkerheits- og reguleringsprofilen ved kjernekraft. Samstundes er dagens regelverk og forvaltningspraksis ikkje tilpassa kommersiell kjernekraft i Noreg, og fleire sektorar vil verte påverka (nett, areal, beredskap, avfallshandtering, kompetanse). Utredninga framhevar konkrete prosjektinitiativ og marknadsvurderingar, og krev grundige miljø-, sikkerheits- og samfunnsøkonomiske analysar før avgjersler om etablering. Den legg vekt på samsvar med internasjonale forpliktingar, robust avfallsløysing, styrka beredskap, og tydeleg ansvar- og regelverksfordeling som føresetnader for eventuell utbygging. Kort sagt: teknologien er i endring og kan ha rolle i norsk kraftsystem, men krev omfattande juridiske, organisatoriske og økonomiske førebuingar før eventuell realisering.

Denne utgreiinga vurderer korleis kommersielle og ideelle aktørar kan, bør og bør ikkje delta i skattefinansierte velferdstenester. Ho møter ei samfunnsutfordring der privat drift har auka i fleire tenesteområde, noko som reiser spørsmål om legitimitet, brukaromsyn, kvalitet, økonomisk effektivitet og kontroll med offentlege midlar. Utvalet samanheld juridiske rammer, forvaltningsprinsipp og praktiske erfaringar for å peke på konsekvensar av ulike driftsmodellar. Rapporten legg vekt på betring av definisjonar og registerføring for ideelle aktørar, auka gjennomskoting i finansiering og eigarskap, tydelege krav til likebehandling i anbod og oppfølging, samt mekanismar for å avgrense profittuttak der dette kan svekkje fellesskapets mål. Hovudkonklusjonen er at deltaking frå både ideelle og kommersielle aktørar kan vere nyttig, men berre innanfor rammar som sikrar kvalitet, rettstryggleik og effektiv ressursbruk. For å nå dette føreslår utvalet konkrete regelendringar, betre institusjonell styring og styrkt transparens slik at offentlege styresmakter kan sikre at velferdstenestene først og fremst skjermer allmenne interesser.

Utgreiinga tek for seg korleis ideelle aktørar i skattefinansierte velferdstenester kan definerast og registrerast for å hindre kommersiell drift og sikre offentleg styring, innsikt og like konkurransevilkår. Ho utgår frå ei samfunnsutfordring der kommersialisering kan svekke brukarmedverknad, offentleg kontroll og formålsretta ressursbruk i tenester som helse, omsorg og barnevern. Utvalet peikar på behovet for ein klar juridisk definisjon som skil ideelle aktørar frå kommersielle verksemder, og for eit nasjonalt register som gjev oversikt over kven som leverer offentleg finansierte tenester. Rapporten framhevar at slike tiltak styrkar transparens, tariff- og arbeidslivsforhold, brukartryggleik og gjev grunnlag for betre offentleg styring og ansvarsfordeling. Samstundes må reglar utformast slik at reelle ideelle aktørar ikkje blir unødig byråkratiserte, og at overgangsordningar og klårre krav til eigarskap, overskotshandtering og styringsformer er nyanserte. Målsetjinga er å sikre at offentlege midlar går til tenesteyting i tråd med velferdssamfunnets verdiar, og å legge til rette for korrigerande tiltak ved brot på definisjonen eller misbruk av tilskotsordningar.

Denne NOU-en tek sikte på ei heilskapleg modernisering av finanstilsynslova for å tilpasse tilsynsregime og organisering til endra risikoar, aukande EØS-integrasjon og teknologiske og klimarelaterte utfordringar. Bakgrunnen er at gjeldande lov frå 1956 er endra mange gonger, men ikkje gjennomgått samla i lys av nye oppgåver, betre internasjonale reglar og auka krav til finansiell stabilitet. Utvalet føreslår å vidareføre eit integrert tilsyn for bank, forsikring, pensjon og verdipapirmarknad, men med klarare formål i lova: å fremje finansiell stabilitet og velfungerande marknader, og å leggja til grunn risikobasert prioritering av ressursar. For å styrkja Finanstilsynets rettslege uavhengigheit vil utvalet innføre uttrykkelege rettsreglar som avgrensar departementets instruksjonsmakt i enkeltsaker, og leggja klagehandsaming til ei uavhengig klagenemnd. Utvalet drøftar styringsmodell (styre vs fagstyre) utan eit eintydig flertall, men legg opp til auka openheit om styreprotokollar og klårare arbeidsdeling mellom tilsyn, krisehandtering og andre myndigheiter. Samstundes peikar utvalet på behovet for å forhindra tilsynsarbitrasje i EØS-samanheng, og å vidareføre makroovervaking og krisehandteringsfunksjonar med nødvendige organisatoriske tilpassingar.