Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek utgangspunkt i behovet for å oppdatere norsk lovverk for å gjennomføre forventande EØS-reglar som svarar til direktiv (EU) 2024/790 og forordning (EU) 2024/791 — endringar i MiFID II/MiFIR. Hovudomsyna er å styrkje investorvernet, auke tilgangen til marknadsdata som er naudsynt for å investere i aksjar og obligasjonar, og å gjere marknadsinfrastrukturen meir robust. Målet er å auke likviditeten i kapitalmarknaden slik at selskapa får betre tilgang til finansiering. Utgreiinga peikar på at endringane både krev presise definisjonar i verdipapirhandellova og tilpassingar av gjennomføringsreglar for å få effekt i norsk rett. Det vert understreka at tiltak må balansere transparens og marknadsstabilitet, og at tekniske løysingar for data-tilgang og rapportering er sentrale for realisering av målsettingane. Rapporten gir ei heilskapleg framstilling av føremål, konsekvensar og forslag til lovendringar som ventast å vere i tråd med dei nye EU-reglane, utan dissensar blant medlemmene.

Denne utgreiinga vurderer ei brei revisjon av reglar og ansvarsfordeling i verdipapirmarknaden for å gjennomføre revidert EU-regelverk og styrke offentleg tilsyn. Bakgrunnen er behovet for klarare skilje mellom private marknadsoperatørar og offentlege myndigheiter, å unngå interessekonfliktar, og å sikre einsarta handheving og klageordningar. Utvalet føreslår å overføre sentrale oppgåver frå marknadsoperatør (som Oslo Børs) til Finanstilsynet – mellom anna rollen som tilbodstyresmakt – og å tilbakekalla delegasjonar knytt til løpande informasjonsplikter og utsetting av offentleggjering. Vidare blir det foreslått at forvaltningslova ikkje lenger skal gjelde for marknadsoperatørens interne avgjerder, og at marknadsoperatøren mistar heimel til å ileggja overtredelsesgebyr eller dagmulkter. Børsklagenemnda foreslåast avvikla, og det vert oppretta ein klagenemnd under Finanstilsynet for vedtak i verdipapirmarknaden. Forslaga skal gi klarare rollar, auka rettstryggleik for marknadsaktørar og ein einaste offentleg klageinstans, men dei skapar òg spørsmål om finansiering av nye organ og ordningar; dette punktet fører til to dissenser i utvalet. Elles er forslaga samansette for å skapa ein meir konsistent og offentleg forankra regulering og handheving av verdipapirregelverket.

Denne delutgreiinga legg fram forslag til korleis endringar i EUs rapporteringsdirektiv bør gjennomførast i norsk verdipapirregelverk. Bakgrunnen er ei omfattande revisjon av regelverket for verdipapirhandel i EU, der nye direktiv og forordningar legg opp til strengare krav til innrapportering, transparens og marknadsovervakning. Samfunnsutfordringa er å sikre like vilkår og informasjonstryggleik i ein stadig meir integrert EØS-finansmarknad, samtidig som nasjonale reglar om straff, administrative sanksjonar, og forbrukarvern må vurderast i lys av harmoniseringa. Utvalet konkluderer med at norske reglar bør endrast for å samsvarast med rapporteringsdirektivet, mellom anna for å styrkje periodisk rapportering og klarleggje plikter ved flagging. Forslaga er i hovudsak einstemmelege, men det er dissens kring utforming av fristar knytt til flaggeplikta. Utgreiinga peikar også på behov for å gjennomgå børs- og verdipapirhandellovens bestemmelser om sanksjonar og tilråder vurderingar av tilleggstiltak for forbrukarbeskyttelse og reglar ved oppkjøp av børsnoterte selskap. Samla vurderer utvalet at endringane vil auke marknadstransparens og rettstryggleik, men krev klare reglar for å handtere overgangen og presise regelformuleringar der det er nasjonalt skjønn.

Utgreiinga vurderer om norske konkurransemynde skal få kompetanse til å handheve forbodet mot konkurranseinnskrenkingar og misbruk av marknadsmakt etter artikkel 53 og 54 i EØS‑avtalen, og om ny norsk konkurranselov bør byggast opp etter EØS‑mønsteret eller annan modell. Hovudargumentet for desentralisert handheving er at nasjonale styresmakter har betre marknadskunnskap og kan oppdage og følgje opp lokale eller nasjonale konkurranseskadar meir effektivt enn overvakingsorgan på EØS‑nivå. Utvalet meiner dette kan gi samfunnsøkonomiske gevinstar og betre tilgjenge for klagestillarar. Samstundes peiker utgreiinga på behovet for avgrensingar i perioda fram til ny konkurranselov er på plass, særleg fordi norsk praksis i handheving i dag er todelt mellom Konkurransetilsynet og påtalemyndigheit, og fordi EØS‑regelverket og ODA set rammer for kva nasjonale organ kan gjere. Utvalet føreslår ei overgangsløysing med eigen EØS‑konkurranselovhjemmel etter svensk/dansk modell, tilpassa norske saksbehandlingsreglar med unntak der EØS‑reglar krev det. Det blir òg lagt vekt på å sikre partsinnsyn, klageadgang og balansert saksbehandling i overgangen, samt at enkelte saker kan sendast til ESA for å verne etterforskingar.

Utredninga tar for seg korleis den eksisterande Overføringsavtalen mellom kollektive offentlege tenestepensjonsordningar fungerer når arbeidstakarar skiftar arbeidsgivar eller når offentlege føretak blir omorganiserte eller fristilte. Avtalen sikrar at samla opptente rettar blir utbetalte frå siste medlemsordning og reknar pensjonen som om all teneste var opptent der, med sluttlønn som grunnlag. Sentrale utfordringar er at offentleg sektor har gjennomgått omfattande strukturendringar, med eit større innslag av aksjeselskap, føretak og private tilbydarar som har forskjellige pensjonsløysingar. Dette skapar tvilstilfelle om kven som skal kunne vere med i Overføringsavtalen, og gir relasjonelle spenningar mellom ønsket om vern av opptente rettar og ønsket om å opne for konkurranse mellom tilbydarar. Utvalget peikar på tre hovudmodellar (garantiordning, kombinasjon, og betinga ytingar), og rår særskilt mot løysingar som svekkar rettstryggleiken til tidlegare offentlege tilsette. Samstundes blir det lagt vekt på at adgang til avtalen bør knytast til vesentleg offentleg eigarskap (minst 50 %) og tidlegare/ noverande tilknyting til offentleg sektor, for å balansere vern av tenestepensjon og føreseieleg konkurranse i marknaden.

Utgreiinga tek føre seg eit behov for ei samla gjennomgang av marknadsføringslova (mfl) på bakgrunn av endra marknadsføringsmetodar, samfunnsforhold og EØS-rettslege forpliktingar. Ho vurderer særskilt om dagens generalklausul i mfl § 1 første ledd er tilstrekkeleg til å handsame «uetisk» reklame som krenkjer menneskeverd, diskriminerer eller utnyttar barn, og om reglane bør utvidast eller presiserast. Utvalet diskuterer også forholdet til EU-direktiv som forbyr fjernsynsreklame som krenkjer menneskeverd eller oppmodar til helseskadeleg eller miljøskadeleg åtferd, og peikar på at kringkastingslova og tilhøyrande reglar allereie dekkjer delar av barns vern i fjernsynsreklame. Vidare blir reglane i dei andre nordiske landa løfta fram — særleg bruken av ICCs reklamekoder som tolkingsmoment — og behovet for klårare lovspråk og presiseringar i enkelte paragrafar blir framheva. Utvalet finn ikkje grunnlag for radikale endringar, men tilrår ei rekke avgrensa lovendringar og presiseringar for å nyansere rettsvernet mot uetisk marknadsføring og for å sikre samsvar med internasjonale forpliktingar og handheving.