Søk i NOU-arkivet

Denne NOU-teksten vurderer korleis auka bruk av oljeinntekter over statsbudsjettet påverkar kostnadsnivå, kronekurs og konkurranseevne for norsk konkurranseutsett sektor. Bakgrunnen er høg lønnsvekst i tidleg 2000-tal, sterk nominell og real kronekursstyrking, og ei handlingsregel som aukar strukturelt oljekorrigert underskott frå kring 2 % til kring 4 % av BNP innan 2010. Utvalet peikar på at denne utviklinga isolert sett aukar norske kostnader relativt til handelspartnarane, svekkjer industriens lønsemd og aukar risikoen for utflytting av investeringar, særleg mot lågarekostnadsland i aust‑Europa. Dei vurderer at konkurranseevna allereie svekka kraftig i 2001–2002, og at eit framlegg om lønnsvekst meir på linje med handelspartnarane vil kunne gi ein ytterlegare nominell kronesvekkjing mot 2001-nivået (kronen mot euro om lag 8,30), men likevel føre til ei samla nedbygging av industri utover det «normale» dersom lønnsauken held fram uendra. På usikkert grunnlag anslår utvalet ein netto reduksjon i industrisysselsetjinga på om lag 26 000 personar i perioden 2001–2010 under dei nemnte føresetnadene. Utgreiinga legg vekt på at penge- og finanspolitiske retningslinjer, lønnsdanning og internasjonal integrasjon må vurderast samla for å unngå varige tilbakeslag i verksemder utsette for internasjonal konkurranse.

Denne NOU-en kartleggjer transportstrømmer, kostnader og rammevilkår som påverkar norsk utanrikshandel. Utredninga tek mål av seg å synleggjere korleis transport-, lager- og logistikkostnader (MA-kostnader) påverkar konkurranseevna for eksportørar og importørar, og samanliknar der det er mogleg med internasjonale forhold. Ho peikar på at transportkostnader er ein vesentleg del av produksjons- og marknadsføringskostnadene, særleg for eit land med høg eksportandel av BNP. Rapporten vurderer transportmiddelbruk, flaskehalser i infrastruktur (hamnar, vegnett, ferge- og jernbaneforbindelsar), administrative hinder ved grensekryssing og nødvendigheita av teknisk og organisatorisk tilpassing til internasjonale standardar. Utvalet framhevar at liberalisering av transportmarknader (særleg i lys av EFs indre marknad), harmonisering av vegtransportreglar, effektiv havnedrift og administrative forenklingar kan gi vesentlege gevinstar. Miljøulemper vert omtala som viktig bakteppe utan at konkrete miljøreguleringar vert anbefalte i denne rapporten. Vidare peikar rapporten på behov for forsking, betre statistikk og opplæring for å realisere rasjonaliseringsgevinstar og betre leveringstenester som styrkar norsk næringsliv internasjonalt.

Utredninga kartlegg konkurranseevna til norsk utanriks skipsfart på byrjinga av 1980-talet. Ho peikar på at næringa står i eit internasjonalt marknadstrykk prega av svingande fraktinntekter, endra tonnasje- og eigarstruktur og aukande bruk av utanlandske registreringar (bekvemmeligheitsflagg). Rapporten analyserer kostnadsstrukturar — særleg lønnskostnader, kapitalkostnader og driftsutgifter — og korleis valutakursar, finansieringsvilkår og nasjonale rammevilkår påverkar konkurranseevna. Den vurderer vidare samspelt effekt mellom ressursar i sjøfarten og andre norske næringar, særleg arbeids- og kapitalmarknad. Hovudkonklusjonen er at konkurranseevna ikkje berre er eit spørsmål om relative lønnskostnader: kapitalkostnader, tilgang på finansiering, bemanning og internasjonale registreringsmønster er like avgjerande. Utvalet synar at delar av norsk shipping har svekt marknadsposisjon i åra 1970–1981, men at politikkendringar, målretta støtteordningar og tiltak for rekruttering og finansiering kan dempe fråflytting av tonnasje under norsk kontroll og styrke norsk næringsliv sin evne til å konkurrere internasjonalt.

Utredninga analyserer årsakene til tilbakegang i norsk skotøyindustri og peikar på samfunnsøkonomiske og næringspolitiske utfordringar knytte til strukturelle endringar, kostnadsnivå og internasjonal konkurranse. Ho byggjer på kartlegging av produksjon, sysselsetjing, lokalisering, pris- og kostnadsutvikling og handelssituasjon frå 1960-talet fram til midten av 1970-talet. Hovudproblemet er at mange små og fragmenterte verksemder har vanskeleg for å møte skjerpa konkurranse frå utlandet: høgare arbeids- og produksjonskostnader, svak produktutvikling og marknadsføring, dårleg vareleveringsservice og manglande satsing på eksport har svekt marknadsposisjonane. Samstundes endrar forbruksmønster og distribusjonsformer marknadskravet mot meir moteorienterte, leveringssikre og merkebaserte produkt. Utvalet konkluderer med at bransjen treng målretta omstilling — større organisatoriske einingar, meir vertikal integrasjon eller klar spissing i nisjar — fleire investeringar i teknologi, design og opplæring, samt koordinert eksport- og marknadsinnsats. Det føreslåtte verktøysettet kombinerer bedriftenes ansvar med statlege støtteordningar (investeringstilskot, omstillingsfond, eksportfremjande tiltak) for å sikre ei kostnadseffektiv og konkurransedyktig hovudstruktur som kan bevare industri- og sysselsettingsverdiar i heile landet.

Utgreiinga tek for seg kvifor den norske konfeksjonsindustrien stagnerte tidleg på 1970-talet og peikar på kva utfordringar og løysingar som må til for å styrke konkurranseevna. Ho motiverer analysen med endra handelssituasjon, aukande importkonkurranse og strukturelle svake punkt i næringa: mange små einingar, låg produktivitet, dårleg eksportposisjon og manglande marknadsorientering. Samfunnsutfordringa er todelt: å løyse omstillingsbehovet utan unødig tap av arbeidsplassar, samstundes som ein må betre lønnsemd og evne til å møte internasjonal konkurranse. Utvalet konkluderer med at grunnlaget for varig grep er større organisatoriske einingar, målretta eksportarbeid, betra opplæring og teknisk støtte, og ei kombinasjon av private og offentlege tiltak. Det legg vekt på å styrkje produktutvikling, design og marknadsinnsats, å fremje strukturtiltak gjennom særskilde finansierings- og rasjonaliseringsordningar, samt å vurdere handelspolitiske tilpassingar (t.d. forlenga overgangstider) for å gi nærlivet tid til omstilling. Samla mål er å bevare eit om lag likt sysselsettingsnivå i bransjen som i byrjinga av 1970-åra, auke eksportdelen og å få fram meir robuste bedrifter som kan konkurrere både heime og ute.