Søk i NOU-arkivet

Denne NOU-en tek utgangspunkt i at det norske tannhelsefeltet står i eit krysspress: eit stadig meir privat marknadstilbod, fylkeskommunar som har vanskeleg for å oppfylle sitt sørge-for‑ansvar, og endra behov i befolkninga der fleire eldre tener sine eigne tenner. Samstundes har utbetalte trygderefusjonar vakse, og nye ordningar frå 2003 har endra kven som får dekning. Utvalet vart bedt om breitt å greie ut organisering, oppgåvedeling mellom privat og offentleg sektor, finansiering inklusiv eigenandeler, og korleis førebyggjande og oppsøkande verksemd best kan sikrast. Rapporten peikar på fleire utfordringar: regional ulikskap i tilbod, overkapasitet i privat sektor i kombinasjon med ledige offentlege stillingar, uklar grense mellom fylkeskommunalt ansvar og trygdeordningar, og framtidig auka behov for kompetanse og løpande tenester til eldre og funksjonshemma. Utvalet legg vekt på at endringar må vurderast i samanheng med andre helsereformer, og at både juridiske endringar og organisatoriske tiltak (til dømes driftstilskot, turnus eller reguleringar) kan vere nødvendige for betre å sikre lik tilgang, føreseieleg finansiering og eit meir kostnadseffektivt offentleg engasjement.

Denne Hovudrapporten gir ei samla, fagleg oppdatert vurdering av Forsvarets behov for skyte‑ og øvingsfelt sett i lys av ny struktur og omstilling i Forsvaret rundt 2004. Rapporten byggjer vidare på tidlegare hovudrapportar og legg vekt på å kartleggje arealbehov, logistikk og infrastruktur, samstundes som ho peikar på nødvendigheita av betre samordning med sivil planlegging, miljøomsyn og lokale samfunnsinteresser. Kartvedlegg er digitale og gjev ei presis lokalisering av felt og tilhøyrande installasjonar. Utvalet adresserer korleis endra organisasjon, nytt materiell og skifte i øvingskonsept påverkar behovet for areal og avgrensingar, og trekkjer fram erfaringar frå etableringa av Regionfelt Østlandet som eit praktisk døme på både utfordringar og løysingar. Rapporten understrekar krav til at statlege, fylkeslege og kommunale aktørar må inngå betre dialog og at plan‑ og bygningsregelverk, særleg krav til konsekvensutgreiingar, må liggje til grunn for framtidig feltetablering og vern. Målet er å sikre forsvarleg øvingskapasitet samtidig som miljø-, nærings‑ og lokalsamfunnsinteresser blir ivaretekne.

Denne utgreiinga rapporterer ein kommisjons arbeid for å gi eit betre kunnskapsgrunnlag for politikk på rusmiddelfeltet. Ho tek utgangspunkt i offentlege behov for å vite kva førebyggjande, behandlande og skadeavgrensande tiltak som verkeleg fungerer, og kva konsekvensar ulike politiske veival kan ha. Kommisjonen har systematisk samla internasjonale oversiktsartiklar og to større kunnskapsoppsummeringar som hovudkjelder, og supplerer desse med nasjonal litteratur og ei meir målretta gjennomgang av evalueringar av tiltak. Rapporten presenterer ein oversikt over omfanget av rusmiddelbruk i Noreg, kjende skadevirkningar, metodiske tilnærmingar for å vurdere tiltakseffektar, og relasjonen mellom forskning og politikk. Hovudinntrykket er at det finst brei internasjonal kunnskap, men at mykje av tiltaksforskninga er fragmentert eller av varierende kvalitet; mange politiske spørsmål krev betre og meir målretta forsking, meir systematisk bruk av indikatorar, og tydelegare nasjonale oversikter. Vedlegga gir ei samanstilling av internasjonale søk og ei oversikt over nasjonal tiltaksforskning. Rapporten avsluttar med prioriteringar og konkrete anbefalingar for forskingsstrategi, metodeforbetring og kunnskapsformidling for å styrke politiske beslutningsgrunnlag på rusmiddelfeltet.

Denne hovudrapporten gir ei samla vurdering av Forsvarets behov for skyte- og øvingsfelt i lys av organisatoriske endringar, teknologisk utvikling og auka miljøomsyn fram til hausten 1995. Rapporten analyserer korleis nytt, tyngre og langtrekkjande materiell stiller større krav til areal, sikkerheitssoner og realistisk trening, og peikar på at god øving er avgjerande for å oppnå forventa stridsevne for både norske og allierte styrkar. Samfunnsutfordringa handlar om konflikt mellom Forsvarets arealkrevjande aktivitetar og andre viktige samfunnsinteresser — bustadbygging, fritidsbruk, naturvern og næringsinteresser — og korleis plan- og bygningslova med konsekvensutgreiingar kan sikre balanserte avvegingar. Utvalet legg vekt på meir aktiv arealplanlegging og vern av framtidige øvingsområde, betre kunnskapsgrunnlag om miljøverknader (inkludert støy og forureining), og å søkje løysingar for sameksistens og flerbruk der det er mogleg. Rapporten tilrår vidare at det permanente, regjeringsoppnemnde vurderingsorganet bør bestå som nøytral rådgivar for å handtere prioriteringar ved frigjeving eller tilbakeføring av areal og for å samordne militære behov med offentlege planmyndigheiter og lokalsamfunn.

Denne utgreiinga oppsummerer kunnskapsgrunnlaget og forvaltningsval knytt til lågfrekvente elektriske og magnetiske felt (ELF) og mogleg helsefare. Ho byggjer på norske og utanlandske ekspertvurderingar og faginstansar, og peikar på stor vitskapleg usikkerheit kring om felt av den storleiken som finst nær kraftleidningar og bustader gir langtidseffektar som kreft. Samfunnsutfordringa er å balansere tryggleik og føre-var prinsippet mot praktiske, tekniske og økonomiske omsyn ved bygging og handtering av kraftnett og andre elektriske anlegg. Rapporten konkluderer med at det per i dag ikkje er fagleg grunnlag for å innføre generelle grenseverdiar for befolkningseksponering utover eksisterande yrkesanbefalingar; likevel tilrår ho ein føre-var‑strategi for nye anlegg (unngå nye høgspentleidningar nær bustadområde) og avventing av kostnadskrevjande tiltak for eksisterande anlegg inntil betre dokumentasjon foreligg. Internasjonale organ og europeiske land har liknande tilnærming, og enkelte land har kabla leidningar av miljø- eller estetiske grunnar utan å grunngje dette i helsevurderingar. Rapporten peikar òg på behovet for betre og meir sakleg informasjon til publikum, vidare forsking, koordinert forvalting og ei brei offentleg høyring før endelig politikk vedtakast.

Denne NOU-en kartlegg behovet for å styrkje yrkesmedisinsk fagfelt i Noreg og legg fram forslag til organisering, utbygging og prioritering. Rapporten peikar på at arbeidslivet krev spesialisert medisinsk kompetanse for førebygging, utredning og behandling av arbeidsrelaterte sjukdomar, samtidig som det faglege tilbodet er ujamnt fordelt mellom regionar. Det finst etablerte einingar og institusjonar med yrkesmedisinsk funksjon, men fleire regionsjukehus manglar faste avdelingar. Utgreiinga vektlegg tre hovudoppgåver: klinisk funksjon og konsultasjon, utdanning av legar og anna helsepersonell, og forsking innan arbeidsmedisin og yrkeshygiene. Rapporten skisserer behov for tett samarbeid mellom sjukehusavdelingar, Arbeidstilsynet og Statens forskningssenter for arbeidsmedisin og yrkeshygiene (AMY), samt statleg medverknad i oppbygging og finansiering. Vidare blir funksjonsfordeling mellom sentrale og regionale einingar og ei prioritert rekkjefølgje for utbygging framheva. Økonomiske og administrative konsekvensar blir omtalt med krav om klåre styringslinjer og avklarte finansieringsmekanismar for å sikre varig fagleg kapasitet og nasjonal dekning.