Søk i NOU-arkivet

NOU 2004:29 tek for seg korleis Noreg kan auke arbeidsinnsatsen ved å redusere ufrivillig deltid og betre tilgangen på arbeidskraft i viktige sektorar. Bakgrunnen er eit arbeidsmarked med både ledig arbeidskraft og lokale/ sektorvise knappheiter, høgt sykefråvær, mange på uføretrygd og lågare yrkesdeltaking for enkelte grupper. Rapporten kartlegg omfang og mønster i deltid og undersysselsetting, peikar på at deltidsarbeid særleg dominerer innan helse- og sosialtenester, varehandel og undervisning, og viser framleis kjønnsdelte skilnader med om lag 3 av 4 undersysselsatte kvinner. Utvalet vurderer økonomisk teori om arbeidstilbod og etterspurnad, og ser deltid både som fleksibilitet for arbeidstakarar og som eit verkemiddel for arbeidsgivarar til å tilpasse seg svingingar i aktivitet. Samstundes framhevar rapporten at ufrivillig deltid inneber tapte arbeidstimar og svekt utnytting av arbeidskrafta. Betre personalplanlegging, utbygging av barnehage, og tilpassingar i velferdsordningar blir nemnde som viktige tiltak. Rapporten tilrår systematisk kartlegging av uønskt deltid, vurdering av moglege regelendringar som tilrår fortrinnsrett for deltidsansette ved nyansettingar, og at tiltak mot ufrivillig deltid må sjåast i samanheng med arbeidslivs- og velferdsordningar for å auke samla yrkesdeltaking.

Denne utgreiinga tek mål av seg å løfte førebygging frå ei birolle til ei hovudstrategi i norsk helse- og sosialpolitikk. Bakgrunnen er at sjukdomsbildet har endra seg: sjølv om hjarte- og karsjukdommar og kreft framleis står for mykje død og liding, aukar problem som belastningslidingar, psykososiale vonde tilstandar, skadar og rusproblem og trugar livskvaliteten i det moderne velferdssamfunnet. Utgreiinga peikar på at mange av desse problema har samansette årsaker og at effektiv innsats derfor må skje langt utanfor tradisjonell helse- og sosialteneste — i skule, arbeidsliv, samferdsel, bustadpolitikk og andre sektorar. Ho argumenterer for ein livsløpsorientering, breie massestrategiar framfor berre individretta tiltak, betre indikatorar for både negativ og positiv helse, og for å setje førebygging systematisk inn i offentleg planverk og budsjettrutinar. Samstundes hevdar rapporten at dette ikkje inneber nedtrapping i godt etablerte sjukdomsforebyggande program for hjarte- og karsjukdom eller kreft. Hovudpoenga er at førebygging må prioriterast politisk, koordinerast på tvers av sektorar, målast med relevante indikatorar for helse og livskvalitet, og få avsette ressursar og organisasjonsgrep som sikrar gjennomføring i kommunar og landets øvrige sektorar.

Denne NOU-en tek for seg korleis eldre arbeidstakarar går over frå yrkesaktivitet til pensjon i eit perspektiv som balanserer den enkelte sin valfridom og samfunnets behov for arbeidskraft. Bakgrunnen er fallande yrkesdeltaking blant dei over 60 år, særleg blant menn, auka langtidsledigheit i denne aldersgruppa og langsiktige demografiske utfordringar som vil redusere arbeidsstyrken fram mot 2010 og 2030. Utvalet kartlegg offentlege og private pensjons- og stønadsordningar, med særskilt fokus på avtalefesta pensjon (AFP) og om denne ordninga i praksis erstattar uførepensjon eller dagpengar for personar som elles ville vore ute av arbeidslivet. Rapporten legg stor vekt på å slå ring om folketrygden som ei universell ordning, å unngå tiltak som gir auka press på trygdeøkonomien og samstundes å finne tiltak som aukar eldre si yrkesaktivitet og legg til rette for fleksibel avgang. Utvalet tilrår både tiltak som skal auke yrkesdeltakinga blant eldre og tiltak som skal gi meir fleksible overgangsordningar, og peikar på behovet for empirisk oppfølging og koordinerte vurderingar med private pensjonsordningar.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.

Utgreiinga synleggjer behovet for ei eiga, oppdatert privatrettsleg regulering av avtaleforhold mellom finansinstitusjonar og kundar. Ho kjem etter omfattande endringar i finansmarknaden på 1980-talet: frå avvikling av kredittregulering til ein sterk kredittvekst som saman med låge renter og internasjonal opplåning utløyste ein bankkrise med store tap og statlege kapitaltilføringar tidleg på 1990-talet. Samstundes har institusjonsregelverket (bank-, finansierings- og forsikringslover) blitt modernisert og delvis harmonisert med internasjonale/EØS-standardar, men kontraktsforholdet mellom institusjonar og kundar har i liten grad vore lovregulert og har i praksis stått på standardvilkår fastsette av institusjonane. Kommisjonen peikar på eit klart behov for balanse mellom forbrukarvern og effektive, robuste institusjonar. Ho legg fram eit lovutkast som samlar reglar for innskotskontoar, betalingstenester, lån, institusjonsgarantiar, privatkausjonar, megler-, agent- og rådgjevingsoppdrag. Sentrale framlegg er krav om skriftlege førehandopplysningar (pris, oppseiingsvilkår m.m.), ufråvikne reglar for forbrukarar, plikt for institusjonar til ikkje utan sakleg grunn å avvise innskot eller betalingsoppdrag og reglar om sletting av pant når krav er innfridd. Målet er tydelegare, meir balanserte og meir samanliknbare avtaleforhold i finansmarknaden.