Søk i NOU-arkivet

NOU-en kartleggjer korleis dagens etterlatteytelser i folketrygda er utforma, kva utfordringar dei skaper for enkeltpersonar og for systemet, og legg fram forslag til ei samanfatta og meir målretta ordning. Bakgrunnen er at regelverket er komplekst, fragmentert og gir ulik behandling av ulike livssituasjonar (ektefelle, sambuar, barn), noko som fører til utilsikta økonomiske konsekvensar for etterlatne og høge administrative kostnader. Utvalet peikar på problema med presumpsjonar rundt forsørgjaransvar, utydelegheit i vilkår for å få ytelser, og manglande samsvar mellom behovsbasert støtte til barnefamilier og dei økonomiske stønadene i dag. Status er at relativt få mottakarar får omfattande stønad, barnas rettar er delvis sikra gjennom barnepensjon, medan ektefelle-/sambuarordningar varierer med alder, arbeidstilknytning og forsørgingssituasjon. Utvalet meiner ordningane bør vere meir universelle, enklare å forstå og betre retta mot dei som har heilt eller delvis tapt forsørjarinntekt. Forslaga søkjer å avgrense omfanget av varige kompensasjonsytelser, styrkje barneomsorga økonomisk, sikre lik handsaming mellom ektefellar og sambuarar, og innføre overgangsreglar for å ivareta dei som allereie har opparbeidde rettar. Målet er ein trygg, meir solidarisk og administrativt effektiv etterlattedekning i folketrygda.

Banklovkommisjonens utgreiing vurderer om ein kan og bør etablere ein ny form for ytelsesbasert alderspensjon i privat sektor som er tilpassa dei sentrale prinsippa i den nye folketrygda. Mandatet har først og fremst handla om realiserbarheit og ønskjelegheit. Utgreiinga inneheld eit konkret lovutkast som dokumenterer at det teknisk og juridisk er mogleg å utforme ei slik ordning, med reglar som harmonerer med hovudtrekka i ny alderspensjon i folketrygden. Samstundes peikar rapporten på at det er omfattande og markerte faglege motstridande syn innad i kommisjonen om fleire sentrale spørsmål, mellom anna om risikofordeling, garantitilhøve, overgangsordningar og samfunnsøkonomiske verknader. Kommisjonen har ikkje nådd eit samla standpunkt om det er ynskjeleg å innføre ny lovgiving på området. Rapporten legg dermed fram eit mogleg rettsleg rammeverk, samstundes som han synleggjer behovet for vidare politiske avklaringar og avvegingar før ein eventuell lovendring kan gjennomførast.

NOU 2013:11 tek for seg korleis norsk rett skal handtere konfliktar mellom tomtefesteloven og folkerettslege forpliktelsar etter Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), særleg i kjølvatnet av dommen i Lindheim-saka. Utgreiinga synleggjer ei samfunnsutfordring der festeavtalar og regulering av festeavgift, rett til forlenging og kompensasjon har skapt rettsleg usikkerheit for både grunneigarar og festarar. Målet er å finne ei løysing som respekterer menneskerettslege krav om eigedomsvern, sørgjer for rettstryggleik, og samtidig ivaretek samfunnsøkonomiske omsyn og stabilitet i bustad- og tomtemarknaden. Utvalet vektlegg behovet for klåre reglar om kompensasjon ved omregulering og ved endra arv og vilkår, avgrensing av tilbakeverknad, styrking av klage- og domstolsprøving, og justering av reglar om festetid, forlenging og vilkårsvurdering. Forslaga balanserer vern for festerar mot grunneigarinteresser, med konkrete reglar for berekning av kompensasjon, overgangsordningar og informasjonskrav for å gi forutsigbarheit og redusere behovet for rettslege etterspel.

Denne utgreiinga behandlar korleis ein ny lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring bør innførast saman med alderspensjonen i ny folketrygd. Sentrale utfordringar er å sikre at rettar som allereie er opptente, ikkje blir svekte, samstundes som ny pensjonsopptening vert tilpassa folketrygdreforma og framtidige kapitalkrav. Utvalet føreslår ei fleksibel overgangsordning der vidare opptening skjer etter ny pensjonsplan, medan allereie opptent årleg pensjon blir verande i den eksisterande ordninga utan utsteding av fripoliser. Regelverket skil tydeleg mellom tidlegare og ny pensjonsopptening ved å opprette eigen pensjonsbeholdning for midlar knytt til tidlegare opptjening. Dette skiljet ligg til grunn for fordeling av avkastning, risiko og kostnader ved vidare drift av pensjonsordninga. Det er føreslege særreglar som gir moglegheit for vidare ytelsesbasert opptening for arbeidstakarar fødde i 1962 eller tidlegare, slik at nær pensjonsalder ikkje urettferdig avbryt opptening. Ordninga søkjer òg å bremse vidare akkumulering av avkastnings- og levealdersrisiko i pensjonsinnretningane og å dempe effektane av komande kapitalkrav. Reglane er utforma i tråd med tilbakeverknadsforbodet i Grunnlova slik at ingen rettar frå før lovinngangen vert innskrenkte.

Denne utgreiinga legg fram forslag til endringar i dei private pensjonslovene for å tilpasse dei til den nye alderspensjonen i folketrygda (vedteken i 2009) og ny AFP-ordning i privat sektor. Bakgrunnen er at endringar i opptening og berekning av folketrygdens alderspensjon krev samsvar i regler for private tenestepensjonsordningar og andre pensjonsprodukt. Hovudutfordringa er at nye fleksible uttaksreglar i folketrygda gjer at eksisterande ytelsesbaserte (forsikringsbaserte) foretakspensjonsprodukt ikkje kan haldast fullt ut ved lag utan overgangsordningar eller omforming. Kommisjonen deler arbeidet i to delar: denne første delen foreslår innføring av fleksibelt uttak i private tenestepensjonsordningar og ein midlertidig overgangsordning for eksisterande ytelsesordningar fram til ei meir heilskapleg løysing er fastsett i del II. Forslaget omfattar òg utkast til endringar i innskotts-, individuell og obligatorisk tenestepensjonslov for å følgje hovudprinsippa i ny folketrygd. Forslaga i utgreiinga er framlagde som einstemmige og skal sikre rettstryggleik, gradvis omstilling og praktisk gjennomføring innan dei nye reglene trer i kraft 1. januar 2011.

Utgreiinga tar for seg om delar eller all folketrygden bør finansierast gjennom øyremerkte fond i staden for dagens direkte budsjettfinansiering. Bakgrunnen er ei venta aldring av befolkninga som set større krav til offentlege trygdeutbetalingar og offentlege finanser over tid. Utvalet samanliknar fordeler, ulemper og risiko ved fleire hovudmodellar: vidareføring av dagens system, statleg pensjonsfond, private ytelsesbaserte fond og private fond med individuelt investeringsval. Analysane dekkjer verknadane på nasjonal sparing, kapitalallokering, arbeidstilbod, fordelingsverknader mellom generasjonar og administrative og overgangsproblem. Utvalet legg til grunn at folketrygden skal halde på grunntryggleiken (minstepensjon) og ei obligatorisk inntektsavhengig tilleggspensjon, og at tenestepensjonar berre er supplement. Dei meiner ei eventuell fondering må klarleggje rettslege og budsjettmessige følgjer, handtere fordelingsverknader (inklusive kvinneperspektiv) og sikre at overgangsreglar ikkje svekkjer rettar opptente etter dagens reglar. Konklusjonane peiker på at fondering kan påverke sparerate, investeringar og arbeidstilbod, men inneber vesentlege fordelings-, styrings- og risikoavvegingar som krev grundig utforming og klare overgangsløysingar.