Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga tek for seg engangsstønaden ved nedkomst for ugifte mødre innanfor folketrygda. Ho plasserer ytelsen som ei særordning med mål om å dekkje utgifter i samband med fødsel, med likt beløp til alle mottakarar utan behovsprøving og utan tillegg ved fleireborn. Utgreiinga peikar på at ein har arbeidd med ein større reformpakke for stønadsprogrammet, og at ein av dei viktigaste vidareoppgåvene er å vurdere meir aktiviserande tiltak for å unngå at stønadsmottakarar hamnar i ein passiv trygdetilværelse. Metoden byggjer hovudsakleg på tidlegare offentlege kjelder, statistikk og rapportar, og ein viser til at tidsramma har ført til at nokre reglar er inkorporerte midlertidig med tanke på seinare revisjon. Rapporten syner også praktisk handtering av forhåndsutbetaling til mødrehjem eller ved behov for innkjøp, og at stønaden også kan dekke visse tilfelle av dødfødsel. Som vidare oppfølging planlegg gruppa ein sluttrapport med særskilde tema som førebyggande tiltak, utdanningsstønad, etterlattepensjonar, og ordningar ved dødsfall.

Utgreiinga tar for seg problema med manglande samordning og dårleg tilgjenge til data frå norske nasjonale helseregistre. Bakgrunnen er behovet for betre oversikt over folkehelsa, styringsinformasjon for forvaltninga og meir effektiv tilgang for forsking og lokal planlegging. Rapporten peikar på at viktige data finns spreidd på mange registre med ulik kvalitet, dokumentasjon og oppdateringshyppigheit, noko som hindrar samanstilling og analyse på regionalt og nasjonalt nivå. Personvern, datasikkerheit og fagleg kompetanse blir framheva som nødvendige omsyn i ei løysing. Arbeidsgruppa vurderer alternative organisatoriske modellar for å betre informasjonsflyt: eit lett og servant knutepunkt som formidlar data; eit knutepunkt med avgrensa analyse-/utgreiingsfunksjonar; og ei rein samarbeidsmodell utan ein sentral instans. Vidare vert standardisering — felles kodeverk, klassifikasjonar og betre dokumentasjon — løfta fram som nøkkel for å redusere dobbeltarbeid og auke nytteverdien i registerdata. Rapporten føreset at løysingar må sikre kommunikasjon mellom registere, oppfølging frå overordna nivå og at tiltak skal handtere både administrative, økonomiske og personvernmessige konsekvensar.

Utgreiinga tek føre seg eit system som i 1982 gjev store økonomiske og administrative problem: statlege forskotteringar, låge innkrevingsprosentar og ei kompleks sakshandsaming som krev mykje ressursar. Problemet er todelt: (1) staten betaler netto store summar i forskotsbidrag og stønad til einslege forsørgjarar (om lag 100 mill. kr./år), og (2) den praktiske innkrevjinga og rekneskapsføringa er tungrodd, delvis fordi reglar og unntak har vorte stadig meir detaljerte. Utvalet legg vekt på forenkling av regelverk, organisatoriske endringar og betre teknologisk bruk (felles register og EDB-løysingar) for å redusere ressursbruk utan å svekkje tenestetilbodet for bidragsmottakarar. Forslag omfattar endringar i kven som fastset bidrag, overgang til faste kroner per periode via skattetrekk, utnytting av Arbeidstakar-Arbeidsgivarregister og landsdekkjande utbetalingssystem, samt ei vurdering av korleis kommunar og skattemyndigheiter kan overta meir av saksbehandling og innkrevjing. Hovudmålet er å senke statens nettoutgifter, auke innkrevjingsgraden og gjere administrasjonen meir oversiktleg og rasjonell, samstundes som rettstryggleiken for partane vert ivareteken.

Utgreiinga vurderer om eit avgrensa prøveprosjekt med samfunnstjeneste bør innførast i Stavanger/Rogaland etter britisk modell. Den tek utgangspunkt i ei ønskje om å redusere bruk av ubetinga fengsel der andre reaksjonar kan vere meir formålstenlege, særleg for yngre lovbrytarar og ved vinningsbrot og brukstyveri av motorvogn. Rapporten synleggjer både rettslege og praktiske omsyn: samfunnstjeneste skal vere frivillig, knytt som særskilt vilkår ved betingja dom, og kombinerast med sosialrapport, tett oppfølging og restriktiv handheving ved brot. Utvalet avgrensar kva type lovbrot som bør omfattast (fortrinnsvis tyveri, skadeverk, unge ruspåkjøyringar under visse grenser) og tek avstand frå rutinemessig bruk ved grove valdssaker eller grov narkotika. Omfangsrammene er tydelege: 50–200 timar, gjennomført innan eitt år, arbeid i offentlege institusjonar hovudsakleg på helg (fredag–søndag) og maksimalt 9 timar per veke. Administrativt bør ordninga liggje til Kriminalomsorgsavdelinga i Justisdepartementet med to ekstra midlertidige stillingar under prøveperioden. Rapporten peikar på mogleg økonomisk vinning samanlikna med fengsel (referert om lag 15 gonger lågare årskostnad i England), men understrekar at norske faste fengselskostnader gjer nettovernkalkylen usikker. Det blir også vektlagt behovet for klart regelverk, instruksar og straksmelding ved alvorlege eller gjentatte brot.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.