Søk i NOU-arkivet

NOU-en presenterer ei samla politikk for å rette skattesystemet mot miljøproblem og samtidig auke sysselsettinga. Ho byggjer på ei grunnleggjande utfordring: tradisjonelle skattar på arbeid og kapital skapar høg skjermingskostnad for arbeidsinnsats, medan mange miljøskadar ikkje er prissette i marknaden. Utvalet peikar på at ei omlegging mot breie, miljøretta avgifter kan redusere forureining, stimulere til meir effektiv bruk av ressursar og frigjere handlingsrom for lågare avgifter på arbeidskraft. Rapporten argumenterer for at miljøavgifter bør vere så langt som mogleg teknisk målretta, gradvis innførde og kombinert med kompensasjons- og omstillingsordningar for ramma grupper og konkurranseutsatte verksemder. Samstundes vert det lagt vekt på at reformen skal vere inntektsnøytral på statsbudsjettet eller bruke delar av inntektene til å redusere andre vridande skattar, særleg arbeidsgivaravgift og marginalskattar på løn. Utvalet konkluderer med at ein strategi basert på «forureinar betalar» saman med eit velfundert program for inntekts- og omstillingskompensasjon kan gi betre miljø og høgare sysselsetjing utan generell veksthemming.

Utgreiinga vurderer rolla og organiseringa til Norges landbrukshøgskole (NLH) og Norges veterinærhøgskole (NVH) i høgare utdanning og forsking, med særleg vekt på korleis dei best kan tene landbrukssektoren og samordnast med resten av universitets- og forskingssystemet. Bakgrunnen er at høgskolane står for ei stor del av landbruksforskinga, har spesialiserte utdanningar og omfattande internasjonalt samarbeid, samtidig som sektoren møter sterkare krav til fagleg slagkraft, effektiv ressursbruk og betre koordinering med andre institusjonar. Utvalet analyserer status, samarbeidsmønstret internt og internasjonalt, instituttsektorens rolle og behovet for styrka fagmiljø over eit 20-års perspektiv. Konklusjonane legg vekt på å styrkje høgskolane fagleg og organisatorisk, betre koordinering mellom høgskolane og instituttsektoren, og å avvege fordeler og ulempene ved ei eventuell overføring av departementstilknyting. Sentrale omsyn er å sikre undervisningskompetanse, auke internasjonal konkurransekraft, unngå fragmentering i forskinga og finne ei departementsløysing som kombinerer sektorstyring og nasjonal høgare utdanningspolitikk.

Denne NOU-en vurderer korleis Noreg kan sikra jamn og sikker forsyning av grønsaker, frukt og bær samtidig som produsentane får stabil og forsvarleg inntekt. Rapporten set saka inn i større politiske mål: matsuverenitet, forbrukarinteresser, distriktspolitikk og inntektspolitikk for landbruket. Ho kartlegg produksjonens omfang, regionale og årlege variasjonar, omsetningskanalar, prisfastsetjing, importvern og eksisterande marknadsreguleringar. Utvalet peikar på problem med sesongvariasjonar, konkurranse frå import, manglande effektivitet i omsetningsledd og svake insentiv for kvalitet og marknadstilpassing. Vidare blir bruken av industrikonservering, import- og eksportstyring, og ulike støtteordningar (frakttilskot, emballasjetilskot, driftstilskot til lagre osv.) vurderte som sentrale verkemiddel. Flertallet legg vekt på betre produksjonstilpassing og ei styrkt, meir effektiv marknadsregulering som kombinerer reguleringsmengder, kvalitetstiltak og målretta subsidier (t.d. kompensasjon for merverdiavgift til forbrukar). Mindretakene framheld alternative prioriteringar i høve til omfanget av regulering og støtte. Samla mål er auka forbruk av norske varer, jamnare prisar og meir oversiktleg administrasjon av importvern og marknadstiltak.

Denne utgreiinga kartlegg og vurderer korleis arbeidsmiljøet påverkar kvinners helse, arbeidsdeltaking og tilknyting til arbeidslivet. Ho byggjer på ei omfattande kunnskapsoppsummering og fleire faglege vedlegg som belyser både psykososiale og mekaniske belastningar i kvinne‑dominerte yrke. Rapporten peikar på at mange kvinner møter kombinasjonar av risikofaktorar — som emosjonelle krav, vald og truslar saman med tungt og belastande fysisk arbeid — og at slike samansette eksponeringar aukar risikoen for muskel‑ og skjelettplager, psykiske plager og sjukefråvær. Kvinner har høgast sjukefråvær i kvinne‑dominerte næringar; gravide har om lag fire gonger så høgt fråvær som ikkje‑gravide. Rapporten synleggjer òg at deltids- og turnusordningar påverkar opplæring, lønn og kontinuitet, og at faktorar utanfor arbeidet (t.d. dobbeltarbeid og livsfaseendringar) spelar inn. Det finst eit stort samfunnsøkonomisk tap ved nedsatt kvinnearbeidshelse — estimert til kring 59 mrd. kroner årleg — og eit tydeleg behov for å styrkje systematisk arbeidsmiljøarbeid på verksemdsnivå, betre partssamarbeid, nasjonale kunnskapsressursar, tilrettelegging gjennom livsfasar og styrka forsking og datagrunnlag for å redusere fråvær og fråfall.

Utgreiinga vurderer kor stor del av Statens pensjonsfond utland (SPU) som bør vere plassert i aksjar. Ho set fondet inn i ei samfunns- og finanspolitisk ramme: SPU er ei omdanna petroleumsformue som skal sikre inntekter for framtidige generasjonar og samtidig fungere som buffer for norske offentlege finanser. Samstundes har lange, nær risikofrie realrenter fallt og forventa realavkastning av fondet er rekna vesentleg lågare enn tidlegare, med eit grunnanslag på om lag 2,3 % per år dei neste 30 åra ved dagens aksjeandel. Utvalet vurderer avveginga mellom høgare forventa avkastning ved meir aksjar og auka svingingar og risiko for permanent tap i realverdi. Flertalet tilrår å heve strategisk aksjeandel frå 60 % til 70 %, fordi det gir høgare venta bidrag til statsbudsjettet, medan eit mindretal tilrår 50 % av omsyn til stabilitet i uttak. Modellar i utgreiinga viser at auka aksjeandel gir større forventa inntekter, men òg større risiko for år med nødvendige innstrammingstiltak i finanspolitikken. Utvalet legg vekt på at handlingsregelen må praktiserast fleksibelt, at ein bør byggje inn tryggingsmarginar ved berekningar av forventa avkastning og at fondet si opne, passive strategi har lågare operasjonell risiko og bred internasjonal legitimitet.

Utgreiinga peikar på eit klart behov for å profesjonalisere tolkeyrket i offentleg sektor for å sikre rettstryggleik og likeverd for brukarar. Manglande og ujamn tilgang på kvalifiserte tolkar, kombinert med stor språkvariasjon, gjer det utfordrande å dekke behova i heile landet. Dagens kvalitetssystem byggjer på tre hovudelement: statsautorisasjon, tolkeutdanning og eit nasjonalt tolkeregister. Autorisasjonsordninga er den einaste offentlege godkjenninga, men autorisasjonsprøven har høg strykprosent og blir avvikla i få språk årleg. Dokumenta viser at ein kort grunnutdanning (30 studiepoeng) ikkje er tilstrekkeleg for å nå krava i autorisasjonsprøven. Samstundes har utdanningstilbodet utvikla seg over tid, og det finst planar om ein full bachelorutdanning. Rapporten peikar vidare på at lisensiering, tydelege etiske reglar, yrkesorganisering og eit fungerande register er viktig for å gje tolkeyrket legitimitet og for å kunne tilbakekalle rettar ved mangelfull praksis. For å møte behova krevst både auka utdanningskapasitet, betre koordinering mellom utdanning og autorisasjon, auka ressursar for å avvikle prøvar i fleire språk, og eit styrka nasjonalt system for kvalitetssikring og rekruttering.