Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga tek utgangspunkt i at mange uhelbredelig sjuke og døande i Noreg ikkje alltid får tilfredsstillande symptomlindring og oppfølging utanfor spesialiserte palliative einingar. Samfunnsutfordringa er å byggje eit system som sikrar samanhengande tenester på tvers av fag og forvaltningsnivå — frå kommunehelsetenesta til spesialisthelsetenesta — slik at pasienten og pårørande får heildøgns omsorg, behandling og sosiale støtteordningar. Utvalet legg vekt på at målgruppa bør avgrensast etter ein øvre forventa levetid (ni–tolv månader) for å målrette ressursar, samstundes som mange forslag òg gjeld for meir langvarig kronisk sjukdom. Nøkkelkonklusjonane peikar på behov for betre kompetanse i symptomlindring i vanlege sjukehus og kommunar, krav om tverrfagleg samarbeid, betre planlegging og koordinerte individuelle behandlingsplanar, styrka utdanning og etterutdanning og meir målretta forsking. Utvalet meiner vidare at hospice-filosofien har verdi, men at tilbodet ikkje nødvendigvis må organiserast som særskilte institusjonar; fleksible løysingar og integrering i eksisterande tenester blir framheva. Føreslåtte tiltak skal vurderast med omsyn til økonomi; minst eitt samla løysingsforslag skal vere mogleg innan rammene som alt finst.

NOU-en vurderer korleis folketrygdens hjelpestønad til hjelp i huset forhold seg til kommunale hjemmehjelpsordningar. Bakgrunnen er utydeleg arbeidsdeling og aukande kommunal ansvar for praktisk hjelp i heimen, kombinert med varierande praksis i kommunane og fleire undersøkingar som peikar på overlap og ulik tilgang. Utvalet peikar på at offentleg innsats må knytast til utvikling av kommunale tenester for å sikre koordinering, rettstryggleik og rasjonell ressursbruk. Rapporten beskriver regelverket for hjelpestønad, undersøkingar (inkl. NIBR) og innhenta informasjon frå kommunane om omfang, organisering og eigenbetaling. Eit fleirtal går inn for at hjelpestønaden kan avviklast dersom kommunane tek ansvar for tenestene, medan eit mindretal krev at ei lovfesting av rett til hjemmehjelp skal liggje føre før ein slik avvikling. Utvalet tek ikkje endelige standpunkt til faste brukarsatsar sidan eit anna utval arbeider med eigenbetaling i helse- og sosialsektoren, men dokumenterer store skilnader i praksis og legg til grunn at økonomiske og administrative konsekvensar av eventuelle endringar må analyserast nærare. Rapporten legg vekt på behovet for klar ansvarsfordeling, likeverd i tenestetilbod og ei styrking av kommunale ordningar.

Denne utgreiinga tek for seg korleis samvirke som organisasjonsform kan fornyast og spreiast i Noreg utover dei tradisjonelle sektorane. Ho møter utfordringar knytte til framvekst av nye behov i samfunn og marknad — frå omsorg, bustad og lokale tenester til småskalaproduksjon og kulturverksemd — og drøftar kvifor samvirke kan vere ein særskild eigna løysing: kombinasjonen av økonomisk samarbeid, demokratisk styring og lokalt sjølvhjelpspotensial. Utgreiinga samanliknar internasjonale erfaringar, klargjer kjenneteikn og prinsipp for samvirke og vurderer dagens norske samvirkelandskap innan forbrukar-, bustad-, landbruk- og fiskerisamvirke. Ein vesentleg del av arbeidet går på formelle rammevilkår: selskapslovgiving, bustadlovgiving og særreglar i råfiskomsetninga blir analysert for å vise korleis lovverk både kan leggje til rette for og avgrense samvirke. Konklusjonen er at samvirke har eit fornyingspotensial ved løysing av lokale og kollektive behov, men at realisering krev målretta juridisk tilpassing, økonomisk støtte og praktisk rådgjeving for oppstart og drift. Samstundes peikar utgreiinga på at samvirke ikkje oppstår av seg sjølv — det krev aktivt arbeid med organisering, opplæring og tilpassa rammevilkår for å tryggje både demokrati og økonomisk berekraft.

Utredninga tek for seg regelverket og praksis for økonomisk sosialhjelp i Noreg på slutten av 1980-talet med mål om å vurdera om reglar og organisering bidreg til sterk kostnadsvekst og skilnader mellom kommunar. Ho skildrar ein dramatisk auke i både utgifter og tal mottakarar, aukande langtidsmottaking og stor variasjon i utmåling mellom kommunane. Sentrale problemstillingar er korleis hjelpa skal avgrensast, om ein kan eller bør innføra meir standardiserte ytelsar eller minstemnormer, samt korleis betre kontroll- og administrative rutinar kan dempa veksten. Rapporten peikar òg på uenighet internt i arbeidsgruppa, særleg om statleg regulering av nivået. Kapitla dekker tema som normert stønad vs. skjønn, nødhjelp, stønadsformer, tilbakebetaling og inndriving, refusjon frå andre ytelser og fylkesmannens rolle i klagesaker. Rapporten legg vekt på retts- og likebehandlingsomsyn, effektiv ressursbruk ved sosialkontora og behovet for samordning med folketrygd og andre ordningar. Konklusjonen er at tiltak på regelverk, styring og administrasjon kan redusere utilsikta variasjon og delvis dempa utgiftsveksten, men både juridiske og politiske val må klarleggast fordi deltakarane ikkje var samde om statleg styring av stønadsnivå.

Utredninga tek føre seg korleis ordningar for fri rettshjelp i Noreg kan styrkjast og omplasserast for å nå fleire som treng juridisk hjelp i eit aukande komplekst samfunn. Ho byggjer på kartlegging av eksisterande tenester — både offentlege og private — og tek med mindre tradisjonelle former for rettshjelp som klagenemnder, etiske bransjenemnder, rettsinformasjon i media og organisasjonar si bistand. Rapporten peiker på at Noreg står relativt sterkt internasjonalt, men at det finst vesentlege udekte behov særleg blant svake grupper og i forvaltningssaker utanfor domstolane. Utvalet anbefaler ei breiare forståing av rettshjelp som også omfattar erfaringstilbakeføring til forvaltning og lovgivarar, og at rettshjelp i større grad kan innehalde faglege bidrag frå andre yrkesgrupper enn juristar. Vidare peikar utredninga på behov for å forenkle saksbehandlingsreglar, vurdere lokal forvaltnings rolle i administrasjon av ordningane, ta stilling til kor mykje brukarane sjølve bør dekkje og å sjå til nabolanda (særleg Sverige) ved reformarbeid. Målet er å gjere juridisk bistand meir tilgjengeleg, meir effektiv og betre integrert i offentlege velferds- og forbrukarordningar.

Denne utredninga analyserer korleis samfunnets reaksjon på bruk og innehav av illegale rusmiddel til eige bruk kan flyttast frå straffesystemet til helse- og omsorgstenesta. Bakgrunnen er at straff ikkje alltid reduserer rusrelaterte skadar eller fremjar behandling, og at mange med rusproblem ikkje oppsøkjer helsetenester av frykt for straff. Utvalet skisserer ei systemendring der bruk og mindre innehav ikkje lenger skal føre til strafferettslege reaksjonar, men til helsefaglege tiltak og ei individuell kartlegging av hjelpebehov. Reformen krev endringar i straffelov og forvalting, bygging av lågterskel helsetilbod, betre samordning mellom kommune- og spesialisthelsetenesta og eit nasjonalt evaluerings- og kompetanseløft. Føremålet er å redusere skade, betre tilgang til behandling, forebygge overdose og marginalisering, samt å auke tryggleiken for sårbare grupper. Utvalet føreslår å erstatte bøter og fengsel med helserettleiarar, frivillig oppfølging og mogleg kontakt med spesialisert behandling. Det er ikkje tale om legalisering av narkotika; narkotikakriminalitet som handel og organisert aktivitet skal framleis vere straffbar. Nokre av medlemene går imot forslag til øvre mengdegrenser og har dissensar på enkelte konkrete avgrensingar.