Søk i NOU-arkivet

Utredninga tar utgangspunkt i at livmorhalskreft har vore ein viktig folkehelseutfordring i Noreg, med om lag 400 nye tilfelle årleg på 1980-talet, samstundes som det allereie blir tekne om lag 500 000 cytologiske prøvar kvart år. Problemet har vore at prøvetakinga har vore ustrukturert og usikker med omsyn til kven som nyttar tenesta, medan internasjonale erfaringar peikar på at organiserte screeningprogram kan redusere insidens og død. Utvalet vurderer metodikk (cytologi), epidemiologi, etiske og juridiske sider, laboratoriekapasitet og administrative/økonomiske konsekvensar, og sluttar samstemt at Noreg bør etablere eit nasjonalt, organiserande program. Sentrale konklusjonar er at kapasiteten for prøvetaking i hovudtrekk er tilstrekkeleg, men treng styring og kvalitetskontroll; at ein sentral registrerings- og innkallingsfunksjon er naudsynt; at det trengs tydelege retningslinjer for aldersgrupper, intervall og oppfølging; og at løysinga krev klåre reglar for personvern, finansiering og ansvar mellom primærhelsetenesta, laboratorier og sentral eining. Utvalet legg fram konkrete forslag til modell, føresetnader for opplæring, evaluering og tiltak mot manglande oppslutnad.

Denne NOU-en kartleggjer omfanget og organiseringa av kirurgisk kreftomsorg i Noreg, med mål om å avgrense kva som bør liggje på fylkes-, region- eller flerregionalt nivå. Rapporten peikar på aukande krefthyppigheit, ureint fordelte ressursar og behovet for meir koordinert, multimodal behandling der kirurgi ofte er sentralt. Det er gjennomført prevalensundersøkingar og gjennomgang av særskilde kirurgiske spesialitetar (generell kirurgi med grenspesialitetar, øre-nese-hals, øye, nevrokirurgi, barnekirurgi og plastikk). Dokumentet vurderer kapasitet, sengebehov og kor behandling bør sentraliserast for å sikre fagleg kvalitet og effektiv bruk av ressursar. For regionane 1 og 2 blir Det Norske Radiumhospital fila inn som ein sentral aktør for fleire regionsoppgåver, men rapporten tilrår å oppretthalde og styrkje kirurgisk kompetanse utan å etablere kirurgisk onkologi som eigen spesialitet per no. Økonomiske og administrative konsekvensar vert skisserte, inkludert forslag om felles kreftråd og koordinerte funksjonar mellom regionsjukehus for å utnytte kapasitet og fremje forsking, undervisning og behandling i samspel mellom institusjonane.

Denne delen av NOU 1979:29 skildrar bakgrunnen og vurderingane som ligg til grunn for å styrkje kreftforskninga i Noreg. Rapporten peikar på auka førekomst av kreft og dei omfattande konsekvensane dette har for pasientar og samfunnet. Departementet ønskjer ei meir funksjonsretta prioritering der innsatsen rettes mot felt der norsk forsking kan gje størst nettoeffekt: årsaksforsking, epidemiologi og miljøovervaking, førebygging, diagnostikk, behandling og rehabilitering samt helsetenesteforsking. Tidlegare utgreiingar og forslag har anbefalt statleg engasjement i institusjonar og finansiering, men nokre sentrale fagmiljø og pasientorganisasjonar har motsett seg særskilte statlege tilskotsordningar for kreftfeltet. Rapporten framhevar behovet for at forsking og helsetenesteutvikling skal byggje på eit robust forskingsmessig fundamen­t, med særleg vekt på førebygging og organisering av behandlingsapparatet for å sikre best mogleg resultat for den einskilde pasient. På denne bakgrunnen skisserer utgreiinga ei funksjonell oppdeling av kreftforskninga i hovudområde for å kunne målrette midlar og tiltak dit der ein ventar størst samfunns- og pasientnytte.

Denne NOU-en tek for seg heilskapen i norsk kreftomsorg på 1970-talet: epidemiologi, behandlingstilbod, ressursbruk og framtidig organisasjon. Rapporten analyserer dagens situasjon med særleg vekt på ikkje-kirurgisk behandling (stråleterapi, cytostatika, poliklinikk), personell og sengekapasitet, og set fram prognosar til 1985/1990. Samfunnsutfordringa er aukande kreftførekomst kombinert med eit fragmentert og ujamnt fordelt behandlingstilbod, kapasitetsmangel på høgenergetiske strålemaskinar og mangel på utdanna onkologisk personell. Utvalet legg vekt på at kreftomsorga må planleggast regionalt med klare funksjonsfordelingar mellom lands-/regionsnivå og fylke/lokalnivå, styrka poliklinisk verksemd, auka tal på strålebehandlingsapparat og systematisk utdanning og rekruttering av spesialistar og medisinske fysikarar. Rapporten gir berekningsmodellar for sengar, maskinar, behandlingseiningar og årsverksbehov, og peiker på behov for eit nasjonalt kreftsekretariat og regionale råd for å sikre samordning, kvalitet og langsiktig ressursplanlegging.

NOU-en tar utgangspunkt i observasjonar av auka forekomst av lunge- og luftvegs‑kreft i ein industribedrift og vurderer korleis Noreg best kan organisere førebygging og undersøking av kreftfremkallande stoff i arbeidslivet. Dokumentet peikar på at talet på yrkesbetinga krefttilfelle i stor grad er underrapportert, blant anna fordi klinisk og anatomisk skilnad mellom yrkes- og ikkje-yrkesrelaterte kreftformer ikkje finst, og fordi lang latenstid og jobbskifte bryt den sannsynlege eksponerings‑sjela. Vidare nemner utgreiinga at mange stoff i industrien er mistenkte eller kjende kreftframkallarar, men at empirisk dokumentasjon ofte manglar. Rapporten legg vekt på at Kreftregisteret innehar verdifullt materiale og kompetanse som bør utnyttast i epidemiologiske undersøkingar, og framhevar behovet for internasjonalt samarbeid, styrka overvaking, systematisk innhenting av eksponeringsdata frå bedrifter, og ei klar organisatorisk forankring for arbeid med yrkesbetinga kreft. Finansiering og praktisk organisering av desse føresegnene blir også behandla, med mål om å betre kartlegging, førebygging og ansvarleggjering i forhold til kreftframkallande stoff i yrket.

Utgreiinga tek føre seg samanhengen mellom utbreidd deltidsarbeid og bruk av skift- og turnusordningar, særleg innan helse- og omsorgssektoren. Problemet blir skildra både som eit inntektssikringsproblem for den einskilde og som eit samfunnsøkonomisk tap ved ikkje å utnytte tilgjengeleg arbeidskraft. Frå arbeidsgivarhald blir små stillingsbrøkar framheva som nødvendige for å få vaktskift «til å gå opp», medan arbeidstakarar peikar på at enkelte arbeidstidsordningar er så belastande at full stilling ikkje er ønskjeleg eller mogleg. Utgreiinga peikar på at vurdering av om turnus er «like belastande» som skift må sjåast breiare enn berre teljing av kvelds-, natt- og søndags­timar; frekvensen av skiftbytte, lange nattevakter og andre organisatoriske faktorar spelar inn. Tidlegare forsøk på partssamordning har ikkje lukkast, og det finst juridiske verkemiddel som fortrinnsrett for deltidsansatte, men verknaden må kartleggast betre. Målet er å føreslå både lovendringar og praktiske tiltak som kan redusere ufrivillig deltid, betre arbeidsmiljøet og sikre tenestekvalitet og effektiv ressursbruk, samtidig som konsekvensar for likestilling, arbeidskraftsbehov og offentlege budsjett blir vurderte.