Søk i NOU-arkivet

Utredninga analyserer årsakene til den skarpe økonomiske krisa i norsk oppdrettsnæring tidleg på 1990-talet, knytt til overproduksjon og sterkt prisfall på oppdrettslaks. Næringa vaks raskt og marknadsavsetjinga klarte ikkje å følgje produksjonsveksten frå om lag 1989, noko som førte til mange konkurstar og store tap for enkeltaktørar. Eit sentralt element var den organiserte omsetningsordninga gjennom Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS): ein særstilling på førstehandsomsetning, minsteprisar og kollektive tiltak som innfrysing. Utvalet vurderer korleis slike reguleringar, saman med manglande verkemiddel for produksjonsregulering og internasjonale marknadsforhold, påverka prisdynamikk og oppdrettarane sine forventningar. Rapporten peiker på at enkelte verkemiddel frå FOS (marknadsføring, kvalitetssikring, prognosar) kunne ha vore levert utan monopolordning, medan minstepris- og innfrysingsmekanismar i praksis kunne forsterke prisuro og skape feilaktige marknadsforventningar. Utredninga kombinerer empiri (kostnads- og regionsanalysar) med vurderingar av marknadsstruktur og stabiliseringstiltak og konkluderer med at krisa er resultat av samspel mellom marknadsoverskot, organisatoriske val og manglande produksjonsstyring.

Utgreiinga adresserer korleis dagspressa kan sikre materiell produksjon og distribusjon i kriser og ved krig. Ho tek utgangspunkt i nasjonale beredskapsføresetnader og vurderer særskilde sårbarheiter knytte til råvarebehov, energiforsyning og transport. Rapporten avgrensar seg mot produksjonssida og legg til grunn at statlege ordningar kan bidra, men ikkje fullt ut oppvege konsekvensar av større kriser eller internasjonale forsyningssvikt. Sentrale vurderingar peikar på at det innanfor gjeldande langtidsplanar finst mål om balanseforsyningar for 90 dagars krigsforbruk og at «krigsforbruk» i denne samanhengen betyr ei reduksjon på rundt 50% i avisvolum. Vidare framhevar utgreiinga at avisene har ei unik funksjon som vedvarande informasjonskanal i kriser, men òg er særleg utsette på grunn av ressurskrevjande distribusjon. Endringar i sikkerheitspolitikken gjev rom for mindre beredskapslagring i fredstid, noko som krev meir målretta planlegging og internkontroll hjå dei einskilde aktørane. Rapporten peikar på behov for koordinert transportberedskap, prioriteringsordningar for innsatsfaktorar, regionale beredskapsregistre og tiltak for å sikre nøkkelpersonell slik at utgiving kan halde fram i kritiske periodar.

Vedleggslista viser at utgreiinga byggjer på eit breitt kunnskapsgrunnlag: juridiske vurderingar, menneskerettslege rapportar, historiske samanlikningar, analysar av beredskapssystem, empiriske studiar av kommunal praksis, helseinstitusjonar og sårbare grupper, samt økonomiske vurderingar og forsyningskjedeanalysar. Samfunnsutfordringa er kompleks: korleis sikre at tiltak mot ein pandemi er effektive, rettslege, rettvise og førebudde i ei tid med knappheit på smittevernutstyr, medisinsk-teknisk utstyr og helsepersonell. Utgreiinga peikar på at mangelfullt lager, sårbare internasjonale leveringslinjer, varierende kommunal praksis og uklare rettslege rammer svekka responsen. Særleg hardt ramma var sjukeheimar, omsorgstenester og sårbare barn og unge. Rapportane framhevar også betydninga av systematiske indikatorar og data for å kunne styre tiltak og økonomiske mottiltak. Hovudkonklusjonen er at Noreg må styrkje beredskapen gjennom betre lagring og forsyningsstrategiar, avklare lovverk og plikter, sikre menneskerettslege vurderingar ved smitteverntiltak, betre koordinering mellom nivå og sektorar, og bygge varig kapasitet innan helsepersonell og omsorgstenester saman med målretta økonomiske beredskapsordningar.

Utgreiinga tek for seg allmennretten til miljøopplysningar — både retten til å krevje opplysningar og retten til å bli informert når behov oppstår — og analyserer kva lovendringar som trengst for å sikra denne retten i norsk rett. Ho byggjer på grunnlovsbestemminga om miljøinformasjon, internasjonale forpliktelsar (særleg Århus‑konvensjonen) og EU‑regelverk. Rapporten peikar på samfunnsutfordringar som manglande einskaplege reglar, avgrensa krav til miljøkunnskap hos enkeltaktørar og praktiske hindringar ved framlegg om utlevering av opplysningar (konkurransehensyn, forretningshemmeligheiter, miljøvernmotivet). Utvalet legg vekt på prinsipielt ansvar hos den som påverkar miljøet til å informere, og på offentleg sektors særskilde plikt til å utarbeide oversiktsinformasjon og informere i samband med avgjerdsprosessar. For produktinformasjon og produksjonsfasar foreslår flertalet ein avgrensa rett til opplysningar, samstundes som det vert opna for unntak ved særlige omsyn. Rapporten identifiserer manglar i gjeldande regelverk og føreslår eit nytt, avgrensa og konkretisert lovverk for å gjennomføre internasjonale krav, styrkje tidsfristar og klargjere kva organ som skal ha informasjonsplikt, inkludert ved akutte miljøhendingar.

Denne NOU-en tek sikte på ei heilskapleg modernisering av finanstilsynslova for å tilpasse tilsynsregime og organisering til endra risikoar, aukande EØS-integrasjon og teknologiske og klimarelaterte utfordringar. Bakgrunnen er at gjeldande lov frå 1956 er endra mange gonger, men ikkje gjennomgått samla i lys av nye oppgåver, betre internasjonale reglar og auka krav til finansiell stabilitet. Utvalet føreslår å vidareføre eit integrert tilsyn for bank, forsikring, pensjon og verdipapirmarknad, men med klarare formål i lova: å fremje finansiell stabilitet og velfungerande marknader, og å leggja til grunn risikobasert prioritering av ressursar. For å styrkja Finanstilsynets rettslege uavhengigheit vil utvalet innføre uttrykkelege rettsreglar som avgrensar departementets instruksjonsmakt i enkeltsaker, og leggja klagehandsaming til ei uavhengig klagenemnd. Utvalet drøftar styringsmodell (styre vs fagstyre) utan eit eintydig flertall, men legg opp til auka openheit om styreprotokollar og klårare arbeidsdeling mellom tilsyn, krisehandtering og andre myndigheiter. Samstundes peikar utvalet på behovet for å forhindra tilsynsarbitrasje i EØS-samanheng, og å vidareføre makroovervaking og krisehandteringsfunksjonar med nødvendige organisatoriske tilpassingar.

NOU 2012:6 analyserer korleis arbeidsretta tiltak blir brukte i Noreg, kva som fungerer, og kvar det er rom for betre målretta innsats. Utredninga peikar på at ordningane er mange og fragmenterte, at resultatet ofte er svak overgang til varig arbeid, og at tiltaka i for liten grad blir styrt av kunnskap om effekt. Samfunnet står overfor utfordringar med varig lågare deltaking i arbeidslivet for enkelte grupper, langvarig sykefråvær og auka bruk av passive ytingar for personar langt frå arbeid. Rapporten framhevar behovet for enkeltmenneskelege, arbeidsretta løysingar som bind tiltak saman med arbeidsmarknaden og arbeidsgivarane. Viktige konklusjonar er at tiltaksapparatet må konsentrerast om tiltak som dokumentert aukar arbeidstilknyting, at økonomiske og styringsmessige insentiv skal rettes mot varig jobb, og at evaluering og kvalitetssikring må styrkast. Rapporten tilrår også betre samordning mellom stat og kommune, meir arbeidsgivarinvolvering, og eit sterkare fokus på individuell oppfølging og kompetanse som svarer til etterspurnad i arbeidslivet. Målet er å oppnå meir arbeid for same eller lågare offentlege ressursar ved å prioritere effektive og dokumenterte tiltak.