Søk i NOU-arkivet

Denne utredninga tek utgangspunkt i eit todelt ansvar: ein grunnlovsfesta infrastrukturplikt om å sikre mangfald og kvalitet i norske medium, og dei raske endringane i medielandskapet som krev nye løysingar. Målet er ei heilskapleg vurdering av økonomiske verkemiddel på medieområdet for å utvikle ein «moderne mediestøtte». Utvalet peikar på at offentleg støtte ikkje berre er eit økonomisk inngrep, men eit verkemiddel for å realisere demokratiske mål om informasjonstilgang, samfunnsdebatt og lokal forankring. Samstundes understrekar utvalget at teknologisk endring, digital distribusjon og endra brukarvanar svekkjer tradisjonelle forretningsmodellar, og at støtteordningane derfor må tilpassast for å vere målretta, effektive og framtidsretta. Rapporten argumenterer for at støtta må utformast slik at ho fremjar pluralisme, redaksjonell kvalitet og mangfald i både regionale, lokale og nisjemedium. Vidare legg utvalet vekt på prinsipp for openheit, evaluerbarheit og regelverk som kan handtere digitale plattformer. Utredninga peikar på behovet for å balansere offentleg innblanding og medienes fridom, samt å sikre at offentlege midlar gir maksimal samfunnsverdi i eit omstillingsperspektiv.

Denne NOU-en er den første offentlege utgreiinga som tek føre seg prioriteringar innan folkehelsearbeidet, om lag 40 år etter det første prioriteringsutvalet for helsetenesta. Føremålet med utgreiinga er å etablere system for prioriteringar som femner breitt over folkehelsefeltet, utover den spesialiserte og kommunale helse- og omsorgstenesta. Trass i positiv utvikling dei siste tiåra med styrking av folkehelsearbeidet, er det utfordringar. Nasjonalt blir prioritering og ressursbruk for mykje styrt av kortsiktige omsyn, og det er vanskeleg å samordne prioriteringar på tvers av sektorar. I kommunane er mangel på kapasitet og kompetanse ei utfordring, noko som gjer det vanskeleg å prioritere langsiktig folkehelsearbeid framfor akutte behov. Vidare er det mangelfull kunnskap om effekt av tiltak og kva som trengst for vellukka gjennomføring. Utvalet anbefaler å utvikle eit eige verdigrunnlag og prioriteringsverktøy for folkehelse, då dette feltet skil seg frå helsetenesta med tiltak på befolkningsnivå som ofte ikkje er etterspurt av enkeltindivid.

Denne utgreiinga vurderer korleis Noreg bør utvikle sitt forsvar dei neste 10–20 åra for å sikre fred, territorial integritet og nasjonal handlefridom i ei vanskelegare sikkerheitsarkitektur. Han byggjer på ei førebuing om aukande geostrategisk spenning, teknologisk endring og auka militær aktivitet i Nordområdet. Samfunnsutfordringa er todelt: å ha tilstrekkeleg militær evne til å avskrekke og forsvara landet mot statleg tvang, samtidig som samfunnsviktig infrastruktur og sivil motstandskraft må vere robust mot hybride og digitale truslar. Utgreiinga framhevar behovet for langsiktig, stabil finansiering, styrkt militær evne på land, til sjøs, i lufta og i kyberrommet, betre overvaking og rask mobiliseringsevne. Ho legg vekt på å integrera militære og sivile ressursar gjennom totalforsvar, å auka rekruttering og ekspertkompetanse, og å sikre forsyningskjeder, ammunisjon og logistikk. Noreg bør vidare forplikte seg tettare til kollektivt forsvar i NATO, samstundes som nasjonale kapabilitetar som maritime styrker, luftvern og overvaking styrkjast. Tiltaka peiker mot ei kombinasjon av investering i materiell, organisatoriske reformer og lovverk som gjer det mogleg å mobilisera og verna samfunnet ved krise og konflikt.

NOU-en ser på korleis kjønnsroller og strukturar formar moglegheitene til barn og unge i Noreg, og peikar på at kjønnssegregasjon tidleg oppstår i barnehage, grunnskule, vidaregåande og fritid. Rapporten visar at stereotypiar om kva jenter og gutar kan, påverkar val av aktivitetar, utdanning og arbeid, og at dette får samfunnsøkonomiske konsekvensar og styrkar ulikskap. Den dokumenterer òg at mange unge møter trakassering og kjønnsbasert vald, samt at digitale arenaer både forsterkar og nyskapar kjønnsdelte mønster. Utvalet argumenterer for at jamstelling krev systematiske, samansette tiltak på ansvarleg nivåar: skule, fritidsorganisasjonar, kulturfelt, kommunar og stat. Sentrale konklusjonar er at tidlegst mogleg innsats, betre informasjon og karriereveiledning, økonomiske og strukturelle insentiv for meir blanding i aktivitetar, og målretta tiltak mot seksuell trakassering og stereotyp reklame, har stor potensial for å endre forløpet. Rapporten vektlegg òg behovet for betre datagrunnlag, forsking og helhetleg styring for å følgje opp endringane over tid.

Utgreiinga vurderer kor stor del av Statens pensjonsfond utland (SPU) som bør vere plassert i aksjar. Ho set fondet inn i ei samfunns- og finanspolitisk ramme: SPU er ei omdanna petroleumsformue som skal sikre inntekter for framtidige generasjonar og samtidig fungere som buffer for norske offentlege finanser. Samstundes har lange, nær risikofrie realrenter fallt og forventa realavkastning av fondet er rekna vesentleg lågare enn tidlegare, med eit grunnanslag på om lag 2,3 % per år dei neste 30 åra ved dagens aksjeandel. Utvalet vurderer avveginga mellom høgare forventa avkastning ved meir aksjar og auka svingingar og risiko for permanent tap i realverdi. Flertalet tilrår å heve strategisk aksjeandel frå 60 % til 70 %, fordi det gir høgare venta bidrag til statsbudsjettet, medan eit mindretal tilrår 50 % av omsyn til stabilitet i uttak. Modellar i utgreiinga viser at auka aksjeandel gir større forventa inntekter, men òg større risiko for år med nødvendige innstrammingstiltak i finanspolitikken. Utvalet legg vekt på at handlingsregelen må praktiserast fleksibelt, at ein bør byggje inn tryggingsmarginar ved berekningar av forventa avkastning og at fondet si opne, passive strategi har lågare operasjonell risiko og bred internasjonal legitimitet.

Utgreiinga vurderer korleis handlingsregelen for bruk av oljeinntekter blir praktisert i ei tid med svært stor statsformue i Statens pensjonsfond utland og med fleire usikre endringar i anslag år for år. Ho adresserer ei samfunnsutfordring der kortsiktige økonomiske svingingar og store kapitalressursar må avvegest mot omsynet til komande generasjonar og behovet for eit robust, veksande fastlands-Noreg. Utvalet drøftar om dagens retningslinjer er tilstrekkelege eller om dei treng presiseringar eller tilleggsreglar for å handtere eit større avvik frå 4-prosentbanen, og for å redusere risikoen ved hyppige revisjonar av nivået på bruken. Rapporten legg vekt på å halde fast ved prinsippet om å bruke ein berekraftig, strukturell ikkje-oljebruttodefisit som referanse, samtidig som ho peikar på behov for betre styring av konjunkturelle utslag, styrking av budsjettdisiplin og meir klarheit om når særskilde tiltak for å fremje vekstevne i fastlandsøkonomien er forsvarlege. Anbefalingane balanserer mellom å sikre langsiktig formuesbevaring og å gi handlingsrom for løpande, produktivitetsfremjande investeringar og tiltak som dempar unødig stabiliseringspress på økonomien.