Søk i NOU-arkivet

NOU 2010: 5 vurderer eit samla system for hjelpemiddel med mål om auka deltaking, likeverd og inkludering for brukarar med funksjonsnedsetting. Utgreiinga peikar på at målgruppa har auka og samansette behov i eit velferdssamfunn som krev samordna tenester for å sikre meistring og livskvalitet. Rapporten skisserer samfunnsutfordringar knytte til fragmentert ansvar, varierende fagkompetanse, ujamn kvalitet i saksbehandling og tilgjenge, samt manglande langsiktige og koordinerte løysingar. Dette svekkjer brukarens moglegheit for å få rett hjelp til rett tid og fører til ineffektive ressursbruk. Utvalet legg vekt på brukarens heilskaplege behov, langsiktig rehabilitering og behov for nasjonal styring kombinert med lokal tilpassing. Sentrale konklusjonar er at systemet treng klarare ansvarslinjer, sterkare fag- og kompetanseoppbygging, bedre koordinering mellom helse-, kommunal- og NAV-tenester, og meir målretta finansiering og tiltak for å fremje innovasjon og varig deltaking. Forslaga tek sikte på å redusere ventetid, jamne ut tilbodskvalitet og sikre betre ressursutnytting gjennom strukturendringar, standardisering og nasjonalt fagmiljø for hjelpemiddelområdet.

Utgreiinga tek for seg rettslege og forvaltingsmessige spørsmål kring retten til fiske i havområdet utanfor Finnmark. Ho kjem i ei kontekst der tradisjonell kyst- og fjordfiske, samiske bruksmønster og moderne kyst- og sjølakseindustri møtest, og der uklare rettsforhold skaper konflikter om tilgang og fordeling av ressursane. Hovudmålet er å klarleggje kven som har rett til å fiske, på kva vilkår, og korleis desse rettane kan vernast gjennom lovgiving og forvaltingsordningar som tek omsyn til både berekraftig ressursbruk og lokale samfunns behov. Rapporten legg fram eit lovframlegg for retten til fiske i havet utanfor Finnmark og skisserer tilleggstiltak for å styrkje fjord- og kystfisket. Konklusjonane peikar på behovet for tydelege rettsreglar, sikring av lokal og samisk tradisjonell bruk, omsyn til næringsutvikling og taleføre forvalting som gir forutsigbarheit, samfunnsøkonomisk nytte og berekraftig forvaltning av fiskeressursane.

Utgreiinga handlar om korleis inntektene til regionale helseføretak (RHF) bør fordelast for å sikre rettferdige tenester og effektiv ressursbruk i spesialisthelsetenesta. Bakgrunnen er variasjonar i demografi, sjukdomsbyrde og kostnadsforhold på tvers av fylke og regionar, som gir ulik tilgang til behandling og ulik økonomisk belastning for føretaka. Samfunnsutfordringa er å utforme eit finansieringssystem som både premierer aktivitet og likeverd, gir stabile rammevilkår, og fremjar kostnadseffektivitet utan å svekke tilgjenge eller kvalitet. Utvalet peikar på at dagens system har for store insentiv til å prioritere aktivitet framfor behov, manglande justeringar for sjukdomsprofil, og for dårleg kompensasjon for strukturelle kostnadar og funksjonsfordeling. Hovudkonklusjonen er at eit kombinert inntektsfordelingssystem — som integrerer basisrammer, behovs- og kostnadsjusteringar og aktivitetskomponentar — best kan ivareta både likeverds- og effektivitetshensyn. Utvalet tilrår tydelege prinsipp for berekning, meir presise mål for behovsjusteringar, overgangsordningar for å unngå store omstillingssjokk, og betre datagrunnlag og styringsindikatorar for å følgje opp verknader over tid.

Utgreiinga peikar på eit omfattande vedlikehaldsetterslep i kommunal og fylkeskommunal bygningsmasse, som omfattar skular, kyrkjer og andre tenestebygg. Kommunane rår over om lag 30 millionar kvadratmeter bygg — kring 9 prosent av total bygningsmasse — med lang teknisk levetid (minst 70 år). Mangelfull planmessig vedlikehald har ført til dårlegare inneklima, auka kostnader ved utbetring og reduksjon i tenestekvaliteten. Tilsyn har avdekka brot på lover og forskrifter, og rapportar og media har synleggjort forfallet. Utvalet legg vekt på at eigaransvaret må forståast politisk og administrativt, at vedlikehald bør ha ein langsiktig ramme og at rammefinansiering er hovudmodell for kommunesektoren. Analysar viser at førehandsvedlikehald utgjer ei låg del av husleia (om lag 1 %) sjølv om effekten kan vere langt større for tenestekvalitet og verdibevaring. Utvalet viser til internasjonal erfaring og faglege innspel og peikar på behov for betre styringssystem, klare krav til eksisterande byggverk, insentivstrukturar som fremjar berekraftig eigarforvaltning, og at minst eitt tiltaksscenario må kunne gjennomførast innan gjevne ressursrammer.

Utgreiinga tek for seg korleis offentleg sektor skal handtere digitale signaturar, dokumentkryptering og tilhøyrande infrastruktur (PKI) for å leggje til rette for sikker elektronisk samhandling mellom borgarar, næringsliv og forvaltning. Ho byggjer på mandatet om å presisere kva ein nasjonal PKI-policy må dekkje, vurdere krav til sertifikattypar og namn/identifikatorar, og klargjere kva forvaltninga sjølv bør organisere versus kva som kan overlatast til marknaden. Rapporten avgrensar seg frå behovsvurderingar og frå etterforskningsspørsmål som nøkkelregenerering/avlytting, og plasserer fokus på autentisering, integritet og ikkje-benekting som dei sentrale tryggleikstenestene. Dokumentet peikar på behovet for felles sertifikatpolicy, krav til samtrafikk mellom sertifiseringsleverandørar, reglar for kryptering og deponering/administrasjon av krypteringsnøkkelar, samt vurdering av elektroniske ID-kort og korleis desse bør organiserast og finansierast. Utgreiinga viser òg til eksisterande nasjonale og internasjonale standardar og rammeverk (til dømes FSP-1, OECD- og EU-retningslinjer) og legg vekt på at løysingar må vere praktisk gjennomførbare, interoperable og rettsleg forankra for å skapa valfridom og tryggleik ved bruk av digitale signaturar i offentleg verksemd.

NOU 1992:32 tek for seg eit grunnleggjande problem: lovmengda og lovstruktur gjer rettssituasjonen uoversiktleg og byrdefull for forvaltning, domstolar, næringsliv og borgarar. Utvalet har vurdert korleis ein kan rydde opp i foreldra, overflødige og fragmenterte lover og forskrifter, og skisserer prinsipp og konkrete løysingar for å få betre styring på regelverket framover. Rapporten peikar på både tekniske og organisatoriske årsaker til problemstillinga: manglande oversikt over gjeldande heimlar, spreiing av reglar på mange enkeltlover og forskriftsnivå, og svake rutinar for oppheving, evaluering og dokumentasjon. Som svar føreslår utvalet systematisk oppheving av utdaterte reglar, konsolidering av heimlar i samlelover, og lovfesting av prosedyrar for evaluering, midlertidig varigheit og oppheving. Vidare legg rapporten vekt på betre produksjonsstyring av forskrifter, krav til at eldre og irrelevante forskrifter blir fjerna frå nasjonale basar, og innføring av administrative verkemiddel for regelkontroll. Målet er eit meir ryddig, tilgjengeleg og formålsretta regelverk som framleis tek omsyn til internasjonale forpliktelsar, utan unødig fragmentering eller akkumulering av forelda reglar.