Søk i NOU-arkivet

Denne utredninga tek utgangspunkt i ei oppfatning av at eit målbilete om eit velfungerande demokrati krev eit mangfald av norske medium som når borgarane med relevant, truverdig og lokal nyheitsdekning. Rapporten peikar på fleire samfunnsutfordringar: digitalisering og marknadsendringa har svekt tradisjonelle inntektsmodellar, annonseinntekter går til globale plattformer, eigarkonsentrasjon og nedbemanning trugar lokaljournalistikken, og økonomisk sårbarheit gjer mange medium mindre robuste overfor ytre press. Med grunnlovens infrastrukturkrav som fagleg referanseramme vurderer utvalet korleis staten best kan nytte økonomiske og regulatoriske verkemiddel for å fremje eit ope, pluralistisk og inkluderande mediemarknad. Hovudkonklusjonen er at staten har ein legitim rolle i å fremje mediemangfald gjennom målretta, transparente og tidsavgrensa støtteordningar kombinert med regulering og tilsyn som fremjar konkurranse og journalistisk kvalitet. Utvalet anbefaler ei pakke av tiltak retta mot lokal- og nisjemedier, støtte til innovasjon og digital omstilling, tiltak mot eigarkonsentrasjon, styrking av offentleg tenestemedier og betre datagrunnlag for oppfølging. Forslaga skal gjere norske medium betre rusta til å levere informasjon som borgarane treng for å delta i eit levande demokrati.

NOU 2010: 7, med tittelen «Mangfold og mestring – Flerspråklige barn, unge og voksne i opplæringssystemet», blei utarbeidd av eit utval oppnemnd av Kunnskapsdepartementet i 2008, og avlevert 1. juni 2010. Utvalet fekk i oppdrag å undersøke korleis ordinær opplæring i grunnskule og vidaregåande fungerer for minoritetsspråklege, inkludert asylsøkjarar, og foreslå endringar. Hovedutfordringa rapporten peikar på er det omfattande fråfallet i vidaregåande opplæring, særleg innan fag- og yrkesopplæringa. Sjølv om deltakinga og gjennomføringa blant minoritetsspråkleg ungdom har hatt ein positiv utvikling over tid, fullfører berre om lag 70 prosent av alle elevar vidaregåande opplæring med bestått innan fem år. Utvalet skulle òg gjennomgå særskilte opplæringstilbod og vurdere tiltak for å betre gjennomføringa og styrke rådgjevinga for desse elevgruppene, med mål om å redusere fråfall og utjamne forskjellar i prestasjonar.

Utgreiinga legg fram eit samla lovforslag — naturmangfaldsloven — med mål om å skapa eit tydeleg og heilskapleg rettsgrunnlag for vern av natur, landskap og biologisk mangfald. Bakgrunnen er eit behov for betre samordning mellom sektorar og klarare reglar enn det fragmenterte regelverket gjev i dag. Utvalet peikar på at ei eiga lov kan gi prinsipp og verkemiddel som føre-var-prinsippet, økosystemtilnærming og berekraft som styrande ramme for forvaltninga. Ei særleg side ved arbeidet er framlegget om reglar for erstatning ved vedtak om områdevern — dette er handsama i eige kapittel og fylgjer eit tilleggsmandat. Forslaga omfattar både rettslege reglar for vernevedtak, reglar om økonomisk kompensasjon til grunneigarar og tiltak for å avklara ansvarsforhold og beslutningsvegar i forvaltninga. Utvalet fremjar løysingar som skal gjera det enklare å fatta vern og samtidig ivareta rettstryggleiken for private interessentar. Utgreiinga er einsemd, noko som tyder på fagleg semje om hovudlinjene i lovoppbygginga og tiltaka som skal sikre nasjonalt biologisk mangfald over tid.

Denne utgreiinga vurderer folkehøgskolane i lys av breie endringar i utdanningssektoren og samfunnets krav om livslang læring. Folkehøgskolane står i ei særstilling sidan dei ikkje gir formell kompetanse, er fri for pensum og eksamen, og legg vekt på sosial læring, livskunnskap og personlig utvikling. Samstundes møter skolane nye utfordringar gjennom reformar som Kompetansereformen og diskusjonar om fagskolar og høgare utdanning. Utvalet framhevar at folkehøgskolane bør berast av pedagogisk fridom og halde fast på allmenndanning og folkeopplysning, samstundes som dei må bli meir synlege i utdanningslandskapet gjennom dokumentasjon av læringsinnhald og realkompetanse. Forslaga inneber både bevaring av kjerneverdiar (ingen einingar eller eksamen, tre poeng ved opptak til høgare utdanning) og konkrete krav til kvalitetssikring: årlege selvevalueringsrapportar som vilkår for godkjenning og statstilskot, metaevaluering administrert av departementet minst kvart tredje år, og revisjon av eigarlov med klåre reglar for tilskot, styresamansetjing, disiplin og sanksjonar. Utvalet peikar også på at folkehøgskolane bør utvikle kortkurs retta mot lokalsamfunn og arbeidsliv og ta omsyn til funksjonshemma elevar i tilskottsordningar og tilrettelegging.

Utgreiinga tek for seg korleis eigarkonsentrasjon, krysseigarskap og utanlandsk eigarskap kan påverke ytringsfridom, redaksjonell fridom og mangfaldet i norske medium. Bakgrunnen er ei observasjon av strukturelle endringar i mediemarknaden og teknologisk utvikling som kan skapa nye former for konsentrasjon og nytte eksisterande lovverk rundt kringkasting og presse. Utvalet legg vekt på ein balanse mellom å sikre kapitaltilgang og konkurransekraft i mediebedrifter, og å handheve grenser som tryggjar eit allsidig medietilbod og vern mot eigarpåverking. Sentrale løysingar er ein ny medielov med tre hovudføremål: sikra ytrings- og redaksjonell fridom, lovfesta eigarbegrensingar i definerte mediegrupper, og krav om aktiv og tilgjengeleg offentleg innsyn i eigarstrukturar. Utvalet går inn for konkrete prosentgrenser for eigardelar i dagspressen, nærkringkasting og riksdekkande radio/TV, og forslår særskilde reglar for distribusjon og nærkringkasting. Samstundes peikar utvalet på behovet for å styrkja allmennmedia gjennom offentlege stimuleringstiltak, å vidareføre pressestøtte og støtte til produksjon av film/TV, samt å styrkja medieforsking og fagutdanning for å møte framtidige utfordringar.

Utredninga tek for seg korleis norsk forsking er organisert og finansiert, og peikar på spenninga mellom heilskapleg styring og fagleg mangfald. Ho skildrar eit system prega av sektorprinsipp, fleire forskingsråd, departementalt ansvar og ein brei institutt- og universitetssektor. Bakgrunnen er eit aukande behov for betre koordinering, klårare rollar og meir effektiv ressursbruk, samstundes som ein må tryggje fridom for grunnforsking og handlingsrom for naudsynt nærings- og samfunnsretta kunnskapsbygging. Utvalet vurderer prinsipielle problem som skillet mellom ''grunnforsking'' og ''anvendt forsking'', utfordringar knytt til programstyring, brukarmedverknad, legitimitet og risiko for ei systemkrise ved dobbel styring og fragmentering. Hovudkonklusjonen er at Noreg treng ei meir samordna forskingsstrategisk teneste: eitt nasjonalt forskingsråd (Norges Forskningsråd) med fagstrategiske råd, tydelege oppgåver, særskilt finansieringsmodell og nært samarbeid med departement og utdanningsinstitusjonar. Utvalet legg også vekt på at universitet og høgskular må ha robuste grunnbevilgningar for fri og langsiktig forsking, at instituttenes organisasjons- og finansieringsformer må klargjerast, og at internasjonalisering, formidling og brukarinnflytelse bør styrkjast for å auke relevans og legitimitet.