Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer om eit nettopensjonssystem kan erstatte eller kombinerast med dagens bruttopensjonsordningar i offentleg sektor, og om tekniske forenklingar kan gjerast utan å auke dei samla offentlege utgiftene. Bakgrunnen er at noverande reglar for samordning mellom tenestepensjonar og folketrygda er kompliserte og vanskelege å oversjå for den einskilde, og at reglane av og til gjev uventa og urimelege utfall: samla pensjon kan bli svært låg eller uventa høg, eller delar av ei pensjon kan «samordnast bort». Utvalet har samanlikna løysingar i andre nordiske land, private tilpassingar i arbeidslivet og vurdert korleis etterlattepensjonar vert handsama. Hovudkonklusjonen peikar mot at ei overgang til rein nettopensjon krev grundige vurderingar av fordelingsverknader, rettsvern og samordningsproblem, og at det finst behov for tekniske forenklingar i dagens bruttoordningar for å auke gjennomsikt og administrativ enkelheit utan å endre samla budsjettmessig nivå.

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.

Denne rapporten er ein teknisk, faktabasert gjennomgang av dei økonomiske rammevilkåra før lønnsoppgjera i 2023. Ho kartlegg nyare utvikling i lønningar, inntekter, prisar, makroøkonomi og konkurranseevne, og legg fram ein kort prognose for konsumprisvekst frå 2022 til 2023. Rapporten legg vekt på å sikre same eininglege datagrunnlag for partane i oppgjeret ved å tilby oppdaterte tal, detaljar om forhandlingsområda (blant anna lønnsforskjellar mellom kvinner og menn og toppleiarar i offentleg forvaltning) og tilgjengeleggjere underliggjande tal i Excel. Rapporten fungerar både som referanse før forhandlingane og som grunnlag for ei etterhandsrapportering etter at oppgjer er gjennomførde. Hovudutfordringane som blir adresserte er å avgrense uenigheit om faktiske økonomiske forhold, synleggjere fordelingseffektar i inntektsutviklinga og vurdere korleis pris- og lønnsutvikling påverkar konkurranseevna. Rapporten konkluderer ikkje med politiske vedtak, men legg fram oppdatert, transparent empirisk materiale og peikar på behov for auka datatilgjenge og oppfølging av særlege lønnsforhold for å støtte velinformerte forhandlingar og etterprøvbar oppfølging av resultata.

Denne NOU-en kartlegg korleis private aktørar (kommersielle og ideelle) deltek i offentleg finansierte velferdstenester, og vurderer styring, juridiske rammer og samfunnsøkonomiske konsekvensar. Utredninga set problemet i eit historisk og teoretisk perspektiv: velferdsstaten har utvikla seg frå statleg produksjon til eit pluralistisk system med fleire leverandørformer, og dette reiser spørsmål om rettstryggleik, kvalitet, kostnadseffektivitet, arbeidsvilkår og demokratiske omsyn. Rapporten analyserer verkemiddel (anskaffingar, tilskot, tilsyn, brukarmedverknad og valmodellar), samt EØS-rettarlege, selskaps- og skatte- og arbeidsrettslege rammer som avgrensar politikkrommet. Konklusjonen er at private leverandørar kan bidra med fleksibilitet og innovasjon, men at fordelane ikkje kjem automatisk: god styring krev klare kontraktar, betre tilsyn, hensiktsmessige kompensasjonsmodellar, klår skiljing mellom kommersielle og ideelle motiv, og tiltak for å hindre uønskt insentiv- og skattetilpassing. Rapporten peikar på at tillit og låge transaksjonskostnader er sentrale for velferdskvalitet, og legg fram konkrete tilrådingar for regelverk, anskaffingspraksis og arbeidslivsstandardar for å sikre at private bidrar positivt til universelle velferdsmål.

Denne NOU-en tek for seg korleis eldre arbeidstakarar går over frå yrkesaktivitet til pensjon i eit perspektiv som balanserer den enkelte sin valfridom og samfunnets behov for arbeidskraft. Bakgrunnen er fallande yrkesdeltaking blant dei over 60 år, særleg blant menn, auka langtidsledigheit i denne aldersgruppa og langsiktige demografiske utfordringar som vil redusere arbeidsstyrken fram mot 2010 og 2030. Utvalet kartlegg offentlege og private pensjons- og stønadsordningar, med særskilt fokus på avtalefesta pensjon (AFP) og om denne ordninga i praksis erstattar uførepensjon eller dagpengar for personar som elles ville vore ute av arbeidslivet. Rapporten legg stor vekt på å slå ring om folketrygden som ei universell ordning, å unngå tiltak som gir auka press på trygdeøkonomien og samstundes å finne tiltak som aukar eldre si yrkesaktivitet og legg til rette for fleksibel avgang. Utvalet tilrår både tiltak som skal auke yrkesdeltakinga blant eldre og tiltak som skal gi meir fleksible overgangsordningar, og peikar på behovet for empirisk oppfølging og koordinerte vurderingar med private pensjonsordningar.

NOU 2024:7 vurderer korleis EØS-samarbeidet formar Noreg i ein verd prega av auka usikkerheit og rask endring. Utgreiinga peikar på at Europa har gått frå marknadsbygging til også å bruke handelspolitikk og industripolitikk som reiskapar for å ivareta sikkerheit og strategiske interesser. EUs grøne giv, energi- og klimapolitikk, og tiltak for økonomisk tryggleik påverkar både.regulering og marknadsvilkår i Noreg, og fører til krav om omfattande omstillingar. Samstundes har geopolitiske endringar — ikkje minst krigen i Ukraina, auka autoritære tilbøyeligheiter og Brexit — skjerpa behovet for tettare samarbeid om forsvar, beredskap og utanrikspolitikk. Utvalet konkluderer at EØS-avtalen framleis er Noregs mest sentrale ramme for samarbeid med EU, men at avtalen i praksis strekker seg inn i stadig fleire politikkfelt. Dette fører til både gevinstar (tilgang til indre marknad, stabil rammeverk) og utfordringar (mindre nasjonalt handlingsrom på utvalde område, krav til implementering og handhevingsmekanismer). Utvalet peikar på behovet for betre strategisk styring av europapolitikken, auka offentleg debatt og styrka institusjonar for å møte konsekvensane av EUs raske politikkutvikling. Det blir òg presisert at fleire relevante tilknytingsformer ikkje er utgreidd fullt ut innanfor mandatet.