Søk i NOU-arkivet

NOU 2024:27 føreslår ei heilskapleg omlegging av det norske skattesystemet for å møte utfordringar knytte til globalisering, grønn omstilling og auka kompleksitet i økonomien. Bakgrunnen er at dagens system har mange avgrensa avgiftsgrunnlag, høge marginalskattar på arbeidsinntekt, og insentiv som hindrar produktive investeringar og berekraftige val. Utgreiinga peikar på behovet for breiare skattegrunnlag og lågare marginalskattar for å styrke arbeidstilbodet og næringslivets konkurranseevne, samstundes som fordelings- og miljøomsyn må ivaretakast. Sentral konklusjon er å forenkle regelverket, redusere skattekiler mellom arbeids- og kapitalinntekt, styrkje miljø- og formuesbaserte instrument, og auke skatteforvaltningas digitale kapasitet. Forslaga kombinerer inntektsnøytrale justeringar med målretta overgangsordningar for sårbare grupper og verksemder. Utgreiinga legg vekt på at reformen må vere fleksibel og følgjast opp med evaluering og justeringar for å unngå utilsikta fordelingsverknader og omgåing.

Denne delutgreiinga analyserer systemet for gjenopptak av straffesaker med sikte på å avdekke svikt, ivareta rettstryggleik og gi forslag til reparasjonar og førebygging. Ho tar utgangspunkt i erfaringar frå enkelt saker der det har oppstått tvil om doms riktighet, og vurderer om dagens regelverk, organisering og praksis gir tilstrekkeleg rettssikkerheit og tillit til rettsvesenet. Utgreiinga peikar på utfordringar knytt til ujamn praksis, manglande openheit, utilstrekkeleg ressurs- og kompetansetilfang og avgrensa klagemoglegheiter for berørte partar. Samstundes framhevar ho behovet for klårare standardar for når og korleis saker kan gjenopnast, betre kommunikasjons- og ytingskrav overfor domfelte, fornærma og allmennheita, og sterkare uavhengig fagleg vurdering i avgjerdsprosessen. Målet er å sikre at feil blir retta, at urett blir oppdaga tidlegare, og at tilliten til strafferettslege avgjerder styrkjast gjennom meir transparens, ansvarlegheit og fagleg kvalitet i gjenåpningsarbeidet.

Utgreiinga tar føre seg behovet for eit endra system for kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i grunnopplæringa. Ho byggjer på erfaringar med eit fragmentert opplegg som i for stor grad har vektlagt kontroll og revisjon framfor systematisk utviklingsarbeid i skulane. Samfunnsutfordringa er todelt: elevar får ikkje likeverdig tilbod, og skulane manglar gode, samla styrings- og vurderingsverktøy for å sikre læring og trivsel over tid. Utvalet peikar på at data som nasjonale prøver og kartleggingsverktøy i dag i hovudsak blir nytta til rapportering, ikkje til systematisk skoleutvikling, og at tilsyn og klagehandtering ofte oppfattast som reint kontrolltiltak. For å møte dette tilrår utvalet eit meir samordna, læringsorientert system som knyter fagleg støtte, lokale utviklingsplanar, leiarkompetanse og betre datagrunnlag saman. Sentral åleine er å flytte fokuset frå straff/revisjon til støtte og utvikling, styrke føreseielege rammer og gi kommunar og skular ressursar og kompetanse til systematisk arbeid for elevar sine lærings- og trivselsmål.

Utgreiinga tek til orde for ei omfattande styrking av fornærmedes og etterlattes stilling i straffeprosessen. Ho byggjer på ei oppfatning om at den tradisjonelle prosessmodellen i for lita grad har teke omsyn til ofra si rett til informasjon, medverknad og vern gjennom saka. Samfunnsutfordringa er todelt: Fornærma opplever ofte å stå svakt i møte med etterforskning og rettslege prosessar, og etterlatne ved dødsfall som følgje av straffbare handlingar har særskilde behov som ikkje alltid blir dekka av dagens rettsreglar og praksis. Utvalet peiker på behovet for konkrete regelendringar, betre regelverk for kommunikasjon og informasjon, auka rettstryggleik ved viktige avgjersler, og særskilt vern og rettar for etterlatne. Forslaga omfattar både lov- og forskriftsendringar og organisatoriske tiltak for å sikre handheving i praksis. Hovudmålet er å gi fornærma reell medverknad, betre tilgang på informasjon og vern mot sekundærskadar, utan at omsynet til ein rettsleg forsvarleg prosess vert svekt. Utgreiinga er i det vesentlege samrøystes og peiker på praktiske og rettskompetente løysingar som kan implementerast relativt raskt.

Utgreiinga vurderer korleis Forsvaret bør utviklast i lys av endra sikkerheitsbilete etter 1990. Ho tek utgangspunkt i fire fundament: eit nasjonalt balansert forsvar, alliert militært samvirke og internasjonalt samarbeid, alminneleg verneplikt og totalforsvaret. Rapporten peikar på ei svekking i berekrafta til desse pilarane som følgje av vedvarande budsjettpress, systematiske underrapporteringar av kostnadar og mangelfull gjennomføring av planlagde strukturendringar. Særleg er det ein markant skilnad mellom planlagde budsjettforutsetningar og faktiske bevilgningar, og kostnadsanslaga for tidlegare planar har vist seg å vere 20–30 prosent for låge. Samstundes har Hæren redusert mobiliseringsstyrken kraftig, medan felles ressursar til øving, materiell og drift er kutta ukritisk. Utvalet argumenterer for at framtidig hovudkurs bør vektleggje eit meir allianseorientert forsvar med evne til internasjonale operasjonar, samtidig som ein må sikre nødvendige investeringar og realistisk langtidsplanlegging. Analysane legg vekt på kombinasjonen av driftsbesparelser og målretta investeringar, betre langtidsøkonomisk styring, og ei tydeleg prioritering av oppgåver og ambisjonsnivå for å gjenreise robustiteten i totalforsvaret.

Utgreiinga tar for seg korleis reguleringar i arbeidslivet kan tilpassast store strukturelle endringar som meir tenesteproduksjon, ny teknologi, globalisering og endra arbeidstakarpreferansar. Ho peikar på eit grunnleggjande dilemma: behovet for tryggleik, helse og velferd for arbeidstakarar mot krav om omstillingsevne, valfridom og auka verdiskaping i verksemdene. Målet er å finne fleksible løysingar som ikkje undergraver liv, helse og sosial tryggleik, samtidig som regelverket gjer det mogleg å omstille og skape arbeidsplassar. Utvalget har fungert som eit forprosjekt og legg fram anbefalingar om vidare arbeid, særleg retta mot arbeidsmiljøkapittelet, arbeidstid og stillingsvern i arbeidsmiljølova. Sentral er å rydde opp i kven som skal vere omfatta av reglane (arbeidsgivar/arbeidstakar-begrepa), korleis unntak skal handterast, og kva som bør lovfestast kontra avtalefestes. Det vert foreslått ei forenkling og tydeleggjering av reglar, meir rom for lokale og avtalebaserte løysingar der det passar, og ei samla gjennomgang av arbeidstidsreglar (gjennomsnittsberekning, tidskonto, overtid, søn-/helgedag- og nattarbeid). Når det gjeld stillingsvern peikar utvalget på behov for å klarleggje reglar om midlertidig tilsetjing, masseoppsigingar, virksomheitsoverdragingar og retten til å stå i stilling, samstundes som fleire medlemmar uttrykkjer uenigheit i forslag om oppmyking på enkelte område.