Søk i NOU-arkivet

Denne utredninga vurderer korleis den norske ordninga for naturskadeforsikring bør organiserast for å møte aukande klima- og skaderisiko. Bakgrunnen er at fleire ekstremvêrsituasjonar og auka utbygging i utsette område utfordrar både forsikringsdeknad, økonomisk berekraft og insentiva for førebygging. Utvalet skildrar ei ordning som i dag byggjer på ein felles pool-løysing mellom private selskap med statleg rolle, men peikar på uklar rollefordeling, manglande prissignal ved lokal risiko og problem med kapitalkapasitet ved store tap. Konklusjonen går i retning av å vidareføre ei solidarisk løysing kombinert med sterkare marknadsprinsipp: betre risikoavgrensing, meir risikobasert premiesetting der det er mogleg, klårare ansvarsdeling mellom marknad og stat som reinsurar, og styrkt fokus på førebygging og skadebegrensing. Utvalet føreslår også konkretiserte overgangsreglar, auka transparens i berekning av avgifter og premiar, og tiltak for å sikre at staten berre trer inn som siste utveg ved ekstremhendelser. Ein av medlemmene har ein prinsipiell dissens som er vedlagd utgreiinga.

Denne utgreiinga vurderer korleis lovverket og styringsstrukturen for Norges Bank bør endrast som følgje av vesentlege oppgåveendringar dei siste tiåra, og korleis forvaltninga av Statens pensjonsfond utland (SPU) bør organiserast. Bakgrunnen er at banken i dag har breiare ansvar enn då den noverande lova blei vedtatt, mellom anna innan pengepolitikk, finansiell stabilitet og forvaltning av store statlege finansielle verdiar. Utgreiinga peikar på samfunnsutfordringar knytte til tydelegheit i mandat, balanse mellom uavhengig fagleg styring og demokratisk kontroll, handtering av interessekonfliktar og behovet for robust risikostyring i forvaltninga av SPU. Utgreiinga konkluderer med konkrete lovframlegg og organisatoriske tilrådingar for å klargjere roller, styrkje ansvarleggjering og leggje til rette for god samordning mellom myndigheiter og sentralbanken ved økonomiske sjokk. Forslaga har som mål å auke transparens, presisere mandat og styringslinjer, samt sikre langsiktig og forsvarleg forvaltning av statlege verdiar gjennom meir tydelege reglar for styring, tilsyn og rapportering.

Utgreiinga vurderer korleis staten bør organisere eigarskapet og styringa av spesialisthelsetenesta for å møte nasjonale helsebehov, effektiv ressursbruk og tryggleik for pasientar. Ho tek utgangspunkt i utfordringar knytte til uklar rollefordeling mellom styringsnivå, varierende fagleg og økonomisk styrke mellom føretak, og behovet for betre langsiktig forvaltning av eigedom og infrastruktur. Samfunnsutfordringa er å sikre likeverdig og tilgjengeleg spesialisthelsehjelp over heile landet, samstundes som ein handterer økonomisk press, teknologisk utvikling og krav til kvalitet og pasientsikkerheit. Utgreiinga peikar på at noverande organisering kan gi fragmentering, redusert styringskraft og ineffektive investeringsløp i bygningsmasse og utstyr. For å møte desse utfordringane tilrår utvalet meir robuste styringsprinsipp, klarare rolle- og ansvarsfordeling, endra regioninndeling og ein meir samordna forvaltning av eigedom og investeringar. Framlegga legg vekt på å styrkje nasjonal samordning utan å svekke fagleg nærleik til pasientar, å balansere sentralisering for effektivitetsgevinstar med lokal tilpassning, og å gi tydelegare økonomiske og juridiske rammer som understøttar kvalitet, beredskap og bærekraft på lang sikt.

Utgreiinga vurderer om klager på Konkurransetilsynet bør handerast i Markedsrådet i staden for å opprette eit eige konkurranseklageorgan. Ho skildrar at sakene på marknadsførings- og konkurranseområdet har felles tema: næringsaktørars åtferd i marknaden og verknader for forbrukarar og samfunn. Samstundes peikar utvalet på tydelege skilnader: konkurransesakene krev omfattande rettslege og særleg økonomiske analysar, ofte med mykje faktagrunnlag og krav om rask handsaming ved fusjonar. Markedsrådet er i dag eit breitt samansett, deltidsbasert nemndorgan med ni oppnemnde medlemmar og eit lite felles sekretariat (om lag 20 % stilling). Utvalet meiner at sakstilfanget kan vere samanliknbart, men at dei få, men store konkurransesakene krev annan kompetanse, kapasitet og arbeidsform enn dagens Markedsråd. Løysingar som blir vurderte er redusert tal medlemmar per sak (tre, med mogleg forsterka nemnd på fem), fleksibel sakssamansetjing frå eit større oppnemnd ledd, styrkt sekretariat og felles løysingar mellom nemndene. Konklusjonen er at Markedsrådet kan fungere som klageorgan dersom det vert supplert med konkurransefagleg og økonomisk kompetanse, auka ressursar og tilpassa arbeidsform og organisering.

Utgreiinga tek for seg heile saksgangen ved adopsjon av barn frå utlandet og kva organ som har ansvar for dei enkelte stega fram til endeleg adopsjon. Ho peikar på at mykje av praksis i dag ligg i forskrifter, rundskriv og avtalar mellom adopsjonsorganisasjonar og opprinningsland, noko som gjer systemet fragmentert. Sentrale utfordringar er uklår ansvarsfordeling, avhengige formidlingsvilkår i opprinningsland som skil vidare mellom einslege, ulike- og likekjønna søkerpar, og ny lov- og delegasjonsendring som har flytta utrednings- og avgjerdsansvar frå kommunane til departementet (delegert til Bufetat regionar) utan fullt utarbeidde retningslinjer. Utvalet argumenterer for at lovregulering og klarare organisatorisk styring vil gjere prosessen meir samordna og rasjonell, utan store omveltningar i feltet. Vidare blir saksbehandlingsreglar og rettsstilling for avgjerder omtalt som punkt som må avklarast i lov eller forskrift. Målet er betre forutsigbarheit for søkjarar, tryggare etterleving av internasjonale forpliktelsar og tydelegare roller mellom adopsjonsorganisasjonar, kommunar/Bufetat og departementet.

NOU 2009:2 vurderer korleis finansinstitusjonar som ikkje er aksjeselskap — først og fremst sparebankar, gjensidige forsikringsselskap og kredittforeiningar — kan få eit moderne og marknadstilpassa rammeverk for eigar- og organisasjonsformer. Utgreiinga peikar på eit behov for eit eigenkapitalinstrument som i praksis kan sidestellast med aksjar, for å auke tilgangen på marknadsfinansiering og gjere eigenkapital meir likvid og omsettleg. Samstundes vert reglar for strukturendringar — samanslåing, deling, verksemdsoverdraging, avvikling og omdanning — revidert for å dekkje selskapsrettslege forhold som i dag ikkje er tilfredsstillande regulerte i finansieringslovgivinga. Forslaget inneber oppretting av nye kapitlar (2b–2d) i finansieringsvirksomhetslova som omfattar hovudreglar om kapitalformer, eit modernisert regelverk for eigenkapitalbevis og særskilte reglar for etablering av finans- og sparebankstiftingar som kan eige eigenkapitalbevis og aksjar i samband med slike transaksjonar. Målet er å gi ikkje-aksjeorganiserte institusjonar betre moglegheiter til å hente kapital og gjennomføre strukturendringar på ein rettstrygg og marknadsvennleg måte, samstundes som det vert teke omsyn til vern av innskytarar, stabilitet og føreseielegheit i eigarskapsforhold. Utgreiinga er i hovudsak einstemmig, med nokre særmerknader.