Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga synleggjer behovet for ei eiga, oppdatert privatrettsleg regulering av avtaleforhold mellom finansinstitusjonar og kundar. Ho kjem etter omfattande endringar i finansmarknaden på 1980-talet: frå avvikling av kredittregulering til ein sterk kredittvekst som saman med låge renter og internasjonal opplåning utløyste ein bankkrise med store tap og statlege kapitaltilføringar tidleg på 1990-talet. Samstundes har institusjonsregelverket (bank-, finansierings- og forsikringslover) blitt modernisert og delvis harmonisert med internasjonale/EØS-standardar, men kontraktsforholdet mellom institusjonar og kundar har i liten grad vore lovregulert og har i praksis stått på standardvilkår fastsette av institusjonane. Kommisjonen peikar på eit klart behov for balanse mellom forbrukarvern og effektive, robuste institusjonar. Ho legg fram eit lovutkast som samlar reglar for innskotskontoar, betalingstenester, lån, institusjonsgarantiar, privatkausjonar, megler-, agent- og rådgjevingsoppdrag. Sentrale framlegg er krav om skriftlege førehandopplysningar (pris, oppseiingsvilkår m.m.), ufråvikne reglar for forbrukarar, plikt for institusjonar til ikkje utan sakleg grunn å avvise innskot eller betalingsoppdrag og reglar om sletting av pant når krav er innfridd. Målet er tydelegare, meir balanserte og meir samanliknbare avtaleforhold i finansmarknaden.

Utredninga peikar på at tinglysing i praksis har fått fleire funksjonar enn berre rettsvern, og at dagens regelverk ikkje lenger er tilpassa samfunnsutfordringar eller tekniske moglegheiter. Det er utfordringar med at dokument blir tinglyst utan rettsleg behov, at tinglysingskontora må vidareformidle mange meldingar, og at manglande samordning med andre register svekkjer kontroll og informasjonsgrunnlag for arealforvaltning. Rapporten legg vekt på at ei framtidsretta løysing må handsame innføring av EDB (datamaskinbasert register), klargjere kven som skal ha kontrolloppgåver, og sikre grunnbokens truverde ved reglar for retting og sletting. Det føreslåtte lovskiftet skal gjere det mogleg å: avgrense kva som skal tinglysast, opprette samband mot eit nasjonalt grunneiendomsregister/geodatasystem, gjennomføre sanering av grunnbokstoffet før maskinell overføring, og innføre tydelege reglar om sletting ved ukjente heimelshavarar eller inaktivitet. Samstundes blir konsekvensar for organisasjon, klageordningar og administrative ressursar vurderte. Samla er målet betre informasjonskvalitet, meir effektive arbeidsprosessar og eit regelverk som fungerer både manuelt og i ei grad av automatisering.

Utgreiinga tek føre seg ei heilskapleg revisjon av regelverket for bustadbyggjelag og burettslag for å modernisere reglar, klargjere rettsforhold og tryggje bebuarane. Ho byggjer på vurderingar av rolla bustadsamvirket har hatt i å fremje sosial og rimeleg bustadforsyning, erfaringar frå tap og risiko i kooperasjonen på slutten av 1980- og byrjinga av 1990-talet, og endringar i bustadmarknaden og anna relevant lovgjeving. Utvalet tilrår to nye lover — ei om bustadbyggjelag og ei om burettslag — men finn ikkje grunnlag for å samla all bustadlovgjeving i ein enkelt bustadlov. Forslaga skal gje meir fleksibilitet ved prisfastsetjing (inkl. moglegheit for sal til fast pris utan krav om sjølvkost), klårare reglar om disposisjonsrett, forkjøpsrettar og reglar for utleige, samt nye grenser for uoppsiglege forretningsføraravtalar. Samstundes vert tryggleikskrav og tiltak for risiko- og tapsfordeling løfta. Utvalet peikar på behovet for tilpassing til ny aksjelovgjeving, vurdering av register for burettslagsandelar, og tiltak for betre bumiljøtilpassing og plan- og byggjeprosessar. Det ligg nokre dissensar knytte til utdeling til andelseigarar, gebyrrammer ved utleige/omsetning og reglar om rett til å leige ut bustader.

Utgreiinga tek for seg innføring og regulering av eierleilighetsinstituttet i Noreg med mål om å leggja fram lovforslag for eierseksjonar. Ho vurderer instituttets funksjon i internasjonal samanheng, utviklinga i Noreg, finansieringsspørsmål, og erfaringar frå fleire europeiske land og USA. Bakgrunnen er behovet for klåre rettsreglar som tryggjar enkeltpersonar, sikrar orden i tinglysing, hanterer fellesforhold og motverkar uheldige samfunnsverknader ved oppdeling av eksisterande bygningar. Utvalet drøftar fordelar som eigarstyring og mobilisering av privat kapital, mot ulempene ved mogleg svekking av kollektiv boligforsyning og konfliktar mellom eigarar og leigetakarar. Konklusjonen er at eierseksjonsforma kan ha ein plass i bustadpolitikken, men berre med særskild rettsregulering: ein eigen lov for eierseksjonar, reglar om fritak og tilbod, vern for leigebustader ved oppdeling, krav til vedtekter og eierforening, samt administrative løysingar for tinglysing og økonomisk kontroll. Utvalet peiker også på nødvendige avgrensingar for å unngå negative konsekvensar for det kooperative bustadfeltet og offentlege mål for bustadforsyning.

Denne utgreiinga vurderer korleis lovverket og styringsstrukturen for Norges Bank bør endrast som følgje av vesentlege oppgåveendringar dei siste tiåra, og korleis forvaltninga av Statens pensjonsfond utland (SPU) bør organiserast. Bakgrunnen er at banken i dag har breiare ansvar enn då den noverande lova blei vedtatt, mellom anna innan pengepolitikk, finansiell stabilitet og forvaltning av store statlege finansielle verdiar. Utgreiinga peikar på samfunnsutfordringar knytte til tydelegheit i mandat, balanse mellom uavhengig fagleg styring og demokratisk kontroll, handtering av interessekonfliktar og behovet for robust risikostyring i forvaltninga av SPU. Utgreiinga konkluderer med konkrete lovframlegg og organisatoriske tilrådingar for å klargjere roller, styrkje ansvarleggjering og leggje til rette for god samordning mellom myndigheiter og sentralbanken ved økonomiske sjokk. Forslaga har som mål å auke transparens, presisere mandat og styringslinjer, samt sikre langsiktig og forsvarleg forvaltning av statlege verdiar gjennom meir tydelege reglar for styring, tilsyn og rapportering.

Utgreiinga tek føre seg framvekst, funksjon og behov for regulering av handel i varederivater i Noreg, med særleg vekt på kraftderivatmarknaden. Varederivater blir framstilt som verktøy for prissikring og planlegging som kan auke effektiviteten og redusere prisvolatilitet for aktørar i underliggande varemarknader. Kartlegginga viser at det norske marknadsbiletet i hovudsak er profesjonelt: berre kraftmarknaden har norske aktørar i alle ledd, medan annan handel ofte går via internasjonale marknadsplassar eller otc-mellommenn. Utvalet peiker på at kundebeskyttelse i snever meining og systemrisk ikkje aleine krev ein omfattande ny regulering, men at det er naudsynt med offentleg rettsregulering for å sikra «sikker og ordna handel». Sentrale omsyn er løysing av oppgjør, krav til sikkerheitsstillelse, lik handsaming frå mellommenn, marknadsgjennomsikt, reglar mot marknadsmanipulasjon, og at norske reglar skjermer mot gråsonar ved grensekryssande mellommannsverksemd. Utvalet føreslår i all hovudsak å innlemma varederivater i definisjonen av finansielle instrument i verdipapirhandellova og etablera konsesjonsordningar, tilsyn og krav til oppgjørs- og klareringsløysingar, samt tilpassingar knytt til netting, kapital og startkapital. Konsekvensane for offentlege budsjett er vurdert som relativt små, medan marknadsaktørar kan vinne effektivitet og risikoreduksjon ved klårare regelverk.