Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga vurderer funksjonsfordeling og administrasjonsordningar innan sosialdepartementets saksområde med sikte på meir effektiv, desentralisert og samordna forvaltning. Ho tek utgangspunkt i behovet for å klargjere rollene mellom stat, fylke og kommune innan barnevern, eldreomsorg, tiltak for funksjonshemma, alkoholomsorg og sosialtenesta, samtidig som nasjonale løysingar for trygd og planarbeid må halda eit sterkt fagleg og administrativt nivå. Rapporten peikar på at reformar må byggja på klare retningslinjer for desentralisering, nytt inntektssystem for kommunar og fylkeskommunar, og betre administrative støttesystem. Sentrale forslag er å styrkja administrasjons- og planfunksjonar i sentralapparatet (tilrådd oppretting av eit Sosialdirektorat og eigen Plan- og utredningsavdeling), klargjering av funksjonsfordeling i barnevern, eldreomsorg og sosialomsorg, og ei samordning mellom trygdeetat og øvrig sosialforvaltning. Utgreiinga fremjar òg konkrete løysingar for finansiering, nemndsstruktur, fylkeslege- og fylkesmannsrollar og betre oppfølging av reformer i lokalforvaltninga. Målsetnaden er ei meir oversiktleg organisasjon som sikrar rettssikkerheit, likeverdige tenester og betra samspel mellom nivåa i forvaltninga.

Utgreiinga tek for seg funksjonsfordeling og administrasjonsordningar knytt til Forbrukar- og administrasjonsdepartementet og lokalforvaltninga i starten av 1980-åra. Ho er motivert av behovet for rasjonalisering, avbyråkratisering, desentralisering og betre samordning mellom sentralstyresmakt og kommunar/fylke. Dokumentet kartlegg føresetnader og problem: overlappande oppgåver mellom sentrale etatar og lokalt nivå, manglande konsekvensvurderingar før reformforslag, og behov for klår rollefordeling innan pris-, inntekts- og forbrukarpolitikk samt personal- og informasjonstenester. Utgreiinga legg vekt på systematiske retningsliner for reformarbeid i lokalforvaltninga, betre utredningsrutinar for administrative og økonomiske konsekvensar, og styrka samordning av familie- og likestillingspolitiske tiltak for barn og unge. Vidare analyserer ho den interne oppbygginga av departementet og underliggande direktorat/etatars funksjonar for å vurdere mogelege omleggingar. Hovudkonklusjonen er at effektiv styring krev klå ansvarsdeling, faste prosedyrar for konsekvensanalyse, og målretta organisatoriske tiltak for å både styrke sentrale fagfunksjonar og gi klare rammer for desentralisering til kommunalt nivå.

Denne utredninga kartlegg funksjonsfordeling og administrasjonsordningar innan kirke- og undervisningssektoren med mål om desentralisering, forenkling og betre samordning mellom stat og lokale styringsnivå. Ho drøftar korleis oppgåver kan flyttast til kommunar og fylkeskommunar (bl.a. grunnskole og vidaregåande opplæring), samstundes som staten held ansvar for spesialskolar, overordna tilsyn og nasjonale rammevilkår. På kyrkjeområdet blir spørsmål om prestegardar, presteboligar, kyrkjer, kyrkjegardar og det regionale overvakinga (stiftsdireksjonen) vurdert med tanke på klåre ansvarslinj er og økonomisk berekraft. Utredninga legg vekt på å klargjera roller (skolestyre, skolesjef, skoledirektør), regulera skoleskyss, bruken av skoleanlegg og tilsynsfunksjonar, og peikar på administrative og økonomiske konsekvensar av reformane. Forslaga inneheld òg konkrete lovendringsframlegg for å sikre rettslege rammer for omorganiseringa. Samla representerer utredninga eit systematisk framlegg til modernisering av sektorane for å oppnå lokal styring, redusert byråkrati og betre ressursbruk utan å svekka nasjonale mål for likeverdig opplæring og kyrkjeleg teneste.

Denne delutredninga vurderer funksjonsfordeling og administrasjonsordningar knytt til Industridepartementet med sikte på auka effektivitet, betre samordning og meir desentralisert styring. Ho tek utgangspunkt i eit komplekst fagfelt der departementet handsamar alt frå industripolitikk, forsking og teknologioverføring til konsesjonar, statsføretak, kredittinstrument og regional bedriftsrettleiing. Samfunnsutfordringa er dobbelt: korleis kombinere nasjonale mål om industripolitikk, forskings- og innovasjonsløft med behovet for rask, lokalt tilpassa verkemiddelbruk; og korleis unngå overlapp og byråkratisk fragmentering mellom ei rekkje offentlege organ og fond. Utgreiinga konkluderer med at strukturane i 1981 er prega av fleire særorgan og fond med delvis overlappande mandat, manglande samordning mellom kreditt- og veiledningstiltak, og behov for klarare rollefordeling mellom sentraladministrasjon, fylke og lokale instansar. Samstundes peikar den på sterke faglege ressursar innan standardisering, patentrådgiving, teknologisk rådgjeving og forskingsstøtte som grunnlag for betre måloppnåing dersom funksjonane blir konsoliderte og administrativt forenkla.

Denne utgreiinga er del av ein breiare reforminnsats for lokalforvaltninga med mål om meir desentralisering, meir demokratisk styring og enklare og meir praktiske administrasjonsordningar. Ho tek for seg Justisdepartementets saksområde med sikte på å klargjere funksjonsfordeling mellom sentralt nivå og regionalt/ lokalt nivå, kartlegg administrativ inndeling og vurderer muligheiter for delegasjon. Rapporten held fram at mange oppgåver i justissektoren kan handterast meir effektivt nærmare brukaren og lokalt politisk ansvar utan å svekke rettstryggleiken. Ho peikar særskilt på politiets interne avdelingsstruktur, fengselsverket og kriminalomsorga i friheit, og vurderer både organisatoriske endringar og konsekvensar for økonomi og administrasjon ved ei gjennomføring av hovudkomitéens forslag. Rapporten bygger på tidlegare delutgreiingar og sekretariatsinnspel frå departementet, og inneheld vurderingar av korleis delegasjon kan skje, kva kontroll- og klageordningar som må følgje med, og kva administrative ressursar som trengst for omstilling. Samla vurdering er at målsettingane om desentralisering og forenkling er gjennomførbare, men krev klårt regelverk, kapasitetsbygging regionalt og avsetjing av overgangsressursar.

Delutgreiinga tek utgangspunkt i behovet for å gjere samferdselsforvaltninga meir desentralisert, demokratisk og effektiv. Ho peikar på at mange oppgåver i veg-, trafikk-, luftfarts- og kollektivsektoren i praksis krev lokal kunnskap og styring, og at dagens oppgavedeling mellom stat, fylke og kommune er kompleks og byr på tungvinte finansieringsordningar. Sentrale utfordringar er uklare ansvarsforhold, omfattande statlege tilskotsordningar med administrativt arbeid og manglande samanheng mellom det politiske ansvaret og finansieringsansvaret. Delutgreiinga konkluderer med at ei rekkje administrative og operative oppgåver bør overførast frå staten til fylkeskommunane, men at slike overføringar må følgjast av tilsvarande overføringar av utgiftsdekning og skatteinntekter slik at fylka kan utføre oppgåvene forsvarleg. Forslaga omfattar også meir delegering til lokale organ, forenkling av utgiftsdeling og avvikling av kompliserte tilskotsordningar. Målet er betre lokal styring, mindre byråkrati, meir demokratisk ansvar og økonomisk klarleik; samstundes må sentrale nasjonale funksjonar innan stamvegar, nasjonal beredskap og strategisk infrastruktur liggje att på statleg nivå.