Søk i NOU-arkivet

Utredninga tek utgangspunkt i ei vedvarande rettsleg og politisk uvisse om korleis bindande arealplanar skal påverke erstatninga ved ekspropriasjon. Sentrale dommar frå slutten av 1990-talet har vist at domstolane i praksis nokre gonger legg vekt på reguleringsplanar ved verdifastsetjing, også når planen avgrensar den private utnyttinga sterkt, noko som har ført til uro om likebehandling og forutsigbarheit for grunneigarar. Samstundes medfører ei klar lovregulering av planen sitt innhald verknader for kommunal planmyndigheit, marknadsprisar og miljøstyring. Utvalet legg til grunn at hovudregelen skal vere at bindande reguleringsplanar leggast til grunn ved erstatningsutmåling, men at unntak frå denne regelen slik dei er utforma i rettspraksis, skal vidareførast og kodifiserast. Hovudmessige mål er å auke rettsikkerheita og forutsigbarheita, samstundes som retten til full erstatning blir ivaretatt i dei tilfella der særlege omsyn talar for å sjå bort frå planen. Utvalet peikar på at ei lovfesting må vere presis for å unngå vilkårlege eller inkonsistente vurderingar, og tilrår vidare utgreiing og avgrensa lovnærare reglar som gjer skiljet mellom hovudregel og unntak tydeleg for domstolar, forvaltning og partar.

Denne NOU-en tek for seg korleis eigedomsretten til grunn påverkar samfunnsmessig arealdisponering og kva verkemiddel som finst eller kan nyttast for å nå politiske mål. Utgreiinga legg vekt på ei samfunnsmessig heilskapsvurdering av grunnutnytting og på avveginga mellom den einskilde eigarens tryggleik og fellesskapets behov — mellom vern av landbruk og natur, sikring av tomteareal til industri og handel, og trygging av tenestetilbod og sysselsetting. Rapporten gir ein systematisk gjennomgang av gjeldande regelverk (bl.a. bygning, jord- og skoglova, naturvern, ekspropriasjon og konsesjon) og peikar på manglar og uklare grensar i reguleringa av eigarrådigheit. Hovudbodskapen er at eksisterande verkemiddel i mange høve kan dekke behova, men at dei krev klårare prioriteringar, betre demokratisk medverknad, og presiseringar for å unngå tvilstilfelle kring inngrep i naturressursar og bakgrunnsareal. Utgreiinga vurderer òg behovet for strengare reglar mot vesentleg omdisponering av ressursar, betre kompensasjonsreglar ved ekspropriasjon, tomtepolitikk og skatte-/avgiftsordningar for å påverke marknadssignal, samt tiltak for å styrkje forvaltninga av offentlege eigedomar.

Dette delutgreiinga tek for seg samordning av plan- og bygningslova med eit vidt spekter lover som direkte rører ved bruk av grunnareal og naturressursar. Bakgrunnen er at mange sektorlover har regler som kan komme i konflikt med kommunal og fylkeskommunal planlegging, noko som skapar fragmentering, uklare ansvarsforhold og praktiske regelkonfliktar ved arealdisponering. Utvalet avgrensar arbeidet til lover med direkte betydning for grunn og ressursbruk, og føreslår samordningsbestemmelsar i kring 30 lover for å sikre coherent styring av arealbruk. Hovudidéen er å etablere prinsipp og ein «samtykkemodell» som skal klargjere forholdet mellom sektorlovgiving og planbestemmelser, redusere motstridande praktisering og gi kommunane handlingsrom innan planrammer. Rapporten peikar òg på at plan- og bygningslova har ei vidare ramme som omfattar økonomisk, sosial og kulturell planlegging, og at dette området krev eigne samordningstiltak i ein framtidig fase. Vidare inneheld utredninga konkrete forslag til endringar i plan- og bygningslova, vurderingar av korleis sektorlover under fleire departement bør tilpassast, og ei gjennomgang av økonomiske og administrative konsekvensar ved ei slik samordning.

Utgreiinga tek for seg korleis realkompetanse kan dokumenterast og nyttast som alternativ til generell studiekompetanse ved opptak til høgare utdanning, og korleis kortare og tilpassa studieløp kan etablerast. Ho er forankra i kompetansereformen og møter eit samfunn i rask endring med aukande krav til etter- og vidareutdanning. Hovudutfordringa er å gjere erverva kunnskap og ferdigheiter frå arbeid og samfunnsliv omsetjbare, verifiserbare og samanliknbare med formell kompetanse slik at vaksne utan vidaregåande sertifikat får reell tilgang til studium. Utvalet peikar på at institusjonane må byggje ordningar for dokumentasjon og vurdering, samstundes som ein tek omsyn til kvalitet og omfang i ordinære studium. Det blir tilrådd å vurdere praksis for privatisteksamensar, avkorting av studieløp basert på dokumentert realkompetanse, og opning for skjerma eller individuelle løp for spesielle grupper. Utgreiinga framhevar behovet for eit nasjonalt rådgjevande organ, klåre kriterium for verifikasjon, og finansierings- og organisasjonsløysingar som gjer at etter- og vidareutdanning kan utviklast utan å underminere ordinær fagleg kvalitet.

Denne delen av NOU-en vurderer korleis skatte- og avgiftssystemet påverkar tradisjonell bank- og forsikringsverksemd og den samla finansiell stabiliteten. Utgreiinga peikar på ei grunnleggjande skjevheit: selskapsskatten gir skattefrådrag for renteutgifter men ikkje for eigenkapitalkostnad, noko som isolert sett favoriserer gjeldsfinansiering. Aksjonærmodellen i personskatten dempar delar av skjevheita, men i ei open økonomi luktar ikkje denne kompensasjonen fullt ut. Forsking og internasjonale vurderingar (IMF, De Mooij, Keen & De Mooij) syner at gjeldsfavorisering aukar gjeldsgrad, men ikkje truleg var ein hovudårsak til finanskrisa. For dei største, systemviktige bankane verkar skatteinsentiv i mindre grad på kapitalstruktur; regulering og tilsyn er meir treffsikre verkemiddel for å tryggje soliditet. Dessutan skil merverdiavgiftsreglar seg ut: dei fleste finansielle tenester er avgiftsfrie, noko som hindrar framlegg om frådragsrett for inngåande avgift. Konklusjonen er at mål om finansiell stabilitet i første rekke bør handhevast gjennom finanstilsyn og reguleringar framfor omfattande endringar i selskapsskatten.

Utgreiinga drøftar norske erfaringar med rentepolitikk etter krigen, bakgrunnen for omleggingar og dei samfunnsøkonomiske problema som følgjer av ulike renteregimer. Ho peikar på konfliktar mellom mål: stabil prisnivå, full sysselsetting, jamn fordeling og effektiv ressursbruk. Særleg blir overgangen frå administrativt fastsette renter til meir marknadsorientert og indirekte kredittstyring vurdert grundig, og verkningar på investeringar, sparing, bustadmarknad og fordelingsmønstret er analysert. Rapporten vurderer også korleis internasjonal rente- og prisutvikling påverkar norsk politikk, og kor viktig samordning med finanspolitikk og betalingsbalansestyring er. Som hovudkonklusjon tilrår utvalet prinsipielle retningslinjer som legg vekt på at renten primært skal tene makroøkonomisk stabilitet og effektiv ressursallokering, at kredittilførselen må styrast overvektande med indirekte verkemiddel, og at direkte rentesubsidier bør avviklast til fordel for målretta overføringar. Den legg opp til klarare mål- og ansvarsfordeling mellom verkemiddel, sterkare fokus på prisstabilitet og større transparens om forholdet mellom likevektsrente og faktisk rente.