Søk i NOU-arkivet

Utvalet vurderer ordninga med offentleg finansierte behandlingsreiser til varmare strøk for kronisk sjuke pasientar, særleg revmatiske sjukdomar, psoriasis og barn/unge med astma, kroniske lungesjukdomar og atopisk eksem. Orsaka av etterspurnad frå pasientar og interesseorganisasjonar og ei fagleg usikkerheit kring effekt og prioritering, har utvalet gjennomgått ordningas historie, faglege innhald, organisering og økonomi. Rapporten peikar på at ordninga har vorte endra gjennom fleire fasar frå tiltak som avlasting av sjukehuskapasitet til eit permanent tilbod; ho er i dag organisert i tre program under fagansvar ved Rikshospitalet, finansiert som statleg rammepost. Dokumentasjonen på medisinsk nytte er mangelfull og delvis omstridd: tidlegare evalueringar viste effekt, medan Statens helsetilsyn rapporterte kortvarig verknad og manglande innretting mot dei mest alvorleg sjuke. Utvalet meiner ordninga må vurderast opp mot overordna helsepolitiske mål om likeverd og prioriteringsprinsipp slik formulert i tidlegare utgreiingar. Det er behov for betre dokumentasjon, klårare formål, prioriteringskriterium, og økonomisk/administrativ regulering slik at eit framtidig tilbod gir målbar medisinsk nytte utan å undergrave behandlingstilbodet i Noreg.

Denne utgreiinga kartlegg prisnivået og rammene for stamflyrutene til, frå og innan Nord-Noreg med mål om å vurdere om reisande i nord har ei dårlegare prisstilling enn i andre landsdelar. Ho set problemet inn i ein regional- og samferdselspolitisk kontekst og søkjer òg samanlikning mot innanlandske prisar i Sverige og Danmark. Rapporten omtaler trafikkomfang, kapasitetsutnytting, lufthavn- og rutetilbod, selskapsøkonomi og eksisterande rabattordningar, og vurderer om lavare takstar kan rettferdiggjast gjennom regionale mål som like levekår og regional vekst. Utgreiinga skisserer ei rekkje alternative takstmodellar (til dømes særtakstar for Finnmark, lågare takstar til/frå og innan Nord-Noreg, samt bruk av eit «jernbaneprinsipp») og drøftar konsekvensar for etterspurnad, konkurrerande transportmiddel, flyselskapa si inntektsdekning og mogleg statleg finansiering. Analysen peikar på at eit reelt takstkutt krev både tiltak på kostnadssida i rutedrifta og sikra dekning av inntektstap, anten gjennom omdisponering i selskapsøkonomien eller via offentlege midlar. Rapporten vektlegg behovet for å samordne tiltak innanfor ei nasjonal takststruktur og at endringar må vurderast mot overordna samferdselsprinsipp og økonomisk berekraft.

Utgreiinga tek for seg behovet for betre regulering av reisekontraktar, særleg knytt til den sterke auken i selskaps- og pakkereiser til Syden. Ho peikar på at dagens forhold mellom arrangørar, seljande byrå og reisande i stor grad byggjer på bransjestandardar og uklare rettslege reglar. Dette skapar rettsleg usikkerheit for forbrukarane og praktiske problem ved brot på kontraktar, avbestillingar og ved behov for heimtransport. Utvalet har avvega interessene mellom arrangørar og reisande og vurdert både prinsippet om sjølvregulering gjennom forhandlingar om standardvilkår og behovet for lovregulering. Flertalet meiner at forhandlingar mellom myndigheitene og reiselivsorganisasjonane bør søkjast for å framforhandle standardvilkår som kan tilpassast næringas struktur, medan eit mindretal går inn for direkte lovgiving. Samstundes er det semje om at om forhandlingane ikkje fører fram, bør ein lov om reisekontraktar bli vedteken. Utvalet har også lagt fram eit konkret lovutkast og vurdert administrative og økonomiske verknader, samt reinska opp i ansvarsforhold mellom turoperatør, tilsette/hjelpearbeidarar, seljande byrå og forbrukar. Vedlegg viser relevante utanlandske reglar og internasjonale avtalar som kan leggast til grunn ved reguleringa.

Denne NOU-en gjennomgår korleis offentlege og private aktørar innan norsk reiseliv bør samarbeide og fordelast oppgåver for å betre informasjonsarbeid, marknadsføring og planlegging. Bakgrunnen er eit behov for klarare arbeidsdeling mellom ein nasjonal, privat medlemsorganisasjon og statlege verkemiddel, og for å styrkje kompetansen lokalt og regionalt. Utgreiinga skildrar næringa sine hovudtrekk — transport, overnatting, formidling — og kartlegg eksisterande organisasjonsmønster med Reiselivsdirektoratet, Landslaget, reiselivsråd og lokale turisttrafikkomitéar. Samfunnsutfordringa er mangel på samordning, uklare finansieringsordningar og fragmentert marknadsarbeid, som svekkjer Norges konkurranseevne internasjonalt. Hovudkonklusjonen er at offentlege oppgåver (planlegging, utbygging, statistikk, utdanning) må avgrensast frå marknadsføring og produktutvikling som i større grad bør liggje til Landslaget og dei regionale organ. Utvalet tilrår ei klar ansvarsdeling, styrka utanlandskontor og marknadsanalyse, meir systematisk lokal/regional organisering gjennom TTK-ane, og tydelegare finansieringsmodellar med offentleg medfinansiering for nasjonale marknadsføringstiltak. Målet er betre koordinering, meir treffsikker marknadsføring i utlandet og meir effektiv bruk av offentlege ressursar til planlegging og kompetansebygging.

Denne utredninga tek for seg ei samla revisjon av lova om reisebyrå frå 1948 for å tilpasse regelverket til den moderne strukturen i reiselivsnæringa, særleg skiljet mellom turoperatørar og seljande byrå. Bakgrunnen er endra rollar og ansvar mellom aktørane, auka behov for forbrukarvern ved pakkereiser og praktiske problem ved konkurs eller manglande gjennomføring som krev rask heimtransport. Utvalet har særleg vurdert om bevillingsplikt framleis bør vere behovsbasert, korleis garantiordninga (garantistillelse) bør utformast, kva ansvar turoperatørar og mellommenn skal ha overfor forbrukarane, og kva reglar som trengst for reisekontraktar. Vidare er det lagt vekt på ei ordning som gir høve til rask disponering av garanti for å dekke heimtransportskostnadar ved brot på reisekontraktar. Utvalet legg fram konkrete forslag til legaldefinisjonar, regeletterleving, garantidekningar og rutinar for administrasjon, og vurderer administrative og økonomiske konsekvensar av laga. Samstundes har departementet bestemt at behandlingen av enkelte spørsmål om reisekontraktar kan utstå, slik at hovudfokuset i denne utredninga er revisjon og modernisering av reisebyrålova sine hovudprinsipp.

Denne utgreiinga tek for seg korleis kjønnsmønster og institusjonelle ordningar hindrar likestilling frå eit gutar- og mennperspektiv. Bakgrunnen er ei samla vurdering av tilstand i utdanning, arbeidsliv, helse og familieliv, og korleis normer og praksis fører til at gutar og menn i større grad enn kvinner fell utanfor eller møter særskilde risikoar. Samfunnsutfordringane inkluderer lågare skår i grunnskole for nokre gutekohortar, høgare fråfallsrate og lågare gjennomføring i vidaregåande skule for gutar, større vald- og skadeutsette arbeid, dårlegare psykisk helse og høgare sjølvmordsfare, lågt bruk av omsorgspermisjon og underrepresentasjon i foreldreomsorg, samt lågare bruk av helsetenester og førebyggjande tiltak. Utgreiinga peiker også på strukturelle barrierar som tenestetilbod som ikkje er tilpassa gutar/menn, manglande data og målretta tiltak, og kulturelle forventningar som avgrensar valfridom. Konklusjonen er at likestilling krev tiltak som anerkjenner og reknar med forskjellar i risiko og behov utan å undergrave kvinneperspektivet. Forslaga kombinerer politikkutvikling, målretta ressursar til skule, helse og arbeidsliv, endra ordningar for foreldrepengar og omsorgspermisjon, styrkt oppfølging for psykisk helse og betre datagrunnlag for å kunne måle framskritt.