Søk i NOU-arkivet

Denne delutgreiinga tek for seg korleis sentrale styresmakter kan påverke tempo og rekkefølgje i norsk vasskraftutbygging for å nå nasjonale energimål og handtere miljø- og distriktspolitiske omsyn. Bakgrunnen er prognosar om behov for auka kraftproduksjon mot 1985 og 1990 (mål på 94 TWh i 1985 og 104,7 TWh i 1990) og at mange vesentlege prosjekt framleis manglar konsesjon eller initiativ. Rapporten skisserer at restressursane er sterkt regionale — særleg Nordland, Sogn og Fjordane og Oppland sit att med mykje ubygd potensial — medan områda kring Oslofjorden og fleire nord- og midtlandsfylke har lite eller inga att. Dette skjer samtidig som enkelte områdes eigarar og lokale selskap ikkje ønskjer utbygging for forsyning til andre regionar. Utgreiinga peikar på manglande juridiske og økonomiske verkemiddel for å prioritere nasjonale, samfunnsøkonomisk mest gagnlege prosjekt, herunder manglande moglegheitar til å tvinge fram utbygging eller tvangsoverføringar mellom fylke. Rapporten legg vekt på behovet for intensivare undersøkingar, ei samla planlegging (Samlet plan for vassdrag) og bruk av både rettslege og økonomiske verkemiddel for å sikre rett prioritering, avbøtande vernshandtering og rask nok utbygging for å redusere oljeavhengig forsyning i overgangsperioden.

Denne NOU-en går gjennom mål, verdiar og ambisjonar for norsk grunnopplæring og peikar på korleis skulen må balansere forankring i nasjonale mål og endringar i eit samfunn i rask utvikling. Utgreiinga framheld at opplæringa skal vere tilgjengeleg for alle uavhengig av bakgrunn, og at skulen både skal gi grunnleggande kunnskapar og bidra til dannings- og identitetsskapande funksjonar. Sentrale problemstillingar er aukande krav til livslang læring, varierande læringsutbytte mellom elevar, og at nokre grupper fell utanfor. Utvalet legg tydeleg vekt på læraren si rolle som avgjerande for kvalitet, og krev større og meir systematisk kompetanseutvikling. Målet om tilpassa opplæring blir forsterka: alle elevar og lærlingar skal ha rett til å få utbytte av opplæringa ut frå eigne føresetnader. Rapporten introduserer omgrep som basiskompetanse og kompetanseplattform for å formulere konkrete kompetansemål i fag, inkludert digitale ferdigheiter som likestilt med lesing, skriving og rekning. Vidare anbefalast å sjå grunnskole og vidaregåande opplæring som ei samanhengande grunnopplæring for å styrke kontinuitet, likskap og moglegheitene for individuell progresjon. Rapporten fremjar tiltak for å redusere sosiale skilnadar og styrke skolens kompensatoriske rolle, samtidig som nasjonal styring og felles mål blir haldne fram som viktige rammer.

Denne delutgreiinga behandlar forslag til nye tekstrekker for Den norske kyrkja med utgangspunkt i internasjonale liturgiske rørsler på 1960- og 70-talet. Ho plassar endringsbehovet i ei historisk linje: frå ei einsarta, middelaldersk tekstrekkje via tillegg frå 1800-talet til press for revisjon etter andre verdskrigen. Samfunnsutfordringa er å gjere tekstval og kyrkjeår meir hensiktsmessige og forståelege for moderne gudstenestepraksis, samstundes som ein søkjer å ta vare på økumenisk kontinuitet. Utgreiinga skildrar tre typar internasjonale løysingar — romersk-katolsk, anglikansk og felles-luthersk — og landar på hovudprinsippa vedtekne i ein felles-luthersk tilnærming: ein basis-rekke med tre lesingar (GT, epistel, evangelium) og 1–3 alternative rekker som kyrkjelydane kan nytte etter lokale behov. Forslaget inneber også noen justeringar i kyrkjeåret, forslag til kunngjering og innleiing til tekstlesningane, og konkrete prekentekst-forslag for to årsgangar. Målet er å oppnå større brukarnytte, fleksibilitet og samtidig arbeide mot mest mogleg felles, økumenisk ordning av tekstlesingane.

Utredninga gir ei samla vurdering av behovet for å modernisere og klargjere straffebestemmelsane som rører grove narkotikalovbrot (§162), ran (§267–268) og heleri (§317). Ho tek utgangspunkt i aukande kompleksitet i sakstypar, utvikling i omfang og internasjonal rettspraksis, og praktiske handhevingsproblem som gjer det vanskeleg å avgjere avgrensing mellom einskild- og fleire lovbrot, å bevise deltaking og å tilpasse straffeansvaret til økonomiske fordelar frå narkotikaomsetnad. Rådet peikar på at gjeldande formuleringar i straffelova er uklare, gir tolkningsvanskar og kan føre til ujamn straffeutmåling. For heleri vert handhevingsproblematikk framheva, særleg når tilhald med pengar eller eigedom som stammar frå narkotika ikkje direkte kan knytast til deltaking i omsetjinga. Utredninga føreslår klårare gjerningsbeskrivingar, vurdering av aukne strafferammer der det er pårekneleg, innføring av reglar som rammar «utbytteheleri», ei eiga bestemmelse om grovt ran og konkrete endringar for å lette bevisførsel og jurisdiksjon ved grenseoverskridande brot. Som vedlegg følgjer ei oppdatert stoffoversikt som grunnlag for rettsanvendinga.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.

Denne NOU-en tek for seg korleis eldre arbeidstakarar går over frå yrkesaktivitet til pensjon i eit perspektiv som balanserer den enkelte sin valfridom og samfunnets behov for arbeidskraft. Bakgrunnen er fallande yrkesdeltaking blant dei over 60 år, særleg blant menn, auka langtidsledigheit i denne aldersgruppa og langsiktige demografiske utfordringar som vil redusere arbeidsstyrken fram mot 2010 og 2030. Utvalet kartlegg offentlege og private pensjons- og stønadsordningar, med særskilt fokus på avtalefesta pensjon (AFP) og om denne ordninga i praksis erstattar uførepensjon eller dagpengar for personar som elles ville vore ute av arbeidslivet. Rapporten legg stor vekt på å slå ring om folketrygden som ei universell ordning, å unngå tiltak som gir auka press på trygdeøkonomien og samstundes å finne tiltak som aukar eldre si yrkesaktivitet og legg til rette for fleksibel avgang. Utvalet tilrår både tiltak som skal auke yrkesdeltakinga blant eldre og tiltak som skal gi meir fleksible overgangsordningar, og peikar på behovet for empirisk oppfølging og koordinerte vurderingar med private pensjonsordningar.