Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga samlar fire tematiske vurderingar innan norsk skipsfart: organisering av vedlikehaldspersonell (pool-ordning), rekruttering og utdanning av maritimt personell, skipsfartens beredskap og velferdstenester for handelsflåten. Ho tek føre seg både operative og strukturelle utfordringar: korleis sikre effektiv bruk av norske sjøfolk i vedlikehald, korleis utdanningssystem og undersøkingar må tilpassast for å møte framtidig etterspurnad etter ulike yrkeskategoriar, og korleis ein tryggjer tilstrekkeleg tonnasje og bemanning for beredskap. Utgreiinga peikar òg på at velferdstenester er naudsynt for sjøfolk i både ordinært norsk skipregister og i Norsk Internasjonalt Skipsregister, og tilrår at staten tek fullt finansieringsansvar slik at velferdsavgifta fell bort. Praktiske hindre for å etablere ei vedlikehaldspool blir belyste — mellom anna skattereglar, arbeidstidsreglar og administrative aspekt — og det blir lagt fram forslag til regleendringar og organisasjonsmodellar for å gjere ein pool effektiv og økonomisk gjennomførbar. Samla inneber utgreiinga konkrete løysingar for betre ressursutnytting, sikrare beredskap og styrka sosialt tilbod for sjøfolk.

Utgreiinga tek for seg samspelet mellom teknologisk utvikling, bemanning og trygg, effektiv drift i moderne handelsfartøy. Ho spring ut av eit nasjonalt behov for å halde oppe skipsfart som næring under norsk flagg samstundes som internasjonale omstillingar og modernisering har redusert talet på mannskap. Sentralt i vurderinga står spørsmålet kva funksjon «sikkerheitsbemanning» skal ha, og korleis bemanning skal tilpassast skipsspesifikk teknisk standard utan at tryggleiken, opplæringa eller sosiale og arbeidsmessige forhold blir skadelidande. Utvalet har gjennomgått gjeldande regelverk (inkl. 1983-forskriftene og STCW-konvensjonen), erfaringar frå forsøk med redusert bemanning, og gjort observasjonar på ulike fartøy. Rapporten legg vekt på at bemanning må vurderast individuelt for kvart skip, at alternative driftsformer og vakthaldordningar kan avgrense ressursbruk, og at sjøfolk si kvalifikasjon, organisering, arbeidstid og avløysingsordningar påverkar bemanning. Økonomiske og administrative konsekvensar skal kartleggast, og utvalet går inn for ei ny regulering som klargjer minimumsfunksjonar og gir rom for både uendra eller reduserte ressursbruksalternativ med sikring av opplæring og arbeidsmiljø.

Utgreiinga tek føre seg om det er forsvarleg og målretta å innføre skattefritak for utanlandske personar eller selskap som investerer i norsk skipsfartsverksemd i ei tid prega av internasjonal krise i skipsfarten. Ho skisserer både næringspolitiske omsyn — ønskje om å styrkje norsk rederinæring og å lokke kapital — og skattemessige omsyn som rører ved rettferd, avtalerett og risiko for konkurransevriding og kapitalflukt. Rapporten peikar på at tidlegare løysingar har gitt avgrensa fritak knytt til utanlandsregisterte skip under norsk bestyrelse, men at eit generelt fritak reiser meir omfattande problema: vanskar med å avgrense kva verksemd som skal omfattast (skip vs anna maritim/landbasert aktivitet), handsaming av ulike selskapsformer (aksjeselskap, partrederi/kommandittselskap), og samspel med internasjonale skatteavtalar og ikkje-avtaleland. Arbeidsgruppa framhevar at eit målretta tiltak må utformast så det minimaliserer skattebaseerosjon, ikkje fører til varig konkurransefordel for ikkje-norske aktørar, og er administrerbart. Løysinga bør difor vere betinga, avgrensa til reell skipsfartsaktivitet og underlagd presise regelendringar og kontrollmekismar.

Utredninga kartlegg konkurranseevna til norsk utanriks skipsfart på byrjinga av 1980-talet. Ho peikar på at næringa står i eit internasjonalt marknadstrykk prega av svingande fraktinntekter, endra tonnasje- og eigarstruktur og aukande bruk av utanlandske registreringar (bekvemmeligheitsflagg). Rapporten analyserer kostnadsstrukturar — særleg lønnskostnader, kapitalkostnader og driftsutgifter — og korleis valutakursar, finansieringsvilkår og nasjonale rammevilkår påverkar konkurranseevna. Den vurderer vidare samspelt effekt mellom ressursar i sjøfarten og andre norske næringar, særleg arbeids- og kapitalmarknad. Hovudkonklusjonen er at konkurranseevna ikkje berre er eit spørsmål om relative lønnskostnader: kapitalkostnader, tilgang på finansiering, bemanning og internasjonale registreringsmønster er like avgjerande. Utvalet synar at delar av norsk shipping har svekt marknadsposisjon i åra 1970–1981, men at politikkendringar, målretta støtteordningar og tiltak for rekruttering og finansiering kan dempe fråflytting av tonnasje under norsk kontroll og styrke norsk næringsliv sin evne til å konkurrere internasjonalt.

Denne utgreiinga tek for seg korleis internasjonalisering og endra rammevilkår påverkar norsk skipsfart, med særleg fokus på uteregistrering av skip og rederienes eigenkapitalsituasjon. Bakgrunnen er aukande internasjonal regulering og preferansepolitikk til fordel for fart under lokale flagg eller med lokale mannskapar, noko som tvinger norske aktørar til å nytte alternative registrerings- og selskapsløysingar for å kunne delta i internasjonale samarbeidsprosjekt, finansiering og marknadstilgang. Samstundes peikar utgreiinga på at fleire rederi har svekka eigenkapital etter fleire års krise, og at dette kan redusere evna til nyinvesteringar. Rapporten kartlegg lovgrunnlag, praksis, lisensvilkår, kontrollmekanismar og konsekvensar for norsk økonomi og arbeidstakarar. Hovudkonklusjonen er at uteregistrering ofte er driven av forretningsmessige, skattemessige og kostnadsrelaterte omsyn, men at det også reiser utfordringar for nasjonal kontroll, arbeidsvilkår og skattegrunnlag. Utvalet tilrår å skjerme norske samfunnsinteresser gjennom justerte lisensvilkår og kontrollrutinar, samtidig som det peikar på behov for tiltak for å styrkje rederienes eigenkapital gjennom både marknads- og statlege løysingar slik at norsk næring kan halde fram med høg investeringskapasitet under endra internasjonale vilkår.

Denne delutredninga tek for seg avgrensinga og målretta bruk av den særskilde sjømannsskattordninga for personell i internasjonal skipsfart. Ho forklarar bakgrunnen for behovet for ny gjennomgang: endra internasjonal skipsfart, fleirarta tilknytingsformer mellom rederi, skip og personell, og særproblem knytte til oljeverksemd og nærfart. Utredninga peikar på at ordninga hittil i hovudsak har omfatta personell på norske skip, med få unntak for nordiske arbeidstakarar på utanlandske skip ved bareboat-charter. Fleire prinsippielle spørsmål må vurderast samla fordi endringar i eitt ledd påverkar handheving, skatteinntekter og konkurransevilkår. Utvalet skisserer at ei mogleg løysing er å utvide ordninga for å omfatte mannskap på norskeide skip registrerte i utlandet, samstundes som det blir vurdert å unnta visse verksemder (særleg oljeverksemd) frå sjømannsskatt. Vidare blir gruppa som går under nærfartstabellar evaluert. Rapporten held fram at raske avgjerder kan krevje mellombelse eller tidsavgrensa ordningar, og at praktisk gjennomføring og samspel med internasjonale skatteavtaler må takast med i vurderinga for å unngå dobbeltbeskatning eller skatteflukt.