Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek for seg korleis offentlege ytingar og ordningar påverkar barnefamiliar sine inntektsforhold, arbeidstilhøve og økonomisk tryggleik. Bakgrunnen er eit behov for å vurdere målretta innsats mot barnefattigdom, samordning mellom kontante ytingar og tenester (til dømes barnehage), og korleis ordningane påverkar likestilling og arbeidstilknytning. Utvalet peikar på at systemet i dag er fragmentert: universelle ytingar (som barnetrygd) gir enkelheit og brei aksept, men reknast i liten grad ned mot inntektsulikskap. Samstundes er enkelte familiar med lave inntekter og einslege familiar særleg utsette for fattigdomsrisiko. Rapporten vektlegg balansen mellom universelle og målretta tiltak, og vurderer verknaden på arbeidstilbodet og fordelingseffekten av skattefrådrag og sosiale ytelsar. Konklusjonane framhevar behovet for ei enklare, meir målretta og samordna utforming som reduserer barnefattigdom utan å skape uheldige arbeidsgnistrar eller større byråkrati. Forslaga søkjer å kombinere ein brei grunnstøtte med supplerande, behovsretta tiltak og betre samspel mellom kontantar og tenestetilbod.

Denne utredninga tek utgangspunkt i eit todelt ansvar: ein grunnlovsfesta infrastrukturplikt om å sikre mangfald og kvalitet i norske medium, og dei raske endringane i medielandskapet som krev nye løysingar. Målet er ei heilskapleg vurdering av økonomiske verkemiddel på medieområdet for å utvikle ein «moderne mediestøtte». Utvalet peikar på at offentleg støtte ikkje berre er eit økonomisk inngrep, men eit verkemiddel for å realisere demokratiske mål om informasjonstilgang, samfunnsdebatt og lokal forankring. Samstundes understrekar utvalget at teknologisk endring, digital distribusjon og endra brukarvanar svekkjer tradisjonelle forretningsmodellar, og at støtteordningane derfor må tilpassast for å vere målretta, effektive og framtidsretta. Rapporten argumenterer for at støtta må utformast slik at ho fremjar pluralisme, redaksjonell kvalitet og mangfald i både regionale, lokale og nisjemedium. Vidare legg utvalet vekt på prinsipp for openheit, evaluerbarheit og regelverk som kan handtere digitale plattformer. Utredninga peikar på behovet for å balansere offentleg innblanding og medienes fridom, samt å sikre at offentlege midlar gir maksimal samfunnsverdi i eit omstillingsperspektiv.

Utgreiinga kartlegg kva handlingsrom norske styresmakter har for regional og distriktsretta støtte innanfor rammene av EØS­regelverket og ESAs praksis. Bakgrunnen er avviklinga av differensiert arbeidsgivaravgift og behovet for å vurdere kva verkemiddel som kan kompensere for auka kostnader i distrikta innanfor lovlege støtteformer. Rapporten avklarar rettslege unntak frå statsstøtteforbodet (gruppefritak, bagatellstøtte, godkjende retningslinjer), kva typar støtte som normaelt er tillatne (investeringsstøtte, sysselsetjing, FoU, transport, miljø, risikokapital) og kva som ikkje er statsstøtte (personretta tiltak, vanleg infrastruktur under visse vilkår). Vidare gir utgreiinga økonomiske vurderingar av ulike verkemiddel med omsyn til måloppnåing i distrikta, og diskutert korleis verkemiddel bør prioriterast mellom direkte kompensasjon til bedrifter og meir langsiktige utviklingstiltak. Hovudkonklusjonen er at det finst eit relativt stort handlingsrom innanfor EØS for å utforme lovleg regional støtte, men at ein må kombinere tiltak som verkar utviklande og målretta, unngå ulovleg driftstøtte, og overveie notifisering av ordningar til ESA der det er naudsynt for å sikre rettsleg klarheit og langsiktig planlegging.

Utgreiinga tek utgangspunkt i behovet for å sikre inntekt under etter- og vidareutdanning for arbeidstakarar på tvers av heile arbeidslivet. Ho oppsummerer eit politisk ønske om ordningar som stimulerer kompetanseheving utan å overføre verksemdsspesifikke kostnadar til ein fellesordning, eller å erstatte eller underminere Statens lånekasse si rolle. Utvalet vurderer tidlegare offentlege arbeid og partssamarbeid, dokumentasjon frå FAFO og VOX, og brevframlegg frå regjering og partar i arbeidslivet. Hovudutfordringane er at dagens finansieringslandskap er fragmentert, med ulik praksis mellom sektorar og innan tariffavtalar, og at tiltak kan ha uønska fordelingsverknader (t.d. kan ordningar føre til utsetjing av førstegongsutdanning for unge eller flytting av kostnader frå arbeidsgjevar til kollektiv finansiering). Utvalget legg vekt på at ei framtidig ordning må vere nasjonal og gjelde heile arbeidslivet, ha tydelege finansieringskriterium, administrerast nøytralt, og innehalde mekanismar som hindrar kostnadsoverføring og ikkje svekker Lånekassen. Administrative og økonomiske konsekvensar skal kartleggast før iverksetjing.

NOU 1992:16 tek for seg korleis rettssystemet og det offentlege støttenettet kan betre stillinga til fornærma i straffesaker, særleg ved vald og sedeligheitsbrot. Utgreiinga peikar på at offer ofte vert utsette for fysisk og psykisk skade, økonomiske tap og praktiske problem ved oppgjer med forsikringar, trygd og erstatningskrav. Samstundes står norsk prosessrett tradisjonelt med lovbrotaren i sentrum, og fornærma spelar ei perifer rolle. Rapporten vurderer både prosessuelle tiltak — slik at rettssaka vert meir skånsam, betre informasjon og større moglegheit for deltaking gjennom advokat — og kompensasjonsordningar, inkludert statleg erstatning og reglar for inndriving av erstatningskrav. Vidare drøftar den behovet for besøksforbod uavhengig av pågåande straffesak, betre politirutinar ved møte med offer, og offentlege støtte- og helsetilbod som krisesenter, krisetelefonar og spesialtenester for seksualfornærma og eldre. Utvalgets hovudkonklusjon er at dei etablerte tilboda og fleire reformer dei siste åra er viktige, men at stillinga til fornærma må styrkast ytterlegare gjennom lovendringar, rettshjelpsutviding og organisatoriske tiltak for å gjere både prosess og oppfølging meir offerorientert.

Denne utgreiinga kartlegg korleis statlege overføringar til næringsverksemd i bygde- og distrikts-Noreg påverkar bosetting, arbeidstilbod og næringsstruktur. Ho tek utgangspunkt i lange regionale utviklingstrekk: avfolking og urbanisering etter 1950, endra sysselsettingsmønster gjennom 1960–80-åra og ulik produktivitets- og inntektsutvikling mellom område. Utvalet konkluderer med at den statlege støtta er omfattande og samansett — frå direkte jordbruksstøtte, marknadstiltak og importregulering til skattepolitiske verkemiddel — og at fordeling og verkemiddelbruk i vesentleg grad påverkar både struktur og lønnsevne i landbruket og andre distriktsnæringar. Rapporten peikar på mangelfull statistikk og kunnskap som vesentleg avgrensing for vurderingar og tydeleggjer at enkelte ordningar har sterke regionale forskjellar i verknad. Samstundes understrekar ho at mange verkemiddel er nødvendig for å oppfylle nasjonale mål om beredskap, matkvalitet og ein viss grad av oppretthalding av busetnad. Utvalet framhevar behov for målretta, differensierte verkemiddel, betre datagrunnlag og samordning mellom regelverk og økonomiske mekanismar for å oppnå meir kostnadseffektiv og rettferdig distriktspolitikk.