Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga vurderer om felles arbeidsgivarfunksjon for frittståande statlege verksemder best blir handtert gjennom ei eiga arbeidsgiversamanslutning. Bakgrunnen er aukande behov hjå ulike typar statlege verksemder for profesjonell forhandlings- og servicekompetanse kombinert med krav frå myndigheitene om styring og kontroll. Utgreiinga ser verksemder i fleire organisatoriske former (statsforetak, heileigd aksjeselskap, stiftingar, forvaltningsorgan med særskilde fullmakter m.m.), samanliknar løysingar i nabolanda og dokumenterer synspunkt frå verksemdene og arbeidstakarorganisasjonane gjennom spørjeundersøking og høyringar. Hovudkonklusjonen er at det finst eit reelt behov for styrka arbeidsgivarkapasitet, men at løysinga må vere tilpassa variasjonen mellom verksemdene. Utgreiinga peikar på to hovudmodellar: ein fullt utbygd arbeidsgiversamanslutning som tek alle forhandlings- og servicefunksjonar, eller ein avgrensa samanslutning som tilbyr administrative tenester og rådgiving. Viktige avvegingar gjeld om medlemskap skal vere frivillig eller obligatorisk, korleis finansiering og kontingentar skal vere, korleis eigarskap/ styringslinjer til staten skal handterast, og korleis konfliktfond og administrative tilknytingar kan utformast. Det føreligg utkast til vedtekter for begge modellane.

Utgreiinga kartlegg og vurderer statleg tilsyn med kommunesektoren med mål om å finne eit heilskapleg tilsynssystem som både ivaretek rettstryggleik, kvalitet og heilskap, og som respekterer kommunalt sjølvråderett og økonomiske rammer. Rapporten peiker på at dagens tilsynsordningar er fragmenterte: dei er utvikla i ulike sektorar, på ulike tidspunkt og med ulik logikk, noko som både kan gi overlappar og motstridande krav for kommunane. Utvalet understrekar at staten ikkje har generell instruksjonsrett over kommunane, og at tilsyn bør kombinerast med rettleiing og styrking av kommunal eigenkontroll. Samstundes må samspelet mellom brukarrettar, klagemoglegheiter, statleg lovlegheitskontroll og lokale revisjonsordningar vurderast. Utgreiinga legg vekt på om tilsyn i større grad kan målretnast, samordnast og styrkjast fagleg slik at summen av pålegg ikkje overstig økonomiske rammer eller undergraver lokalt handlingsrom. Dialogbaserte metodar skal prioriterast, men tydelege kontroll- og sanksjonsfunksjonar må finnast der rettstryggleik og samfunnsinteresser krev det.

Denne utgreiinga kartlegg korleis statlege overføringar til næringsverksemd i bygde- og distrikts-Noreg påverkar bosetting, arbeidstilbod og næringsstruktur. Ho tek utgangspunkt i lange regionale utviklingstrekk: avfolking og urbanisering etter 1950, endra sysselsettingsmønster gjennom 1960–80-åra og ulik produktivitets- og inntektsutvikling mellom område. Utvalet konkluderer med at den statlege støtta er omfattande og samansett — frå direkte jordbruksstøtte, marknadstiltak og importregulering til skattepolitiske verkemiddel — og at fordeling og verkemiddelbruk i vesentleg grad påverkar både struktur og lønnsevne i landbruket og andre distriktsnæringar. Rapporten peikar på mangelfull statistikk og kunnskap som vesentleg avgrensing for vurderingar og tydeleggjer at enkelte ordningar har sterke regionale forskjellar i verknad. Samstundes understrekar ho at mange verkemiddel er nødvendig for å oppfylle nasjonale mål om beredskap, matkvalitet og ein viss grad av oppretthalding av busetnad. Utvalet framhevar behov for målretta, differensierte verkemiddel, betre datagrunnlag og samordning mellom regelverk og økonomiske mekanismar for å oppnå meir kostnadseffektiv og rettferdig distriktspolitikk.

Utgreiinga tek føre seg bruk og rolle for kollegiale styrer, råd og tilsyn i statleg verksemd. Ho byggjer på ei oppfatning av at slike organ kan tilføre fagleg kompetanse og lokalkunnskap, men at systemet er omfattande, inkonsistent og ofte lite effektivt. Hovudutfordringa er å avklare kva type verksemder som treng styre med reell styringsmakt og resultatansvar, og å klargjere ansvar, fullmakter og samspel mellom departement, styre og administrativ leiing. Rapporten peikar på at ordinære forvaltningsorgan i utgangspunktet ikkje bør ha styre, medan forvaltningsbedrifter, forvaltningsorgan med vide fullmakter og statseigde selskap ofte rettferdiggjer styrer på grunn av delegert handlefridom. Det blir lagt vekt på å innføre klare retningslinjer for mandat, ansvarsfordeling, sanksjonar og resultatansvar for styremedlemmer, samt prinsipp for samansetjing av styre og alternativ bruk av rådgjevande eller tilsynsorgan. Målet er betre mål- og resultatstyring, færre overlappande organ og meir konsistent forvaltningspraksis.

Utredninga tek føre seg problemet med at mange statlege interne tenester i dag framstår som «gratis», noko som svekkjer økonomisk ansvarleggjering og fører til utydeleg ressursprioritering hos brukaretatane. Ho byggjer vidare på tidlegare reformforslag og vurderer særleg rolla til Statens bygge- og eigedomsdirektorat (SBED) som eigar og leigar av statlege bygg. Hovudutfordringa er å leggje til rette for marknadsliknande insentiv slik at brukarane ser kostnadane ved lokaleval og prioriterer snarare enn at leverandørane (SBED eller private) ikkje blir eksponerte for kostnads- og kvalitetsinsentiv. Rapporten peikar på skilnader mellom fleksible kapitalobjekt (kontor, bustadar) og spesialbygg (undervisning, sjukehus), og at geografisk plassering påverkar effektane av brukarbetaling. Vidare blir risiko for kostnadsvekst, utvikling av intern ekspertise og oppblåsing av budsjettets inntekts- og utgiftsside diskutert. Som løysing blir det føreslått eit system der brukarane betalar husleige frå driftsbudsjettet, medan SBED blir nettobudsjettert og styrt gjennom krav til overskot og vedlikehaldsnivå. Prinsipp for leiefastsetjing, valfridom for brukarar og avtaler mot private utleigarar blir også framheva som sentrale element i reformen.

Denne NOUen utgreier korleis ei eiga lovfesta form for statleg forvaltningsselskap kan leggje til rette for samla forvaltning av statens industrieigarinteresser. Bakgrunnen er behovet for meir effektiv og samordna styring av ei rekkje heileigde og deleigde industri- og bergverksselskap, samstundes som ein ønskjer å sikra politisk styring, rettstryggleik og rolleavklaring mellom departement og selskapsorgana. Utvalet føreslår eit selskap med eigne styre- og tilsynsfunksjonar som får overteke retten og plikta til å utøva statens eierinteresser i ein avgrensa gruppe føretak, medan staten formelt framleis eig aksjane. Selskapet skal ikkje drivast som produksjons- eller marknadsføringsaktør, men skal fremja konkurransekraft, rasjonell struktur og samordning av planlegging, investering og finansiering. Organiseringa legg vekt på kombinasjon av politisk kontroll (regjering/fylgjande godkjenningar), representasjon av tilsette og ein frittståande tilsynsordning med stor grad av Stortingmedverknad. Finansielt skal selskapet få eit innskot på 500 mill. kroner og adgang til låneopptak for å støtte eiga og tilslutta føretaks verksemd. Utgreiinga adresserer òg konstitusjonelle og forvaltningsrettslege spørsmål knytte til ansvar, kontroll og arbeidstakarinnflytelse.