Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek utgangspunkt i at valregelverket kring personval ved stortings- og kommuneval har vorte oppfatta som dårleg eigna til å gi vanlege veljarar reell påverknad. Ho skildrar eit system der partiintern nominasjon ofte skjer etter reglar frå 1920-året, med praksis som gjev små, organiserte grupper og nominasjonsmøte ein uforholdsmessig stor påverknad. Ved kommuneval blir problema særleg tydelege: hemmelige, organiserte retteaksjonar kan endre utfallet slik at listene ikkje speglar fleirtalet av veljarane lokalt. Reglane om kumulering, namneføring på stemmesetlar, reservekandidatar, tillitsutval, underskriftskrav og økonomisk godtgjersle ved utsendingar er kompliserte og til dels tolkningsvanskelege. Utvalet vurderer både å modernisere og å gjere nominasjonsreglane obligatoriske for registrerte parti, å gi veljarane kumulasjonsrett ved stortingsval på linje med kommuneval, og å endre oppteljingsreglane for korleis personlege røyster blir rekna ved mandatfordeling. Forslaga har som hovudmål å auke den alminnelege veljarens direkte moglegheit til å påverke kven som vert vald, samstundes som dei søkjer å rydde opp i uklare reglar og betre sikre økonomisk og praktisk gjennomføring av nominasjonsprosessane.

Utgreiinga vurderer erfaringane med Stortingets ombudsmann for forvaltninga og peikar på både nasjonale og internasjonale føresetnader for ordninga. Ho plasserer ombodsmannen som eit sentralt kontrollorgan for å verne borgarane mot urett i offentleg forvaltning, og dokumenterer at tilsvarande ordningar har spreidd seg breitt internasjonalt. Utvalet ser at namnet «ombudsmann» er godt innarbeidd trass i at det ikkje er kjønnsnøytralt eller særs informativt, og føreslår å legalisere «Sivilombudsmannen» som vanleg sidebetyding. Juridisk kompetanse vert vurdert som naudsynt for stillinga, og kravet om juridisk utdanning blir oppretthalte. Valprosedyren skal liggje innanfor Stortingets ordinære rammer, men utvalet tilrår at valet skjer utan debatt for å skjerme diskusjon om personlege forhold. Vidare vurderer utvalet reglar for stadenfortredar, pensjon, tilsetjingsreglar for kontoret, innsyn og tausheitsplikt, mynde til å krevje opplysningar og avgrensingar i klagehandsaming. For å møte aukande arbeidsmengd blir tiltak som forsterka personale, delegasjon av mynde, distriktskontakt og betre informasjon overvegd. Hovudmålet er å styrke ombudsmannsinstitusjonen, gjere ho meir tilgjengeleg for publikum og sikre at avgjerder og anbefalingar vert følgde opp av forvaltninga.

Utredninga kartlegg korleis Stortinget kan følgje opp og kontrollere statleg verksemd innanfor ramma av Grunnlova og parlamentarisk skikk. Ho tek opp problem som oppstår når forvaltningsmakt vert delegert til organ utanfor departementa, særleg statsbedrifter og selskapsstyrte verksemder, og vurderer både konstitusjonelt ansvar og reelle kontrollmekanismar. Samfunnet står overfor utfordringar med auka bruk av sjølvstendige organ, tilskot og aksjeinteresser som svekkjer direkte politisk styring og gjer kontroll- og rapporteringsordingar meir kompliserte. Utvalet legg vekt på at Stortinget må ha tydelege verktøy: eit styrkt Riksrevisjon, betre og tidfesta rapportering frå departement og forvaltningsorgan, målretta bruk av ombodsmannen for forvaltninga, og klåre reglar for instruksjons- og ansvarslinja mellom regjering, departement og frittståande organ. Vidare drøftar utvalet organisering av sakshandsaming i Stortinget vedrørande konstitusjonell kontroll, inklusiv protokollkomitéen og komitéenes rolle. Hovudkonklusjonen er at kontrollen må styrkjast gjennom lover og instruksar, meir systematisk revisjon og rapportering, og ressursauke til kontrollorgan for å sikre demokratisk ansvar og rettstryggleik ved aukande bruk av alternative forvaltningsformer.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.

Utgreiinga tek føre seg eit system som i 1982 gjev store økonomiske og administrative problem: statlege forskotteringar, låge innkrevingsprosentar og ei kompleks sakshandsaming som krev mykje ressursar. Problemet er todelt: (1) staten betaler netto store summar i forskotsbidrag og stønad til einslege forsørgjarar (om lag 100 mill. kr./år), og (2) den praktiske innkrevjinga og rekneskapsføringa er tungrodd, delvis fordi reglar og unntak har vorte stadig meir detaljerte. Utvalet legg vekt på forenkling av regelverk, organisatoriske endringar og betre teknologisk bruk (felles register og EDB-løysingar) for å redusere ressursbruk utan å svekkje tenestetilbodet for bidragsmottakarar. Forslag omfattar endringar i kven som fastset bidrag, overgang til faste kroner per periode via skattetrekk, utnytting av Arbeidstakar-Arbeidsgivarregister og landsdekkjande utbetalingssystem, samt ei vurdering av korleis kommunar og skattemyndigheiter kan overta meir av saksbehandling og innkrevjing. Hovudmålet er å senke statens nettoutgifter, auke innkrevjingsgraden og gjere administrasjonen meir oversiktleg og rasjonell, samstundes som rettstryggleiken for partane vert ivareteken.

Utgreiinga legg fram eit forslag om ei samla tvangsbegrensingslov som skal regulere bruk av tvang og inngrep utan samtykke i helse- og omsorgstenesta. Bakgrunnen er at dagens regelverk er fragmentert og gir ulik praksis mellom sektorar og kommunar, noko som svekkjer rettstryggleiken til livsutfaldande og sårbare personar. Utvalet peikar på at tvang ofte vert nytta utan tilstrekkeleg vurdering av samla alternativ, vurdering av pasientens beslutningskompetanse eller skriftleg dokumentasjon av vurderingane. Det finst store utfordringar knytt til tvang i somatisk eldreomsorg og blant personar med demens og utviklingshemming, manglande opplæring og kompetanse hos tilsette, og svakheit i tilsyns- og klageordningar. For å styrkje rettstryggleiken og redusere unødig tvang føreslår utvalet ein prinsippfesting om minst mogleg inngripande tiltak, klarare vilkår for inngrep utan samtykke, krav til kontinuerleg vurdering, prosedyrar for dokumentasjon, og betra tilsyn og registrering. Utvalet legg også vekt på førebygging gjennom kompetanseheving og systematisk arbeid for brukarinnverknad og frivillige tiltak, og tilrår strukturelle endringar for å betre kunnskapsgrunnlaget om bruk av tvang i tenestene.