Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer korleis regelverket og styringsstrukturane i norske selskap kan styrkast for å førebygge manipulering av finansiell informasjon og auke tilliten i kapitalmarknaden. Ho tek utgangspunkt i at feilinformasjon i rekneskap og sviktande internkontroll kan skade investorar, kreditorar og den samfunnsøkonomiske effektiviteten. Vidare peikar utgreiinga på behovet for betre samspel mellom lovgiving, tilsyn og revisjonspraksis for å avdekke og reversere manipulerande åtferd. Forslaga inneheld både lovendringar i regnskapslova og justeringar i andre lover, samt organisatoriske tiltak retta mot revisjon, selskapsstyring, opplysningsplikt og handhevingsmekanismar. Målet er å skjerpe ansvar og sanksjonsgrunnlag, forbetre opning og rapportering, styrkje revisors uavhengigheit og kvalitet, og skape betre føresetnader for tidleg avdekking av misleghald. Samtidig legg utgreiinga vekt på å finne tiltak som ikkje pålegg urimeleg byrde for næringslivet, men som gir effektiv og målretta innsats mot manipulering av finansiell informasjon.

Utgreiinga vurderer korleis staten bør organisere eigarskapet og styringa av spesialisthelsetenesta for å møte nasjonale helsebehov, effektiv ressursbruk og tryggleik for pasientar. Ho tek utgangspunkt i utfordringar knytte til uklar rollefordeling mellom styringsnivå, varierende fagleg og økonomisk styrke mellom føretak, og behovet for betre langsiktig forvaltning av eigedom og infrastruktur. Samfunnsutfordringa er å sikre likeverdig og tilgjengeleg spesialisthelsehjelp over heile landet, samstundes som ein handterer økonomisk press, teknologisk utvikling og krav til kvalitet og pasientsikkerheit. Utgreiinga peikar på at noverande organisering kan gi fragmentering, redusert styringskraft og ineffektive investeringsløp i bygningsmasse og utstyr. For å møte desse utfordringane tilrår utvalet meir robuste styringsprinsipp, klarare rolle- og ansvarsfordeling, endra regioninndeling og ein meir samordna forvaltning av eigedom og investeringar. Framlegga legg vekt på å styrkje nasjonal samordning utan å svekke fagleg nærleik til pasientar, å balansere sentralisering for effektivitetsgevinstar med lokal tilpassning, og å gi tydelegare økonomiske og juridiske rammer som understøttar kvalitet, beredskap og bærekraft på lang sikt.

Utgreiinga føreslår eit nytt, målstyrt økonomistyringssystem for jernbanen med klar skilnad mellom politisk ramme og bedriftsøkonomisk ansvar. Ho tek utgangspunkt i offentleg behov for å ivareta samfunnsøkonomiske mål samtidig som ein ønskjer sterkare insentiv for effektiv drift i NSB. For å nå dette blir jernbanen delt rekneskapsmessig i to delar: ei infrastrukturdel («kjøreveg») finansiert og vedlikehalden gjennom statlege bevilgingar, og ei trafikkselskapdel som driv person- og godstransport og som skal dekkje kostnader gjennom trafikkinntekter og offentlege tilskott. Infrastrukturkostnader skal budsjetterast samla og investeringar handterast som avskrivningsfrie postar/«reinvesteringar som vedlikehald» for å gi direkte styring av vedlikehald og standard. Trafikkselskapet får eit økonomisk resultatkrav og tilskott bokførast som offentleg kjøp av transporttenester. Forslaget legg vekt på å halde dagleg drift samordna (derfor ikkje full organisatorisk utskifting av kjøreveg til eigen etat), men styrke rapportering, målformulering og krav til kostnadseffektivitet (t.d. produktivitetsforbetringar). Modellen balanserer politisk styring, økonomisk ansvar og krav til oversikt og samanlikning med vegsektoren.

Utgreiinga tek føre seg korleis den offentlege eksportfremjande verksemda i Norge er finansiert og styrt, og peikar på svakheitar og tiltak for 1981–1985. Ho skildrar ei todelt finansieringsstruktur: ein eksportavgift (0,75 promille av utføringsverdi) som finansierer Eksportfondet og verket til Norges Eksportråd, og ein statsbudsjettpost (kap. 815) som sidan midten av 1970‑åra har vorte bygd ut for tilleggstiltak. Problemstillinga er at avgiftsinntektene er direkte knytte til eksportvolum og prisar, og kan bli utilstrekkelege nett då behovet for eksportfremjing er størst. Samstundes har auka statlege bevilgningar vorte distribuerte gjennom Eksportrådet, noko som krev betre samordning. Utvalet konkluderer med behov for eit meir stabilt og fleksibelt finansgrunnlag (inkludert likviditetsreserve), betre styrings‑ og koordineringsmekanismar mellom departement og Eksportråd, og organisatoriske endringar i styre og råd for å reflektere strukturelle endringar i eksportnæringar — særleg oljerelatert verksemd. Det vert òg føreslått meir bruk av brukarbetaling (honorar) for visse tenester, klårare fordelingsreglar mellom kap. 815 og Eksportfondet, og eit nytt styringssystem med råd, styre og finansutval for å sikre ein mest mogleg einsarta prioritering av eksportfremjande aktivitetar.

Utvalet tek føre seg behovet for eit moderne, overordna økonomisk styringssystem for Statens vegvesen, i lys av ein brei reformstraum innan offentleg sektor mot meir mål- og resultatorientert styring. Bakgrunnen er ønskje om å forbetre politisk styring samtidig som etaten skal få større handlefridom og økonomiske insentiv for effektiv ressursutnytting. Utvalet skal både klargjere kva oppgåver som bør liggje igjen i offentleg regi og kva som kan kjøpast frå private aktørar, vurdere ansvar- og målfordeling mellom overordna myndigheit og etaten, og greie ut eigna styringsformer og fullmakter. Dessutan er mandatet å vurdere budsjettsystema og supplerande rapportering, samstundes som dagens veginndeling (riks-, fylkes- og kommuneveg) skal ligga som utgangspunkt — men med ei vurdering av konsekvensane ved alternativ inndeling eller større fleksibilitet i fylkesvis fordeling av investeringar. Samfunnsutfordringa er å legge til rette for effektiv drift og forvalting av vegnettet innanfor politiske mål og rammer, samstundes som ein skal bevare nødvendig kompetanse i staten. Utvalet peiker dermed på ein balansegang mellom styrking av mål- og resultatstyring, vurdering av privat utføring og tydeleggjering av ansvar og fullmakter for å fremja effektivitet og forutsigbarheit.

NOU 1982:9 vurderer utviklinga i kommuneforvaltningens økonomi og statens rolle i styring av kommunar og fylkeskommunar i perioden 1972–1981, med særleg merksemd på helseføretak og fylkeshelsetenesta 1972–80. Utgreiinga kartlegg sterke inntekts- og utgiftsaukar, vekst i kommunalt konsum og investeringar, og aukande statlege pålegg og anbefalingar som påverkar lokale prioriteringar. Rapporten syner regional ulikskap i inntektsgrunnlag og tenestetilbod (Oslo og Finnmark trekkjer seg ut), press på driftsbalansen, og ei endra finansieringsstruktur for investeringar. For helsevesenet peikar utgreiinga på rask ressursvekst, sterk statleg styring av utbygging og drift av institusjonar, og utfordringar knytte til samordning mellom stat og fylke. Hovudkonklusjonen er at dagens styrings- og finansieringsarrangement ikkje i tilstrekkeleg grad sikrar både økonomisk balanse, lokal fleksibilitet og jamn fordeling av tenester; det trengst klarare ansvarslinjer, betre rammefinansiering og tiltak for å redusere regionale skilnader og for å sikre berekraftig investeringspraksis.